Den hellige Maria Soledad Torres Acosta (1826-1887)

Den hellige Maria Soledad ble født som Emmanuela Torres Acosta (sp: Manuela) den 2. desember 1826 i Madrid i Spania. Hennes fulle døpenavn var Bibiana Antonia Manuela, men familien kalte henne bare Manuelita. Hun var den andre av fem barn av Francisco Torres og Antonia Acosta. Det var en småborgerlig familie som hadde en liten forretning i et fattig strøk av Madrid. Emmanuela fikk en solid kristen oppdragelse. Hun var et stille barn, og det ble sagt at hun ga sine lekekamerater sin egen mat når de var sultne, og var mer interessert i å lære dem bønner enn å delta i leken. Allerede som liten jente viste hun sitt kall til å hjelpe de syke, og hun gjorde det på et nesten profesjonelt vis, selv om hun naturligvis ikke hadde noen utdannelse til dette.

Hun gikk på skole hos vincentianerinner. Hun pleide å besøke et kloster med dominikanernonner sammen med en tante, hvor det var et bilde av Virgen de la Dolores. En tid så det ut til at hun skulle slutte seg til denne kommuniteten, men slik gikk det ikke. Hun var tilfreds med å vente på en klarere indikasjon på hva som krevdes av henne. Denne kom til slutt fra området Chamberi i Madrid, hvor sognepresten var en servittertertiar ved navn Don Miguel Martínez y Sanz (1811-90). De møttes i 1848. Han hadde lenge vært bekymret for den forsømte tilstand til mange av de syke i sognet, og han planla å grunnlegge en søsterorden for å gå på hjemmebesøk til de syke.

I 1851 søkte han til å begynne med etter syv kvinner, etter mønster av de syv hellige grunnleggerne av servitterordenen i middelalderens Firenze. Som den siste sluttet Manuelita seg til de øvrige seks, og hun virket å være den minst betydningsfulle og svakeste blant dem. Den 15. august 1851 avla de syv kvinnene sine tre løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet, mottok drakten til den nye kongregasjonen og mottok sine nye ordensnavn. Manuelita valgte selv ordensnavnet Maria Soledad (desolata = den forlatte og sørgende), til ære for Maria av De syv smerter (Virgen de la Dolores), som hun hadde en spesiell hengivenhet for.

Den nye kommunitetens resultater førte til at de raskt fikk tilsagn om samarbeid med en rekke sykehus: I 1852 Tredjeordenssykehuset i Madrid, i 1853 sykehuset San Juan de Dios og sykehuset Getafe i Madrid og i 1854 et sykehus i Ciudad Rodrigo. Men i 1854 slo regjeringen inn på en stadig mer kirkefiendtlig linje. Kongregasjonen ble rammet av forbudet av 7. mai 1855 mot å ta opp nye noviser i de bestående kongregasjonene, og regjeringen ville også påtvinge dem et nytt reglement.

I 1855 oppsto det også en krise i den unge kongregasjonen da p. Miguel tok med seg halve kommuniteten for å etablere en ny grunnleggelse i den afrikanske kolonien Fernando Po, og Maria Soledad fikk ansvaret for de seks søstrene som ble igjen i Madrid. Hun var den eneste gjenværende av de seks grunnleggersøstrene, de andre var døde eller hadde forlatt instituttet. Den lokale biskopen var motstander av at de fortsatte som religiøs kongregasjon, og en stund så det ut til at de måtte legges ned. Maria Soledad ble forbigående tvunget til å trekke seg fra sitt verv.

Men krisen ble overvunnet i 1857 ved inngripen fra kardinalerkebiskopen av Toledo, Juan José Bonel y Orbe (1782-1857). Maria Soledad ble gjeninnsatt i sine embeter og instituttet fikk en ny åndelig rådgiver i augustinereremitten p. Gabino Sánchez (1857-61; 1884-91). For i mellomtiden hadde Don Miguel Martínez' misjonsekspedisjon mislyktes, og etter sin tilbakekomst til Madrid viet han seg ikke lenger til å ta seg av sin gamle kongregasjon.

