Skytshelgen for de blinde i bispedømmet Città di Castello og erkebispedømmet Urbino-Urbania-Sant’Angelo in Vado (1988)
Den hellige Margareta (it: Margherita) ble født i 1287 på slottet Metola på toppen av et bratt fjell i Massa Trabaria (nå Mercatello sul Metauro) i provinsen Pesaro e Urbino og bispedømmet Sant’Angelo i regionen Marche i Midt-Italia. Derfor kalles hun også «Margareta av Metola». Dette området var underlagt den autonome byen Città di Castello (eller bare Castello) i provinsen Perugia i naboregionen Umbria. De flest kildene sier at Margareta ble født i en velstående adelsfamilie og at hennes foreldre het Parisio og Emilia, mens andre kilder sier at hun kom fra en fattig fjellfamilie.
Adelsmannen Parisio arvet og hersket over den enorme skogen nedenfor hans slott i Metola, og han var foraktet, fryktet og grusom. Han ble kalt cattano (kaptein), en tittel som også hans forfedre hadde hatt. Hans hustru Emilia var gravid, og han hadde planlagt en stor feiring av sin førstefødte sønn. Men i stedet var det Margaret som ble født, og hun var dverg (kortvokst), pukkelrygg, halt og blind. Familien hadde forventet en livskraftig arving, så de ble skuffet og forbitret over barnets kjønn og hennes handikap. Merkelig nok ble Margareta ikke døpt med det samme, men hennes mor hadde en vennlig personlig tjenestejente, og det var hun og hennes mann som senere tok med seg Margareta til Mercatello for å bli døpt. Ingen vet hvorfor de ble sendt til Mercatello i stedet for ganske enkelt å få henne døpt av slottskapellanen i deres eget kapell i Metola. De håpet trolig at deres identitet kunne forbli skjult dersom presten ikke så deres ansikter og ikke oppdaget barnets handikap. Men presten i Mercatello fikk vite Margarets etternavn fra tjenestejenta.
Tiden var preget av konflikter og problemer som skyldtes overgangen fra den gamle føydale ordenen til en sivilisasjon av bykommuner. Margarets adelige og rike foreldre kunne ikke bære en vanære som krenket familiens stolthet, og de håpet sikkert at jenta ville dø. Da det ikke skjedde, ønsket de at hennes eksistens skulle forbli en hemmelighet. Men de fikk ikke flere barn, så Margareta var enearving til en familieformue som riktignok var i tilbakegang. Hun kunne ikke bruke våpen på grunn av sitt kjønn, og hun var ekskludert fra strategiske ekteskap på grunn av sin blindhet. Stolthet lukket foreldrenes hjerter for følelsen av mors- og farskjærlighet, så de bestemte seg for å skjule sin ulykke for alle. Så morens tjenestejente fikk fullt ansvar og ble instruert til å holde Margareta borte fra foreldrene og besøkende.
Men da Margareta var rundt seks år gammel, kom hun seg unna tjenestejenta og gikk ut i en korridor som førte til foreldrenes rom. Noen gjester som ankom, så henne og oppdaget nesten hvem hun egentlig var. Tjenestejenta tok raskt Margareta opp og tok henne med bort. Men da hennes far hørte om denne nesten-avsløringen, fikk han straks sine arbeidere til å bygge en liten celle i stein inntil det lille kapellet Santa Maria della Fortezza midt i skogen 400 meter nedenfor slottet, for å gjemme henne bort. Hun ble låst inne i denne cellen, og hennes far ga en murer beskjed om å forsegle døren, for hans intensjon var å holde henne der til hun døde.
Men jenta åpenbarte snart en skarp forstand og en stor lengsel etter kjærlighet. Foreldrene overlot hennes oppdragelse til slottskapellanen. Han ble hennes nære venn, lærer og fortrolige, og han sørget for at hun mottok sakramentene. Han utdannet henne også som best han kunne, og han laget til og med en stokk til henne for å gjøre det enklere å komme seg rundt. Det er uenighet i kildene om hvor lenge Margareta var innesperret i sin celle. En kilde sier at hun var rundt seks da hun ble låst inne og satt der i tretten eller fjorten år. Andre sier at hun ble låst inne som spedbarn og sluppet ut da hun var rundt fem år gammel. Førstnevnte teori virker mest sannsynlig med tanke på den undervisningen hun fikk av kapellanen. Margareta lærte raskt Salmenes bok og andre deler av Bibelen utenat.
