Den hellige Magnentia av Auxerre (d. 448)

Den hellige Magnentia (it: Magnenzia; fr: Magnence, Magnance) levde på 400-tallet i Italia. Hun kom fra en fornem familie av en viss betydning, og i likhet med fire andre jomfruer med lignende bakgrunn, ble hun konsekrert jomfru (devota). Deres navn var Porcaria (it: Porcaria, Porzia; fr: Porcaire), Palladia (it: Palladia; fr: Pallaye, Palladie, Pallade), Camilla (it: Camilla; fr: Camille) og Maxima (it: Massima; fr: Maxime). De vendte denne verden ryggen og lovte å leve et hellig liv i evig jomfruelighet. Noen av dem, muligens alle, kan ha vært kjødelige søstre.

På sine gamle dager dro den hellige biskop Germanus av Auxerre (ca 378-448) til keiserbyen Ravenna i Italia for å gå i forbønn hos keiser Valentinian III (425-55) og hans mor Galla Placidia for folket i Armorica (nå Bretagne), som var i konflikt med den keiserlige visekongen i Gallia. Ryktet om hans forkynnelse gjorde at de fem jomfruene dro til Ravenna og ble hans disipler. Men der ble biskopen syk og døde den 31. juli 448, pleid til det siste av de fem jomfruene. Like før sin død uttrykte han ønske om at hans legeme ville bli ført tilbake til Auxerre, og hans popularitet i Ravenna var så stor at dette ønsket straks ble innvilget.

I sin pamflett om Germanus’ mirakler skrev Hericus (Ericio), en munk i Auxerre på 800-tallet, at liket av den hellige biskopen ble ledsaget fra Ravenna til Frankrike av en stor gruppe av troende, og blant disse var de fem jomfruene, som er de eneste ledsagerne vi har fått overlevert navnene på. Prosesjonen gikk svært langsomt, ettersom kisten ble båret på skuldrene av alternerende menn, og det gjorde at en mengde fromme personer kunne følge den fra alle byene på veien og følge den et stykke. På hele ruten fra Ravenna til Auxerre bytter pilegrimer på å rehabilitere veier og broer for å lette ferden.

Men veien fra Ravenna til Auxerre er lang og reisen anstrengende, så tre av jomfruene døde på reisen, Magnentia, Palladia og Camilla. De ble høytidelig gravlagt langs veien hvor de døde, og snart ble det bygd kirker over deres graver og viet til dem. Der skjedde det mange mirakler, og folk æret dem snart som helgener.

Magnentia var den mest sårbare av jentene, og etter å ha krysset Alpene, ble hun syk, bare noen dagers gange unna målet. Sykdommen viste seg å være dødelig, og hun døde i veikanten nær Avallon, etter å ha bedt sine venner om å grave henne ned i bakken der og da og fortsette turen til Auxerre. Nærmere målet døde også Palladia og Camilla, men Porcaria og Maxima fulgte Germanus’ legeme til Auxerre, hvor han fikk en strålende begravelse.

Deretter hørte man ikke mer til Magnentia på halvannet århundre, og stedet hvor hun ble begravd, utenfor landsbyen Saint-Pierre-sous-Cordois, forble ukjent. Legenden forteller at på 600-tallet kom en pilegrim på jakt etter et sted å sove, til det stedet hvor Magnentia var gravlagt. Som pute brukte han hodet av et hesteskjelett. I løpet av natten hadde han en drøm om at en slange dukket opp fra hestens hode og prøvde å bryte seg inn i munnen hans. Han våknet, fikk panikk, og hadde da en visjon av to jenter som introduserte seg selv som Magnentia og Palladia og beroliget ham med at slangen hadde rømt og at de hadde vekket ham for å redde livet hans.

Neste dag gikk mannen til den nærliggende landsbyen Saint-Pierre-sous-Cordois og fortalte sin historie. Det som var skjedd, ble antatt å være et mirakel, og etter graving på stedet som pilegrimen anga, ble det oppdaget et skjelett av en kvinne som ble transportert til landsbyen. Deretter ble den kjent som Sainte-Magnance (89420) i departementet Yonne i regionen Burgund. På 1300-tallet ble det bygd en grav for Magnentia. På den var det en avbilding av den hellige jomfruen som døde i en seng omgitt av andre jomfruer. Denne graven var lenge bevart, men er nå gått tapt. Hennes minnedag er 22. november, men 26. november nevnes også i propriet i Sens. Festen for de hellige jomfruene feires hvert år i Auxerre den 8. oktober.