Vendepunktet kom i 1861, da kongregasjonen, som nå het Siervas de María, Ministras de los enfermos, «Marias tjenerinner i syketjenesten» (Institutum Servarum Mariae Infirmis Ministrantium – S.de M. eller SM), fikk godkjennelse av sin regel på bispedømmenivå av kardinalerkebiskop Cirilo Alameda y Brea av Toledo (1781-1872) og en annen augustiner, p. Angelo Barra, ble utnevnt til veileder (1861-84). Begge augustinerne ga sammen med Maria Soledad det unge instituttet et mariansk og augustinsk preg, noe som i generalkapitlet i 1885 førte til at man formelt antok Augustins regel. I forbindelse med en omarbeidelse av konstitusjonene i 1913 skulle de dessuten overta elementer fra jesuittisk tradisjon. Kongregasjonen var en nyskapning for ordenssøstre. Statuttene, som var utarbeidet av Maria Soledad, viser veien til egen helliggjøring gjennom tjenesten for de andre. I 1867 fulgte Decretem Laudis og i 1876 approberte Den hellige Stol deres regel etter anmodning fra den nye erkebiskopen av Toledo, Ignacio Moreno y Maisonave (1817-84). På kongregasjonens første generalkapittel i 1861 ble Maria Soledad valgt til generalsuperior, og hun ble gjenvalgt på hvert kapittel til sin død.

Etter startvanskene kom det også hjelp fra statlig side som verdsatte det arbeidet som ble gjort for de fattige og syke i hovedstaden, både fra dronning Isabella II (1833-68) og fra minister Antonio Aguilar y Correra, marki de la Vega de Armijo, fikk institusjonen effektiv støtte. I Madrid ble kongregasjonen i 1859 betrodd en sykeavdeling i tredje distrikt, og i 1861 overtok de ledelsen av sykehuset San Juan de Dios. Under den store europeiske koleraepidemien som rammet Spania i 1865, vakte kongregasjonen stor oppmerksomhet gjennom sin uselviske innsats i tjeneste for de syke og døende.

Søstrenes arbeid ekspanderte raskt. Etter at en institusjon for unge lovbrytere var blitt overtatt, ble det etablert flere nye hus. Maria Soledad opplevde grunnleggelsen av en rekke hus i hele Spania: Ciudad Rodrigo og Reinosa i 1863, Medina del Campo i 1867, Navas del Rey og Osuna i 1869, Valencia i 1872 samt flere grunnleggelser i Andalucía, Castilla og Catalonia. I 1875 dro de første søstrene utenlands, til Santiago de Cuba. Deretter fulgte Havanna i 1883 og Puerto Rico i 1887. Samtidig skjedde en akselererende spredning av kongregasjonens hus og hospitaler til alle provinser i Spania. Den kulminerte i 1878 da det gamle hospitalet San Carlo, som var tilknyttet det kongelige kloster i Escorial, ble betrodd søstrene. Men kongregasjonen hadde også noe indre strid, og noen av søstrene dro for å slutte seg til en annen kongregasjon, med de vanlige klagene og anklagene som grunnleggere ofte må tåle.

Maria Soledad ledet kongregasjonen i 35 år, og brakte den til et høyt religiøst nivå, men hun sørget også for at søstrene fikk opplæring og teknisk utstyr til det arbeidet de skulle utføre. Hun så kongregasjonens vekst og spredning også utenfor Spanias grenser. Ved hennes død hadde kongregasjonen 46 hus i Spania, Italia, Cuba og Puerto Rico med 478 søstre. Senere spredte den seg også til England, Frankrike, Portugal og Nord- og Sør-Amerika. Ordenen virker fortsatt i tallrike sykehus i Italia og andre vesteuropeiske land. Høydepunktet ble nådd i 1970 med rundt 2.500 søstre. I 2002 var det rundt 1.900 søstre.

De siste ti årene av Maria Soledads liv var lykkelige og fredelige. Men i slutten av september 1887 ble hun syk, og hun døde den 11. oktober 1887 i Madrid, nesten 61 år gammel. Hennes siste ord til sine søstre var: «Barn, lev sammen i fred og enhet». Hun ble gravlagt på kirkegården San Justo i Madrid. I 1893 ble hennes uråtnede legeme overført til kirken i kongregasjonens moderhus i Madrid. Få år senere var bare knoklene tilbake.

Den 30. oktober 1915 åpnet biskop José Maria Salvador y Barrera av Madrid hennes saligkåringsprosess på bispedømmenivå, og den ble i 1924 overført til Roma. Hun ble saligkåret den 5. februar 1950 av pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 25. januar 1970 av pave Paul VI (1963-78). Hennes minnedag er dødsdagen 11. oktober.