Margareta var klar over at hun ble avvist på grunn av sin unormale kroppsbygning, og i sitt kalde fengsel kunne hun lett ha vokst opp med hat i hjertet for den behandlingen hun fikk. Men Gud voktet den sjelen som var Ham kjær, og Han opplyste hennes intelligens med guddommelig visdom og fikk henne til å forstå at hun ble skapt for å elske ham og dermed finne evig og perfekt lykke. Barnet forsto at for å nå en høy grad i Guds kjærlighet, er synet ikke nødvendig, heller ikke et perfekt legeme, men bare det å følge eksemplet til den korsfestede Jesus og forene sine lidelser med hans. I ni år ble hun i den cellen, hvor hun fikk hyppige besøk fra kapellanen og noen sjeldne besøk fra moren.
Men så oppsto det en fullstendig ny situasjon. Massa Trabaria var blitt invadert av fiender, og hvis de hadde kommet nær slottet Metola, ville de ha oppdaget den innemurte jenta. Parisio ga derfor sin hustru ordre om å ikle datteren et mørkt slør slik at de to kvinnene kunne flykte til farens andre slott i Mercatello ved elven Metauro. Der ble Margareta igjen sperret inne i et lite hvelvlignende kott i kjelleren som ikke inneholdt annet enn en gammel benk. Det var noen som visste om Margareta og var rasende over måten hun ble behandlet på, men de våget aldri å bringe opp temaet med den temperamentsfulle Parisio.
Der hadde hun ikke noen religiøse bekvemmeligheter, som hellig messe, kommunion og besøk av kapellanen, men en enorm ensomhet og mange kvaler for utfallet av krigen. Tro og tillit til Gud hjalp henne med å overvinne prøvelsene under disse trengslene og å befeste seg selv for den store livsendringen som ventet henne.
Etter at faren for krig var over, fikk Margaretas mor høre om den salige legfransiskaneren Jakob av Città di Castello (d. 1292), som nettopp var død i hellighets ry, og at det ved hans grav skjedde mange mirakuløse helbredelser. Emilia spurte forsiktig sin mann om de kunne dra dit, og hun ble overrasket da han faktisk viste stor interesse. I 1303 foretok familien i ly av nattemørket en valfart til Jakobs grav i kirken San Francesco i den nærliggende byen Città di Castello for å be om datterens helbredelse. Margaret fortalte senere at dette var den eneste gangen hun husket at foreldrene viste henne noen tegn til varme. Men da miraklet uteble, bestemte foreldrene seg for å forlate datteren for godt. Uten å sørge for hennes livsopphold etterlot de henne som et hittebarn i kirken i den fremmede byen og dro selv hjem og overlot henne til innbyggerne i Città di Castellos solidaritet. Salmisten sier: «Forlater meg far og mor, * min Herre vil ta meg til seg» (Salme 27 [Vulgata 26],10), og dette fikk Margareta også erfare.
Margareta gikk omkring og tigde, og hun ble sendt fra den ene fattige familien til den andre og ble hovedsakelig sysselsatt med å passe barn. Men hennes ry for hellighet var så stort at kommuniteten i nonneklosteret Santa Margherita i byen ba henne om å bli en av dem. Det synes som om Margareta allerede hadde tenkt på å bli nonne, så hun sluttet seg lykkelig til dem. Hennes hjerte var overfylt av glede, og hun begynte sin reise med åndelig perfeksjon ved å forplikte seg til å følge den rette regelen til denne ordenen (biografen forteller ikke hvilken orden det var snakk om) når det gjaldt stillhet, fattigdom og tilbaketrukkethet. Men dessverre var det liten glød i huset, som var preget av avslappede regler og dårlig administrasjon. De følte snart at den lille jenta som var så from og botferdig, var en stilltiende, men veltalende bebreidelse mot de andres avslappede liv, så etter en periode med økende bitterhet og smålig forfølgelse ble hun bedt om å forsvinne.
