| De salige Liberatus Weiss, Samuel Marzorati og Mikael Pius Fasoli (~1675-1716) |
Den første misjonæren til Etiopia var muligens evnukken som var skattmester for kandake (dronningen) av Etiopia og ble omvendt av den hellige diakonen Filip mens han var på vei mellom Jerusalem og Gaza like etter pinsen (Apg 8,26-40). Denne mannen skal ved sin hjemkomst ha grunnlagt den etiopiske kristne kirken.
På 300-tallet ble landet regnet som kristent og har gjennom århundrene forblitt imponerende trofast, med en kristen majoritet av befolkningen til tross for egyptisk dominans og muslimske invasjoner. På slutten av 400-tallet kom imidlertid «de ni munkene» fra Syria til landet og brakte med seg det monofysittiske kjetteri (troen på at det er bare én natur i Kristus), som slo rot i Etiopia og aldri siden har blitt utryddet.
De første forsøkene vi kjenner til på å bringe den etiopiske Kirken i enhet med katolsk ortodoksi, ble gjort på 1200-tallet av dominikanere, men disse led martyrdøden. På 1500-tallet, da Etiopia trengte hjelp fra Portugal for å bekjempe muslimene, fikk misjonærer fra Portugal lov å komme til landet. Pave Julius III (1550-55) utnevnte jesuitten João Nunes Barreto til patriark av Etiopia, men han døde før han nådde landet.
Pedro Páez, også jesuitt, lyktes å vinne tillit og respekt hos den eneveldige herskeren Malak Sagad III, også kjent som Susenyos. Kongen ble overtalt til å akseptere den kalkedonske formelen når det gjaldt Kristi to naturer, og han satte i gang med oppgaven å presse denne oppfatningen på den nasjonale Kirken. I 1622 ga han ordre om lydighet mot Roma og installerte Alfons Mendes som patriark. Men hans egenrådighet førte ikke til annet enn borgerkrig.
Kongen ble etterfulgt i 1632, noen sier med makt, av sin sønn Fasilidas, som gjenopprettet troskapen til den monofysittiske etiopisk-ortodokse kirke. Mendes ble utvist i 1636, og et forbud mot katolske prester sto ved makt i de neste 200 årene. Det er på denne bakgrunnen man må se disse tre fransiskanernes forsøk på å forsone monofysittiske etiopiere med Roma.
Den salige Liberatus ble født som Johannes Laurentius Weiss den 4. januar 1675 i Konnersreuth i Oberpfalz i bispedømmet Regensburg i Bayern i Tyskland. Han var den andre av seks barn av Johannes og Regina Weiss, som satt i beskjedne økonomiske kår. Han mistet tidlig sin mor. Han fikk sin utdannelse hos cistercienserne på klosterskolen i nærliggende Waldsassen, men ble tiltrukket av fransiskanerne. Brødre fra Wien hadde ofte forkynt i Konnersreuth og tente i ham en glød for det fransiskanske ideal.
Han påbegynte novisiatet hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i klosteret i Graz den 7. oktober 1693, og han ble ikledd drakten som fransiskaner den 13. oktober og fikk da ordensnavnet Liberatus. Etter avslutningen av studiene i filosofi og teologi ble han presteviet den 14. september 1698 i Wien. Deretter engasjerte han seg i pastoralt arbeid i Langenlois i Niederösterreich inntil sommeren 1703, da han ble forflyttet til klosteret i Graz for å bli bypredikant.
Samme år mottok han et brev fra ordensgeneralen, p. Antonius av Palermo, som i et brev datert 25. august 1703 ba ham om å reise til Etiopia som misjonær. Dette var etter anmodning fra Etiopias hersker Jasu (Iyasu) (1682-1706). Fransiskanerpateren Josef av Jerusalem, den apostoliske prefekten av Etiopia, hadde vunnet over Jasu og noen av de høyeste klerikerne til Romas sak, og disse ba pave Klemens XI (1700-21) om å sende flere fransiskanere for å forberede veien til gjenforening.
Den salige Samuel (it: Samuele) ble født som Antonius Frans Marzorati (it: Antonio Francesco) den 10. september 1670 i Biumo Inferiore i provinsen Varese og erkebispedømmet Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Som 22-åring trådte han den 5. mars 1692 inn hos fransiskanerne i deres novisiat i Lugano og tok ordensnavnet Samuel. Han tilhørte fransiskanerprovinsen Milano. Etter å ha studert filosofi og teologi ble han presteviet. Straks etter begynte han å forberede seg på livet som misjonær ved å studere medisin og kirurgi på fransiskanernes kollegium San Pietro in Montorio i Roma. Han ble sendt til misjonen i Etiopia i 1701 og ble en av Liberatus Weiss' ledsagere. Men opprinnelig var han utsett til øya Socotra utenfor Somalia i Det indiske hav (tilhører nå Yemen).
Den salige Mikael Pius Fasoli (it: Michele Pio) ble født den 3. mai 1676 i Zerbo i bispedømmet Pavia i Italia. Vi kjenner ikke til når han ble fransiskaner, men han tilhørte fransiskanerprovinsen San Diego in Insubria i Piemonte. Etter prestevielsen dro han til misjonen i Etiopia og ble en ledsager av Liberatus Weiss.
