Den hellige Leonard av Vandœuvre (d. ~570)

Den hellige Leonard (fr: Léonard; lat: Leonardus) ble født en gang på slutten av 400-tallet i området rundt Tongeren/Tongres i det nåværende Belgia, men det er ikke kjent nøyaktig hvor. Drevet av et brennende ønske om å tjene Gud forlot han sin familie, sine eiendommer og sitt fedreland, og i hemmelighet flyktet han til den historiske provinsen Maine for å finne ensomhet.

Den hellige biskop Innocent av Le Mans (d. 559) mottok ham med vennlighet og fortalte ham om et sted hvor han ville finne det han ønsket, et sted i ødemarken som het Vandœuvre (Vandopera) ved bredden av elven Sarthe, i dag Saint-Léonard-des-Bois (72590) i kantonen Sillé-le-Guillaume i arrondissementet Mamers i departementet Sarthe i regionen Pays de la Loire. Den hellige eremitten bygde seg en celle der, og der tilbrakte han flere år med de mest krevende botsøvelser. Gud testet ham med voldsomme fristelser, men han falt ikke for noen av dem. Etter disse kampene som former de store sjelene, manifesterte Gud de planene han hadde for ham: mange eneboere som bodde i nærliggende ødemarker og ved de ville breddene av Sarthe, kom til ham og ba ham om å være deres veileder på veien til perfeksjon. Leonard kunne ikke nekte, og han ble deres abbed.

Kort tid etter bygde han et kloster der og forente dem under en felles regel. Dermed introduserte han klosterlivet i Sarthe-dalen. Han bygde en basilika for munkenes officier og vigslet den til St Peter (Saint-Pierre). Det synes som om dette klosteret helt fra starten av hadde mange munker og hadde behov for ganske store bygninger, siden det tok tre år å bygge dem, til tross for det store antallet som deltok i dette arbeidet. Folk i nabolaget var snare med å hjelpe munkene med sitt arbeid, og disse frivillige skulle gi seg selv og kommuniteten mat av alle slag som var nødvendig. Det var ikke nødvendig å lage brød eller å tilberede annen mat i hele denne tiden, og ingen savnet noe, ettersom folk var ivrige etter å hjelpe Guds tjenere. Klosteret trengte ikke engang å installere en bakerovn.

Mange mennesker fra alle lag forlot sine eiendommer og delte ut sin formue til de fattige og satte seg under Leonards ledelse. Djevelen gjorde bruk av denne samlingen av så mange sjenerøse sjeler, for å hisse opp flere personer mot den hellige abbeden, og de gikk til kong Klotar I (511-58), og forsøkte å få ham til å forstå at denne munken som levde i Vandœuvre med sine disipler, forlangte lydighet av sine undersåtter og forpliktet dem til å gi fra seg sine eiendommer til abbeden, som hadde full myndighet over dem. Klotars forbrytelser hadde gjort ham mistenksom, så det var lett å få ham til å tro på anklagene, og han sendte kommissærer (apocrisiarios) til stedet for å undersøke fakta, og hvis de var sanne, jage munkene og deres abbed.

Utsendingene skyndte seg for å utføre sin oppgave. Idet de kom innenfor klosterets murer, var det en ung mann av høy rang og utrustet med alle de egenskaper som passet for en soldat, som dukket opp hos abbed Leonard og forklarte ham at han hadde solgt hele sin formue, som han hadde gitt størstedelen av til de fattige, og han hadde med resten til behovene i kommuniteten, hvor han ønsket å tilbringe resten av sine dager. De kongelige kommissærene var vitne til denne samtalen, og de sa til hverandre: «Er det nødvendig å foreta flere undersøkelser? Her er beviset, her er vitnesbyrd om sannheten som vår herre ønsker å vite. Er ikke vi selv vitner?»

Deretter henvendte de seg til abbed Leonard og spurte hva som ga ham frimodighet til å bestikke undersåtter av frankernes konge ved å overtale dem til å forakte hans ordrer og frata ham væpnede menn. De la til: «Allerede jager hele landet etter deg og dine likemenn, og hvis dette fortsetter, hvis man gir deg frihet til å handle som du gjør, kommer det ikke til å ramme Klotars rike, men deg og dine munker». Deretter prøvde de med all sin finesse å få Guds tjener til å gå i de fellene de satte for ham, men de lyktes ikke, for hans store hellighet hadde perfeksjonert ham, og han visste alltid hvordan å svare på deres sitater fra Bibelen korrekt og hensiktsmessig. Han sa til dem: «Jeg har gjentatt disse ord fra Herren: ‘Gå bort og selg alt du har og gi det til de fattige og følg meg. Den som forlater sin far og mor, sin ektefelle, barn, brødre, søstre, sitt hus og sine åkrer for min skyld, skal få hundrefold igjen og evig liv’». Han la til: «Når jeg har lært dem det som Herren Jesus Kristus befaler å undervise, hva er det dere anklager meg for?»

De hadde ikke noe rettferdig og fornuftig å svare, men de sa naivt at de beundret hans livsførsel, og de ønsker at de selv kunne imitere ham. Deretter trakk de seg tilbake og ga kongen en sannferdig rapport om det de hadde sett. Kong Klotar, som til tross for sine store feil oppriktig elsket Guds tjenere, la han ganske enkelt bort de bekymringene han hadde hatt takket være onde mennesker. Han takket himmelen, og han ga siden Leonard mye hjelp til klosteret.