Hun ble da til slutt adoptert av en sjenerøs, gjestfri bondefamilie fra Città di Castello, Venturino (Venfarino) og hustruen Grigia, som selv hadde en stor familie. De tok Margareta til seg som en datter, og hennes adoptivforeldre ønsker henne velkommen med oppriktig hengivenhet og oppdro henne sammen med sine egne barn. Jentas naturlige munterhet og godhet gjorde seg snart gjeldende, og hun mer enn betalte familien tilbake for deres vennlighet mot henne. Hun hadde god innflytelse i enhver gruppe barn. Hun stanset deres krangler, hørte dem i katekismen, fortalte dem historier og lærte dem salmer og bønner. Travle naboer lånte henne snart for å berolige et sykt barn eller skape fred i huset. Margaretas ekstraordinære menneskelige egenskaper kompenserte for de begrensningene som blindheten førte med seg.
Margareta begynte å gå i dominikanerkirken Santa Maria della Carità i byen, og der fikk hun sin religiøse utdannelse. Hun ble som femtenåring medlem av «Den hellige Dominikus’ botssøstre», som var kjent som Mantellate etter den svarte kappen (mantella) som de bar utenpå den hvite drakten. Dette var forløperen til dominikanernes tredjeorden eller dominikanertertiarene (Tertius Ordo Pœnitentiæ Sancti Dominici – TOP), som fra 1972 kalles Legdominikanere. Hun ble da ikledd deres drakt, som hun bar resten av sitt liv. Egentlig var det bare kvinner som var enker og i moden alder som ble tatt opp, men fordi hun viste store dyder og fordi hennes fysiske handikap beskyttet henne mot enhver ungdoms lettferdighet, ble hun opptatt.
Medlemskapet i tredjeordenen ga Margareta muligheten til autonomi og åndelig bekreftelse som gjorde at hennes karismatiske gaver kunne manifestere seg og være til fordel for hennes medborgere. Nå ble det mulig for henne å leve et liv i bot og bønn, men også å gi støtte til fattige, syke, fanger og mennesker som var blitt fiender. Deretter levde hun resten av livet fullstendig hengiven til Gud. Grigias hjem ble møteplass for plagede sjeler som søkte Margaretas bønner. Hun fremsa officiet for Jomfru Maria og hele Salmenes bok utenat, og hennes bønner hadde den effekt å gjenskape sjelefreden hos de plagede. Hun besøkte også syke og fengslede.
Etter å ha blitt ikledd tertiardrakten, samlet Margareta rundt seg mange kvinner som opplevde bønn med henne, som delte hennes tro og ambisjon om et religiøst liv med resultater som kunne gjenspeile det sivile samfunnet og hjelpe til med å moralisere dets skikker. Den roen som Margareta bar sin sykdom med, samt evnen til å trøste og lindre andres smerter, gjorde henne til et autentisk eksempel på livet: både adelsfolk og plebeiere, fattige og rike, sunne og syke henvendte seg til henne, og hun mottok dem. Hennes åndelig trøst ble ofte mottatt som et profetisk budskap, levd med intensiteten av et mirakuløst og frelsende inngrep. Margareta skal ha utført en rekke mirakler. Ved en anledning tok Grigias hus fyr mens Margareta ba i et rom i andre etasje, og Grigia ropte til Margareta at hun måtte komme ned. Men hun ropte til svar at Grigia måtte kaste kappen sin på flammene. Dette gjorde hun, og flammene døde ut. En annen gang helbredet hun en annen dominikanertertiar som var i ferd med å miste synet.
