Skytshelgen for kongregasjonen «Døtre av den guddommelige Frelser»
Den salige Maria Antonia de Paz Figueroa (sp: María) ble født i 1730 i den lille landsbyen Silípica i provinsen Santiago del Estero, et fattig område i det nordøstlige Argentina. Hun nedstammet fra en berømt familie av herskere og erobrere. Hun ble oppdratt i den fromme familien til Francisco Solano de Paz y Figueroa og hans hustru Andrea de Figueroa, og hennes barndom ble tilbrakt i hjemmet, hvor hun levde et fromt liv. Hun fikk en god og solid opplæring i lesing, skriving, matematikk, katekese, helgenbiografier, husarbeid og kvinnelige håndverk. Hun arbeidet også på markene som tilhørte gården, hvor hun hadde kontakt med de innfødte.
Da Maria Antonia var tenåring, flyttet familien til byen Santiago del Estero, og der begynte hun å besøke jesuittenes kirke, og hun begynte å arbeide sammen ned dem i utarbeidelsen av åndelige øvelser, som ble holdt i det gamle klosteret. Hun bestemte i en alder av femten år at hun ønsket å vie seg fullstendig til Gud. Noen unge menn i byen beklaget denne avgjørelsen, ettersom hun var svært vakker, med fine trekk og store øyne. Ettersom det ikke fantes noen kontemplative nonnekongregasjoner i regionen på den tiden, kledde hun seg ganske enkelt i en svart kjole og flyttet sammen med noen andre kvinner som følte det samme kallet og aktet å leve slik livet ut.
De dannet i 1760 en liten kommunitet i Santiago del Estero som bodde i fellesskap, ba, utøvde veldedighet og samarbeidet med jesuittpatrene. Deres rolle var å hjelpe prestene, undervisning av barna i katekismen, søm, broderi, distribuering av almisser og omsorg for de syke. På den tiden ble de kalt beatas, men nå ville de bli kalt «konsekrerte legkvinner». Hun tok det nye navnet «Maria Antonia av St Josef» (María Antonia de San José). Veiledet av jesuittpresten Gaspar Juarez SJ viet hun sin tid til å hjelpe foreldre med å undervise deres barn, og hun serverte også mat til de syke og de fattige. Hun tilbrakte også en del tid med å sy for å livnære seg. Hun deltok også i retretter basert på den hellige Ignatius’ Åndelige øvelser.
I 1767 ble jesuittene utvist av Amerika av kong Karl III av Spania (1759-88), noe som betydde at hennes åndelige veileder forsvant. Maria Antonia spurte mercedarianerpateren Diego Toro om å påta seg oppgaven med forkynnelse og skriftemål, mens hun sammen med sine ledsagere ville fortsette med de åndelige øvelsene. Hun fortsatte å opprettholde sitt vennskap med jesuittene gjennom brev. Jesuittenes eiendeler, som var mange og verdifulle (eiendommer, storfe, slaver, etc.), gikk raskt over på private hender og ble behandlet som krigsbytte. De innfødte forlot jesuittenes reduksjoner og mange skoler stengte sine dører. Bibliotekene, som var blant dem av høyest verdi i kolonien når det gjaldt mengden og variasjonen av bøker, ble stengt og bøkene spredt.
Nå begynte den 37-årige Maria Antonia selv å lede retretter basert på Ignatius’ åndelige øvelser. Dette initiativet ble ikke godt mottatt på grunn av at klimaet mot jesuittene var fiendtlig, men likevel fortsatte hun å organisere retrettene. Deltakerne bodde på et avgrenset område i flere dager mens de lyttet til forelesninger og reflekterte over livet, for at de senere kunne forbedre sine liv til beste for deres sjel. Hun begynte å invitere mennesker en etter en til disse retrettene fra 1768 til 1770, og hun gikk barbent rundt i området rundt Santiago del Estero, som Salavina, Atamasqui, Silípica, Loreto, Soconcho, samtidig som hun tigde om almisser.
Hun bestemte seg også for å dra til andre provinser over hele Argentina, til steder som Catamarca, La Rioja, Jujuy, Salta og Tucumán, for å organisere åndelige øvelser der. Det eneste hun hadde med seg, var et trekors som et symbol på askese og kjærlighet til Kristus. Biskopen av Tucumán begynte å akseptere denne religiøse praksisen. Øvelsene varte i ti dager og ble arrangert hele året. Kvinner og menn var adskilt, og kvinnene bodde med sine tjenestejenter og mennene bodde sammen med menn som arbeidet på deres gårder. «Mama Antula», som hun begynte å bli kalt, var en kvinne med en svært særegen stil. Til tross for hennes reiser gjennom fjell og ørken og på ukjente steder, led hun aldri noen uhell. I Catamarca, hvor hun holdt seksti øvelser, fikk hun en sykdom, men ble kastet ut av legen. «Jeg ba til Jesu Hjerte, og jeg fant meg selv plutselig helbredet uten noen remedier», sa hun. En gang brakk hun et ribben, ved en annen anledning fikk hun den ene foten ut av ledd, men hun «ble helbredet igjen og igjen av en usynlig hånd», gjentok hun. På mindre enn ett år organiserte hun i Córdoba åtte runder med 200 og 300 personer. Alltid fikk hun nok almisser for livsopphold for alle disse menneskene, og noen ganger hadde hun til og med et overskudd, som hun brukte til å hjelpe fattige og fanger.