Den hellige abbeden levde fra da av i fred under kongelig beskyttelse, så antallet disipler økte ytterligere. Han viste en stor vennlighet til alle, han hadde en dyp kunnskap om Skriften og en hellighet som gjorde ham fortjent til ærbødighet og kjærlighet fra alle. To av den tidens største biskoper, de hellige Germanus av Paris (496-576) og Domnolus av Le Mans (560-81), som var den andre etterfølgeren til den hellige Innocent (532-43) på bispesetet i Le Mans, hadde en enestående hengivenhet for ham og viste ham stor tillit. Domnolus sendte ham ofte til sin venn, biskopen av Paris, når han selv ikke kunne dra.

En dag da Leonard ba alene i sin celle, en slange krøp mot eneboerens føtter, klatret opp langs bena og ryggen og krøp ut gjennom toppen av hans drakt. Deretter falt den på bakken ved føttene hans og krøp ut uten å gjøre ham noe vondt, og uten å være i stand til å distrahere ham fra hans bønn. Siden den gang, som hans disipler har bekreftet til ham som skriver dette, har det aldri vært sett noen slanger på dette stedet.

Leonard avslutter sin lange karriere en 15. oktober rundt 570, under regimet til kong Kilperik I (fr: Chilpéric) (561-584), som fra 561 var konge av Soissons, som ble til Neustria i 567 da han fikk sin del av Kariberts rike. Leonard døde i Domnolus’ armer, som var blitt varslet av en åpenbaring om Leonards forestående død. Samtidig visste Leonard på en overnaturlig måte om ankomsten til den hellige biskopen, og han befalte sine disipler å forberede en mottakelse som var verdig en slik ærverdig gjest. Samtidig annonserte han at han ville dø dagen etter prelatens ankomst, og alt skjedde som han hadde sagt. Hans begravelse var også bemerkelsesverdig for mange mirakler, for da hans legeme ble senket i jorden, fikk noen blinde synet igjen.

Munkene som bodde i klosteret som var grunnlagt av Leonard, fortsatte sitt liv i bønn og arbeid. De var heldigere enn mange andre klostre, for Vandœuvre synes å ha gått gjennom stormene etter de revolusjonene som forandret skjebnen til provinsen Maine, uten å ha følt altfor alvorlige konsekvenser. Slik var skjebnen til flere klostre med lave inntekter og en avsidesliggende plassering. Men da normanniske sjørøvere meldte sin ankomst, innså munkene i Vandœuvre at deres obskuritet og fattigdom ikke ville garantere dem mot handlingene til disse hedningene som ble ledet av blind fanatisme, og like ivrige etter helligbrøderisk skjending som etter rikdom. De fryktet med god grunn for at de dyrebare levningene av deres grunnlegger skulle bli spredt, så de fraktet dem inn i de ville fjellene i Morvan i bispedømmet Autun. Der fant de en gjestfri mottakelse fra munkene i Corbigny (Corbiniacum) i bispedømmet Autun (Augustodunum).

I den nye helligdommen skjedde det like mange mirakler ved Leonards relikvier som i ensomheten i Vandœuvre. Fromheten til innbyggerne i disse regionene hilste gjestens komme med stor entusiasme, og det kom like mange pilegrimer til hans grav i Burgund som det hadde vært i Maine. Alle de besøkende til den hellige abbeden ga opphav til byen Corbigny-Saint-Léonard. Klosteret selv, som først var satt under beskyttelse av den hellige Peter, tok snart navnet Saint-Léonard og gjorde den hellige abbeden fra Maine til sin skytshelgen. De mange helbredelsene som skjedde i kirken i Corbigny, gjorde at han like ofte kalles St Leonard av Corbigny som St Leonard av Vandœuvre.

På begynnelsen av 900-tallet ville Guillaume, seigneur av Belléme i Orne, bygge en helligdom i denne byen da levningene av Leonard av Vandœuvre ble oppdaget på hans land. Nyheten om denne hendelsen ble møtt av alle med stor glede, men ingen følte den mer intenst enn herren av Belléme. Han brakte de hellige relikviene inn i kirken han drev og bygde, og den ble vigslet til den hellige eneboeren med ekstraordinær høytidelighet. Kong Robert I (922-23), erkebiskopen av Tours, biskopene av Le Mans og Séez, tre prelater forent av blodsbånd med herren av Belléme, flere andre biskoper og abbeder, hertug Richard II av Normandie, Herbert Eveille-Chien og en rekke andre herrer var tilstede på denne festen. Kulten for Leonard av Vandœuvre ble ikke glemt i Maine og nabolandene, men den spredte seg også ytterligere. Kirkene til de første fransiskanerne som kom til å bosette seg i Séez og Alençon under regimet til den hellige kong Ludvig IX av Frankrike (1226-70), ble vigslet til Leonard, men den helligdommen hvor han ble vist desidert størst heder, var basilikaen i Belléme. I flere århundrer etter denne dedikasjonen og denne translasjonen ble årsdagen feiret stort, og ved hjelp av pilegrimer ble denne festen berømt i hele Frankrike.

Da Corbigny ble tatt av kalvinistene i 1562, ble Leonards relikvier ødelagt. Men kirken i Varzy i Nièvre har fortsatt et spolebein (radius) av helgenen. Det er omhyggelig bevart i et relikvar formet som en arm, malt og forgylt og dekorert med liljer. Hans minnedag er 15. oktober, men den står ikke i Martyrologium Romanum. I Corbigny ble han feiret den 26. november, sannsynligvis til minne om translasjonen av relikviene dit. Han blir ofte forvekslet med sin samtidige, den hellige Leonard av Limoges (d. ca 559?).