Margareta levde hele livet med en fullstendig uskyldsren sjel. Hun måtte klare seg uten å kunne se, men til gjengjeld var hun begavet med himmelske visjoner. Hun sa ofte: «Å, om dere bare visste hva jeg har i mitt hjerte!» Rosenkransens mysterier, spesielt de gledefulle, var så livaktig for henne at hele skikkelsen lyste opp når hun beskrev scenen. Hun falt ofte i ekstase og opplevde levitasjoner, det vil si at hun svevde mens hun ba. Hun praktiserte strenge botsøvelser inkludert selvpisking, og ofte ba hun hele natten i stedet for å sove. Men til tross for store gleder og gunstbevisninger i bønn, måtte hun ofte tåle fortvilelse og indre prøvelser av skremmende slag. Djevelen plaget henne alvorlig til tider, men hun triumferte over disse lidelsene. Hun hadde en øm hengivenhet til Den hellige familie og var spesielt opptatt av Inkarnasjonens mysterium. Hver dag gikk hun til dominikanernes kirke, hvor hun avla sitt daglige skriftemål og deltok med stor andakt i messen. Ofte opplevde hun henrykkelser og ekstaser under messen. Hun mottok kommunion så ofte hun fikk lov til.
Som legdominikaner viet Margareta seg til de syke og døende, men hun viste en spesiell omsorg for innsatte i fengsel. Hun fikk vite at en viss mann ved navn Alonzo var fengslet uskyldig. Ettersom ingen tok seg av hans hustru og unge sønn, var de snart lutfattige. Alonzo ble torturert av menn som ville vite om han faktisk hadde begått noen forbrytelse, og selv om han var uskyldig, etterlot de overdrevent nidkjære vokterne ham som permanent invalid. Da Alonzo ikke ble satt fri og fikk vite at hans sønn var død av sult, ble han fortvilet og spottet Gud og begynte å få ukontrollerbare raserianfall. En dag da Margareta besøkte Alonzo, falt hun i ekstase. Hennes ansikt var omgitt av et strålende lys og hun leviterte (svevde) en halv meter over bakken. Da ekstasen var over, tryglet Margareta Alonzo om å angre og å slutte med å spotte Gud. Alonzo prøvde å skjelle ut Gud, men han fant at han var ute av stand til det. I stedet bønnfalt han henne: «Lille Margareta, be for meg».
Margareta hadde også profetiske gaver. Hun bodde en stund hos familien Macreti, som hadde en seksten år gammel datter ved navn Francesca, som Margareta tilbrakte en tid med for å undervise henne i troen. En dag sa Margareta at både Francesca og hennes mor kom til å bli legdominikanere. Dette var de ikke enige med Margareta i, ettersom fru Macreti ikke brydde seg om religion og Francesca var forventet å gifte seg. Men Margareta ga seg ikke og sa at de en gang ville bære drakten til de døde. Herr Macreti døde noen måneder senere og etterlot sin hustru utrøstelig. Hun fant til slutt trøst i Den katolske kirke. Med tiden ba både hun og hennes datter om å få tre inn hos dominikanerne, hvor de forble trofaste til de døde.
Den kvinnelige grenen av den dominikanske familien var fremdeles sterkt forankret i det sekulære samfunnet gjennom overholdelse av regelen til p. Munio di Zamora OP (1237-1300), den spanske dominikanerpateren som i 1285 ble ordenens syvende generalmagister. De hadde ikke tilgang til de kanoniske formene for evangelisering som oppleves gjennom prekener, men de vek ikke unna det altomfattende engasjementet til en reform som skulle utformes samtidig på det åndelige og moralske, det sosiale og politiske plan.
I begynnelsen av 1320 forsto Margareta at hennes lange eksil fra Gud var i ferd med å ta slutt. De fysiske lidelsene økte, og hennes sjel ble renset for all egoisme og lengtet bare etter å frigjøre seg fra den skrøpelige kroppen. Hun tilkalte en dominikanerpater for å motta Kirkens sakramenter, takket Gud og døde den 13. april 1320, andre søndag i påsketiden, 33 år gammel, i hellighets ry og elsket av adoptivfamilien, naboer og venner. Innbyggerne i Città di Castello strømmet til for å ta det siste farvel med henne. Hennes legeme ble brakt i prosesjon fra Grigias og Venturinos hjem til kirken Santa Maria della Carità i Città di Castello for begravelsesmesse. Først ble hennes legeme behandlet med urter og krydder som ble gitt av byens rektorer for balsamering.