Etter suksessen for retrettene på disse stedene, bestemte hun seg for å reise til Buenos Aires. Hun ble betraktet som gal, for hun måtte tilbakelegge 1400 kilometer til fots, og farene var utallige. En ting var villdyrene som leoparder og villsvin, og i tillegg kom indianere og røvere som angrep reisende. Hun kom imidlertid trygt frem til hovedstaden i september 1779. Men der ble hun ikke godt mottatt. Hun ble behandlet som gal, full, fanatisk og til og med som en heks.
Erkebiskop Sebastián Malvar y Pinto OFM (1720-95) av Buenos Aires (1777-83) viste henne mistillit og forsinket sin respons i ni måneder, mens han ba om rapporter om Maria Antonia. Det endte imidlertid med at han ikke bare ga sin tillatelse, men han ble også en stor beundrer av Maria Antonia og etterlot henne en ikke ubetydelig arv. Den største motstanden møtte hun fra den høyeste keiserlige embetsmannen i landet, visekonge (viceroy) Juan José de Vértiz y Salcedo (1719-99), som hadde en sterk antipati mot alt som var jesuittisk. Denne holdningen holdt han strengt fast ved i to år, og med sin makt på det religiøse området, nektet han å gi tillatelse til Maria Antonia til å organisere åndelige øvelser. For henne var ikke dette av stor betydning, og hun snudde ryggen til og trakk seg tilbake.
I denne ventetiden hadde Maria Antonias dynamikk ingen hvile. Så straks hun hadde autorisasjon, hadde hun alt klart for å begynne de åndelige øvelsene. Frøet til disse praksisene spirte raskt, og suksessen begeistret biskopen, som tilbød seg å betale leien for huset, og han stilte sin forvalter (mayordomo) til hennes disposisjon om det skulle oppstå en nødsituasjon. I 1780 begynte retrettene i Buenos Aires med en utrolig suksess. Hennes arbeid ble godt kjent, ikke bare i Argentina, men også i Frankrike som i klosteret Saint-Denis i Paris, hvor priorinnen var tante til kong Ludvig XVI (1774-91).
I mellomtiden hadde to av hennes venner organisert åndelige øvelser i Salta og Tucuman. Dette faktum, kombinert med den betydning som denne religiøs praksisen hadde, oppmuntret henne til å forme sin lille gruppe av fromme kvinner med en rekke tiltak, som å åpne et postulat, ikledning av religiøs drakt og avleggelse av private løfter. Senere ble Mor Antula invitert til Banda Oriental (nå Uruguay) for å fremme åndelige øvelser. Der ble hun i tre år.
Rundt 1788 skrev Ambrosio Funes, viceroy av Navarra og generalkaptein av Cuba og Catalonia, et brev som forteller at i løpet av åtte år med åndelige øvelser deltok rundt sytti tusen mennesker. Derfor skaffet hun seg et hus som var viet spesielt til denne praksisen. Som svar fikk hun en donasjon av tre parseller med land. Men alt annet manglet, så hun begynte igjen å be om hjelp, og hun fikk general Cornelio Judas Tadeo de Saavedra y Rodríguez (1759-1829) som administrator av denne oppgaven. I 1795 grunnla hun et retretthus (La Casa de Ejercicios Espirituales) i Independencia Avenue nr 1190 i Buenos Aires, som fortsetter å oppfylle hennes oppdrag.
Praksisen med åndelige øvelser gikk videre til å bli en av de mest prestisjefylte religiøse aktiviteter i Buenos Aires, og alle klasser fant i Mor Antula en person som de betrodde sine bønner for ulike behov. I 1784 skrev erkebiskop Sebastián Malvar y Pinto OFM av Buenos Aires et brev til paven og informerte ham som det som hadde skjedd i løpet av de fire årene som hun hadde holdt de åndelige øvelsene i denne byen, omtrent femten tusen mennesker, uten å ha spurt om pengestøtte, heller ikke for de ti dagene som oppholdene varte.
