Den salige Ludvig Zefyrinus Moreau (1824-1901)

Den salige Ludvig Zefyrinus Moreau (fr: Louis-Zéphyrin) ble født den 1. april 1824 i Bécancour i Nicolet i Québec i fransk Canada. Han var født for tidlig og ble døpt samme dag. Han var den femte av tretten barn av Louis-Zéphyrin Moreau og Marguerite Champoux. Foreldrene var fattige, men fromme bønder, og to av barna ble prester og to ble ordensfolk. Sognepresten i landsbyen, abbé Charles Dion, ga Ludvig den første latinundervisningen. Han og skolelæreren var imponert over guttens livlige intelligens, men gutten var for fattig til å begynne på gymnaset.

Men i 1839 kunne Ludvig endelig fortsette studiene ved det lokale seminaret i Nicolet. Men hans helse var ikke god, og i september 1845 ble den unge studenten sendt hjem og oppfordret av Msgr Signay til å oppgi presteplanene, fordi han aldri kunne bli presteviet med så dårlig helse. Men Ludvig ga ikke opp og forsøkte å bli antatt som kandidat ved den biskoppelige kurie i Québec, men også der ble han avvist.

Til slutt banket han på døren til biskop Ignace Bourget av Montreal, som sendte ham til sin koadjutor, biskop Jean-Charles Prince. Han var rektor for det teologiske seminaret i Montreal, og han aksepterte Ludvig som prestekandidat til tross for hans svake helse. Den 18. oktober 1846 mottok Ludvig de lavere vielser, den 6. desember ble han viet til subdiakon, den 13. desember til diakon og den 19. desember 1846 ble han presteviet, bare 22 år gammel.

Sine første fem år som prest arbeidet Ludvig ved biskop Princes side som hans sekretær. I 1852 ble erkebispedømmet Montreal delt, og den 8. desember ble det nye bispedømmet Saint-Hyacinthe opprettet med sete rundt åtte mil øst for Montreal. Jean-Charles Prince ble bispedømmets første biskop, og han tok han med seg Ludvig dit som sin nærmeste medarbeider. I de neste 23 årene arbeidet Ludvig hele tiden nært sammen med bispedømmets tre etterfølgende biskoper, Jean-Charles Prince (1852-60), Joseph La Rocque (1860-65) og Charles La Rocque (1865-75), først som sekretær og kansellist, siden som sogneprest ved katedralen og generalvikar. Fem ganger da bispesetet var vakant, var Ludvig apostolisk administrator. Han ble også utnevnt til monsignore.

I hele denne tiden var Ludvig også skriftefar for ulike kommuniteter, og fra 1859 til 1866 brukte han alle ledige timer på å besøke de syke på Hôtel-Dieu. Senere ble han sogneprest ved katedralen, og i 1874 grunnla han St. Josef-foreningen, den første legorganisasjonen for syketrygd i Canada, for å hjelpe arbeiderne. Den 19. november 1875 ble Ludvig utnevnt til den fjerde biskop av Saint-Hyacinthe. Han ble bispeviet den 16. januar 1876 i katedralen i Saint-Hyacinthe av biskop Taschereau, senere kardinal.

Ludvig var kjent som en fremragende hyrde både i og utenfor sitt bispedømme. Han var nidkjært opptatt av utdannelsen av de unge, omsorgen for de syke, organisasjonen av syketrygd, etablering av nye sogn og formasjonen av prester for å tjene i dem. Han elsket å besøke menigheter og skoler. Han forsto godt verdien av nonner, som han søkte å få til hjelp i de mange oppgaver som var typiske for den tiden. I motsetning til enkelte biskoper sto han sine prester svært nært, og han tok seg av dem ved å stimulere både deres intellektuelle og åndelige liv. Han var en klar og overbevisende taler, både offentlig og privat.

Han var anerkjent utenfor sitt bispedømme som en klar tenker rundt tidens problemer, og med fasthet og moderasjon forsvarte han grunnleggende prinsipper og essensielle verdier. Han var også bemerkelsesverdig for sitt arbeid for enhet mellom de kristne i et land som var splittet nasjonalt og religiøst. Alt i alt var han en av mest imponerende av fransk-kanadiske biskoper på 1800-tallet. Han medvirket ved grunnleggelsen av St. Josefssøstrene og St. Marta-søstrene.

I januar 1901 feiret Ludvig 25-årsjubileum som biskop. Han hadde sitt bispeembete helt til sin død den 24. mai 1901 i Saint-Hyacinthe, 76 år gammel. Hans grav er i katedralen i Saint-Hyacinthe. I 1893 hadde Roma gitt ham en koadjutor-biskop, Maxime Decelles, som etterfulgte ham.

I 1924 ble de første skrittene tatt for hans saligkåringsprosess. De mange helbredelsene som ble tilskrevet hans forbønn, gjorde at saken stadig gikk fremover. Den 10. mai 1973 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. november 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 10. mai 1987 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 24. mai.