Dominikanerbrødrene ville angivelig at hun skulle gravlegges i deres kloster, men folket insisterte på at hun skulle begraves inne i kirken. Presten i kirken motsatte seg dette på det mest bestemte, men da et handikappet barn ble helbredet under begravelsen, gikk han med på folkets krav. Graven ble straks et valfartsmål, og over to hundre mirakler skal ha skjedd der som en bekreftelse av hennes hellighet. Miraklene som ble tilskrevet henne etter hennes død, besto av utdrivelse av onde ånder, helbredelse av syke og gjenoppliving av døde. Redaktøren av den mindre biografien legger til tre mirakuløse helbredelser av dyr.
Margaretas legende er kjent i to latinske versjoner, begge trolig fra 1300-tallet og begge anonyme. Den såkalte større versjonen (Legenda maior) synes å ha blitt skrevet av en prest, kanskje en kannik i katedralen Santi Florido e Amanzio i Città di Castello, og den såkalte mindre versjonen (Legenda minor) ser ut til å ha blitt skrevet av en dominikaner som var opptatt av å understreke hennes bånd til ordenen. Begge versjonene ser ut til å bygge på en tidligere versjon, som trolig ble skrevet snart etter Margaretas død, antakelig i håp om hennes snarlige helligkåring. De to tekstene ble utdypet mellom 1347 og 1349 og i august 1400, og de dannet grunnlaget for en italiensk versjon av dette materialet som dominikanerpateren Tommaso Caffarini (Tommaso Antonio da Siena) fullførte i august 1400. Legenda minor er bevart i seks kopier i ulike biblioteker og arkiv: Biblioteca comunale i Siena, Det apostoliske bibliotek i Vatikanet, Dominikanernes generalarkiv i Roma, Nasjonalbiblioteket i Napoli, biblioteket Cateriniana ved det erkebiskoppelige seminaret i Pisa og Bodleian Library i Oxford. Legenda maior er bevart i en eneste kopi, som befinner seg i dominikanernes arkiv i Bologna.
De innledende skrittene for å få åpnet en saligkåringssak for Margareta ble tatt av dominikanerordenen, men på ulike tidspunkt ble saken trukket ut inntil den nesten var glemt. I 1395 var kulten for Margareta allerede blitt institusjonalisert i Città di Castello med en eksplisitt omtale i byens arkiver av Festivitas et obstensio corporis beate Margarite («Fest og fremvisning av den salige Margaretas legeme»). I 1422 forpliktet myndighetene seg til en årlig gave av voks til kirken San Domenico, sannsynligvis for lys på alteret over hennes relikvier, som da var i denne nylig fullførte kirken.
Den 9. juni 1558 ga byens biskop tillatelse til at hennes levninger skulle overføres til en ny kiste etter at han hadde sett at den gamle var i ferd med å råtne bort (noen kilder skriver 1588, et av årstallene er sikkert en skrivefeil). Åpningen av kisten ble foretatt i nærvær av mange offisielle vitner som ble slått av ærefrykt da kistelokket ble tatt av. For mens Margaretas klær var blitt til støv, var selve legemet bevart som om hun nettopp var død. Det var åpenbart at hun hadde vært kortvokst, for hun var bare rundt 120 centimeter lang. Hodet var temmelig stort i forhold til resten av den tynne skikkelsen. Pannen var bred og ansiktet smalnet mot haken. Nesen var temmelig fremtredende, og hennes små, jevne tenner var takket i kanten. Vitnene la merke til at hendene og føttene var små, og at det høyre beinet var tre-fire centimeter kortere enn det venstre, noe som var grunnen til at hun haltet. Armene lå i kors med den venstre hånden lett løftet uten støtte.