Liberatus Weiss gikk begeistret med på å lede misjonen, og den 4. april 1704 ble han akseptert som misjonær til Etiopia av Kongregasjonen for Troens utbredelse (Propaganda Fide). Kort før sin død utnevnte p. Josef av Jerusalem ham også til viseprefekt. Etter en kort forberedelsesperiode satte Liberatus i september 1704 av gårde sammen med syv prester, blant dem Mikael Pius, og tre legbrødre. Den 1. januar 1705 la de ut fra Kairo.
Etter å ha gjennomgått ubeskrivelige prøvelser kom de til Sennan (dagens Khartoum i Sudan), hvor den regionale herskeren Bade nektet å la dem fortsette og tok fra dem alt de eide. De fleste i gruppen døde av sult slik at det bare var to igjen, p. Liberatus og p. Mikael Pius, og først den 30. juni 1710 kunne de forlate Sennan med en karavane som vendte tilbake til Egypt. Den 35-årige Liberatus hadde fått helt hvitt hår. I mellomtiden hadde p. Samuel kommet til Socotra i 1706 sammen med to medbrødre. Men i 1711 kom også han til Kairo.
I et brev av 29. desember 1710 til Propagandakongregasjonen rapporterte Liberatus om prefekt Josefs død den 29. mai 1709 og ga en beskrivelse av situasjonen. Samtidig ba han om å få bli løst fra vervet som viseprefekt, en post han var uverdig til, men la til: «Imidlertid, som en undersått, er jeg rede til å gi min siste blodsdråpe for Kristus, for hans Brud, Vår hellige Mor, Kirken, og for sjelene i Etiopias frelse». Svaret fra Roma, datert 20. april 1711, utnevnte ham til apostolisk prefekt for Etiopia og ga ham instruksjoner om å vende tilbake dit sammen med to ledsagere.
Liberatus svarte, beskrev sine tidligere erfaringer og foreslo tiltak som burde tas for at misjonen skulle ha suksess. Da han ikke hadde hørt noe mer innen høsten 1711, satte han av gårde igjen den 3. november 1711 sammen med p. Mikael Pius og p. Samuel. Denne gangen reiste de gjennom Rødehavet.
De tre misjonærene kom til Massawa den 18. april 1712 etter en vanskelig reise, og de fortsatte til Gondar, som da var hovedstaden, og dit kom de den 20. juli 1712. De ble godt mottatt av Justos (Yostos) (1711-15), som var andre etterfølger av Jasu. Men hans grep om makten var så svakt at han ikke ville tillate dem å forkynne offentlig. Misjonærene lærte språket og åpnet et hospits, hvor de behandlet de syke uten betaling.
Tre år senere syntes det som om de endelig kunne bli i stand til å starte arbeidet for den saken de var sendt dit for. Men keiserens motstandere, som ikke så med blide øyne på den romerske misjonen og fryktet fransiskanernes innflytelse ved hoffet, begynte å spre ondsinnet sladder om dem. Keiseren sendte dem i sikkerhet til den nordlige provinsen Tigre, men da vendte folket seg mot keiseren. Det anti-keiserlige opprøret førte til at Justos ble lammet av en forgiftning og måtte abdisere.
Han ble etterfulgt av den unge og uerfarne David III, sønn av den avdøde katolske keiseren Jasu, som besteg tronen den 26. januar 1716. Han var helt avhengig av sine hoffmenn, og etter påskyndelse av dem sendte han bud på misjonærene og stilte dem for retten. Etter et første forhør den 29. februar ble saken holdt den 2. mars 1716. De ble anklaget for å være fiender av folket og av den etiopiske kirken. De ble også beskyldt for en rekke andre forbrytelser, og de ble spurt om hvem som hadde sendt dem til landet. Modig erklærte misjonærene at de var sendt fra paven i Roma for å forkynne evangeliets uforfalskede sannhet i ord og gjerning.
Da de ble spurt om sin holdning til omskjæring, en praksis som den etiopiske kirken hadde aret fra jødedommen, erklærte patrene at de ville dø uomskåret mens de til siste blodsdråpe bekjente Kristi to naturer. Da ble keiseren og dommerne rasende og dømte dem til å steines til døde for å ha forkynt en fremmed religion. Keiseren tilbød dem benådning hvis de ville la seg omskjære og delta i den etiopiske eukaristifeiringen, men de tre fransiskanerne avviste forslagene bestemt. De tilbrakte den siste natten i sitt liv med å synge lovsanger til Gud.
Dagen etter, den 3. mars 1716, ble de ført i lenker til henrettelsesstedet Abbo nær hovedstaden Gondar. Der ble de steinet til døde av folkemengden som var hisset opp mot dem for det formålet.
Etter årtiers anstrengelser fra fransiskanerordenens side ble deres saligkåringsprosess åpnet av Rituskongregasjonen i Roma i 1932. Men på grunn av tidens uro gikk den i glemmeboken, helt til den kom i gang igjen i slutten av 1977 etter initiativ fra biskop Rudolf Graber av Regensburg. Den 28. mars 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres martyrium og som ga dem tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret av paven den 20. november 1988 i Peterskirken i Roma. Deres minnedag er dødsdagen 3. mars.