I Roma ble Maria Antonias brev til sine venner jesuittene oversatt til latin, fransk, engelsk og tysk og sendt for inspirasjon til ulike land, særlig Russland, det eneste landet som ikke hadde forvist jesuittene. Noen franske klostre ble reformert etter å ha lest brevene. Betydningen som erkebiskopen av Buenos Aires tilla øvelsene, fikk ham til å bestemme at «ingen seminarist ordineres før Mama Antula hadde sertifisert hans ʽoppførsel’ under øvelsene». Dermed ble Maria Antonia tildelt en betydelig rolle i kirken i Buenos Aires på den tiden.
Maria Antonia følte nå at kreftene sviktet, og hun fikk ikke se sitt arbeid ferdig. Hun døde den 6. mars 1799 (noen kilder skriver 7. mars) i celle nr. åtte i retretthuset i Buenos Aires, 69 år gammel, og hun ble gravlagt der. Men gruppen av kvinner som hadde fulgt henne, ble i 1878 til en blomstrende religiøs kongregasjon, som nå utfører sine apostoliske oppgaver i flere provinser. Hun regnes som grunnlegger av kongregasjonen «Døtre av den guddommelige Frelser» (Hijas del Divino Salvador – HDS). Mor Antulas hjerte banker fortsatt i Santa Casa de Ejercicios, en av de eldste bygningene som er bevart i Buenos Aires og som utgjør en levende arv i Argentinas historie. Ved hennes død har man beregnet at mellom 70 000 og 80 000 mennesker hadde deltatt i de retrettene hun organiserte.
Hennes levninger hviler nå i kirken Nuestra Señora de la Piedad i Bartolomé Mitre gt. nr 1524 i Buenos Aires. Kongregasjonen som fulgte hennes eksempel, grunnla helligdommen San Cayetano i det området i Buenos Aires som siden 1900-tallet har vært kalt Liniers. María Antonias favoritthelgener var de hellige Cajetan av Thiene (1480-1547) og Josef, som hun hadde den største hengivenheten for. I 2014 ble mausoleet som inneholder levningene av sr. Maria Antonia De Paz y Figueroa erklært som «nasjonal historisk grav» (sepulcro histórico nacional).
Hennes saligkåringsprosess ble åpnet i Buenos Aires med en bispedømmeprosess under erkebiskop Mariano Antonio Espinosa (1900-23) på vegne av den hellige pave Pius X (1903-14) den 23. oktober 1905, og den ble avsluttet den 29. september 1906. Dekretet som slo fast at hennes skrifter var fri for kjetterske ideer, ble utstedt den 9. august 1916. Den formelle introduksjonen av saken kom under pave Benedikt XV (1914-22) den 8. august 1917, noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Dekretet non cultu ble utstedt den 16. juli 1941. Så gikk det mange år før dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt den 26. januar 1999, noe som tillot en andre bispedømmeprosess å bli åpnet den 3. mai 1999. Den prosessen ble avsluttet den 18. juli 1999, og dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt den 3. desember 1999. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2005.
Den 1. juli 2010 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13), og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 3. mars 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Dette mirakelet skjedde i 1904 og ble undersøkt i Argentina og prosessen ble formelt ratifisert den 15. februar 2002. Den medisinske kommisjonen i Roma møttes den 25. november 2010 for å diskutere helbredelsen av sr. Rosa Vanina, men de kom ikke frem til enighet, så derfor måtte kommisjonen møtes igjen på et senere tidspunkt. Det skjedde den 25. juni 2015, og da anerkjente de helbredelsen som medisinsk uforklarlig. Den teologiske kommisjonen møttes for å diskutere saken den 10. november 2015 og ga den sin godkjennelse. Deretter møttes kardinalene og biskopene som er medlemmer av Helligkåringskongregasjonen den 9. februar 2016, og de sendte saken over til paven for godkjennelse.
Det har ikke vært noen hemmelighet at argentinske pave Frans har gitt sterk støtte til Mama Antulas sak. «Jeg også ville ønske en rask saligkåring av Maria Antonia», skrev paven høsten 2013 i et håndskrevet brev til Luisa Sánchez Sorondo, en slektning av den nye salige, og han la til at han hadde «allerede foretatt flere henvendelser til Helligkåringskongregasjonen i den anledning».
Hun ble saligkåret i Santiago del Estero i Argentina den 27. august 2016. Argentinerne hadde helst sett at pave Frans kom og foretok saligkåringen personlig, men som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 6. mars. I Argentina kalles hun La San Pablo de América («Amerikas St Paulus») på grunn av hennes misjonsreiser.
Kilder: CatholicSaints.Info, es.wikipedia.org, en.wikipedia.org, mamaantula.org, aica.org (Agencia Informativa Católica Argentina), osservatoreromano.va, santosargentinos.blogspot.com, oni.escuelas.edu.ar, historiacriticammt.blogspot.com, mariaantoniasanjose.com.ar, blogs.infobae.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. august 2016