Hennes legeme ble brakt til et sykehus i Lerchi, hvor det ble en uke mens det ble undersøkt av leger og eksperter fra Vatikanet. Legene erklærte at ingen kjemikalier var brukt for å bevare legemet. Deretter ble Margareta ikledd den dominikanerdrakten som hun fortsatt er ikledd i dag. Hun ble plassert i en ny kiste, et forgylt treskrin med inskripsjonen: deipare virginis devotissima / virgo margherita tifher / predicatorum gloria / hic requiescit. Det ble også gitt tillatelse til at hennes hjerte ble åpnet. I det fant man tre perler hvor det var skåret ut bilder av Jesus, Maria og Josef. De husket de ordene som så ofte var på Margaretas lepper: «Å, om dere bare visste hva jeg har i mitt hjerte!» Etter denne seremonien ble det fornyet interesse for Margareta, og mange nye mirakler fulgte ved hennes grav.
I 1604 innvilget pave Klemens VIII (1592-1605) avlat til dem som besøkte kirken San Domenico, hvor Margaretas relikvier ble æret. 1. mai var dagen for feiringen. P. Lorenzo Giustini bestilte i 1662 fresker med scener fra hennes liv i den underste etasjen i klosteret ved San Domenico. Noen av freskene er i dag ødelagt, mens andre har blitt tungt restaurert. De fem første er av den aldrende Giovanni Battista Pacetti (1593-1662), kalt «lo Sguazzino». Etter hans død malte Salvi Castellucci (1608-72) de resterende 27 lunettene (halvmåneformede bilder) og freskene av dominikanske helgener.
Margaretas levninger ble i 1678 fjernet fra det forgylte skrinet og plassert i et nytt glasskrin under høyalteret i dominikanerkirken San Domenico. Der ligger hun fortsatt iført dominikanerdrakt. Armene er fortsatt bøyelige, øyelokkene er ikke forsvunnet og neglene er på plass på hender og føtter. Hudfargen er lett mørknet og huden er tørr og noe hard, men den bevarte tilstanden til et legeme som har vært oppbevart i 700 år uten noensinne å være balsamert, må anses som bemerkelsesverdig. Det gamle skrinet ble dokumentert i kirken i 1728, men rundt 1860 ble det flyttet til byens historiske samling. De er nå i Pinacoteca Comunale.
Margareta ble saligkåret den 19. oktober 1609, da pave Paul V (1605-21) ga dominikanerne i Città di Castello tillatelse til en egen messe og officium for henne og bestemte at hennes minnedag skulle være dødsdagen 13. april. Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999, regner dette som hennes saligkåring. Andre kilder opererer med 6. april 1675 som saligkåringsdato, men det som skjedde da, var at pave Klemens X (1670-76) på denne datoen utvidet privilegiet med egen messe og officium for henne til hele dominikanerordenen.
I 1920 ble det til hennes ære grunnlagt et institutt for blinde jenter på initiativ fra kannik Giacinto Faeti. Hun er også kjent som La Cieca della Metola («den blinde kvinnen fra Metola»). I 1988 proklamerte den lokale biskopen av Città di Castello (1982-91), Carlo Urru (1915-2002), og erkebiskopen av Urbino-Urbania-Sant’Angelo in Vado (1977-99), Ugo Donato Bianchi (1920-99), Margareta som disse bispedømmenes skytshelgen for de blinde. Margareta var lenge den personen som var tidligst formelt saligkåret (1609) som ennå ikke var helligkåret. Men i 1999 gjenåpnet biskop Pellegrino Tomaso Ronchi (1930-2018) av Città di Castello (1991-2007) Margaretas helligkåringssak i samarbeid med dominikanernes generalpostulator. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 22. mars 2000. I 2004 ble det innlevert dokumentasjon for en mulig helligkåring til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.
I 2019 ble pave Frans presentert for en anmodning fra biskop Domenico Cancian FAM (f. 1947) av Città di Castello (2007- ) og erkebiskop Giovanni Tani (f. 1947) av Urbino-Urbania-Sant’Angelo in Vado (2011- ) med støtte fra andre umbriske prelater og dominikanernes generalpostulator. De ba paven om å helligkåre Margareta med tanke på den store utbredelsen av hennes kult i ulike deler av verden. Den 11. desember 2019 ga paven Helligkåringskongregasjonen autorisasjon til å utarbeide en Positio super canonizatione æquipollenti med sikte på å utvide kulten for den salige Margareta til hele Universalkirken. De historiske konsulentene møttes til en sesjon den 29. september 2020 med et bekreftende utfall. De teologiske konsulentene møttes til en spesialkongress den 26. januar 2021 med et bekreftende utfall. Den 13. april 2021 møttes kardinalene og biskopene i kongregasjonen til en ordinær sesjon, hvor de ga sin støtte til forslaget om helligkåring.
Etter at de kanoniske prosedyrene var fullført, stadfestet pave Frans den 24. april 2021 kongregasjonens positive konklusjon og utvidet kulten for den salige Margareta av Città di Castello til hele universalkirken og skrev henne inn i registeret over hellige i Den katolske kirke. Denne prosedyren ble tidligere omtalt som «stadfestelse av kult» (Confirmatio Cultus – c.c.), men i dette pontifikatet kalles det «ekvivalent helligkåring» og omtales også som «helligkåring uten mirakel». Helligkåringen skjedde mens feiringen av 700-jubileet for Margaretas død fortsatt pågikk. Feiringen ble avsluttet den 9. mai 2021. Den 19. september 2021 skal det feires en høytidelig takksigelsesmesse for den nye helgenen i den monumentale kirken San Domenico i Città di Castello.
Margareta ble ikke nevnt i det førkonsiliære Martyrologium Romanum, som knapt omtalte salige, men hennes minnedag i den nyeste utgaven (2004) er dødsdagen 13. april:
Tiférni Tiberíni in Umbria, beátæ* Margarítæ vírginis e Soróribus de Pæniténtia Sancti Domínici, quæ, cæsa nata, defórmis et abiécta, nómini Iesu tamen semper corde confísa est.
I Tifernum Tiberinum [nå: Città di Castello] i Umbria, den salige* Margareta, jomfru i Botssøstrene av den hellige Dominikus, som var blind og vanfør fra fødselen og ble forlatt av sine foreldre, men i sitt hjerte satte hun alltid sin lit til Jesu navn.
* fra 2021: sancti / hellige
I kunsten fremstilles Margareta som dominikanertertiar som holder et kors, lilje og hjerte med to flammer som ofres til krusifikset. På et bilde fra slutten av 1300-tallet som er bevart i glassmuseet i Murano, er Margareta tydelig avbildet sammen med andre dominikanske hellige og salige kvinnelige tertiarer (Katarina av Siena, Johanna av Firenze, Johanna (Vanna) av Orvieto og Daniela av Orvieto).
fravær av samtidige dokumenter direkte knyttet til Margareta kan enkelte referanser i den hagiografiske historien ha reell historisk verdi. Det er for eksempel sikkert at dominikanerne var i Città di Castello minst fra 1270, og mellom 1200- og 1300-tallet befestet de sin posisjon. Det er også sikkert at en kvinnelig religiøs kommunitet med navn etter St Margaret var aktiv i samme by fra minst 1287. Av de fire dominikanerbrødrene som ble nevnt eksplisitt som tilstedeværende på det tidspunktet da de tre steinene ble oppdaget i Margaretas hjerte, ser det ut som tre av dem (Nicolò di Giovanni di Sante di Castello, Giacomo da Borgo og Gregorio converso) finnes i akter fra sent på 1200-tallet.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney (1), Cruz (1), Dorcy, Index99, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, op.org, domenicani.net, treccani.it, keytoumbria.com, littlemargaret.org, dominicanidaho.org, medio-evo.org (L’Esperienza femminile nell’ambito del terz’ordine della penitenza di san Domenico), avvenire.it, perugiatoday.it – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. juni 2000 – Oppdatert: 7. mai 2021