Máriapócs (rutensk: Marijapovch; rom: Pociu; ty: Pötsch) er en liten landsby i distriktet Szabolcs-Szatmár-Bereg nær Nyíregyháza i det østlige Ungarn. Máriapócs er det mest berømte valfartsmålet i Ungarn og det åndelige senteret for de gresk-katolske troende på Den pannoniske slette eller Karpatbekkenet. Navnet på landsbyen Pócs opptrer første gang i de tidlige skriftene fra 1200-tallet som en eiendom tilhørende familien Báthory, og et par århundrer senere som en eiendom tilhørende familien Károlyi. Forandringen fra en ubetydelig landsby til et berømt valfartsmål begynte i 1696, i den lille trekirken som betjente det lokale gresk-katolske samfunnet.
Den gresk-katolske kirke ble til i oktober 1595, da den ortodokse metropolitten av Kiev og fem biskoper som representerte millioner av rutenere, samlet seg til synode i Brest-Litovsk i Litauen og bestemte seg for å søke enhet med Den hellige Stol. Etter godkjennelse av pave Klemens VIII (1592-1605) ble dermed den unerte eller gresk-katolske kirke til. Dette førte til lange, bitre og til tider voldelige kontroverser både med de ortodokse og de romersk-katolske.
Unerte kirker betyr kirker som er i union med Roma, men har beholdt sin bysantinske ritus. Begrepet «unert» er svært belastet i de landene det gjelder, siden de ortodokse flertallskirkene bruker det i sterkt nedsettende betydning, så disse kirkene vil helst at begrepet «unert» ikke brukes. I 1774 ble uttrykket unert forbudt i keiserinne Maria Theresias navn, regjerende erkehertuginne av Østerrike og dronning av Ungarn og Bøhmen (1740-80), og erstattet av ordet «gresk-katolsk» – «gresk» i ritualer, teologi og kunst og «katolsk» i union med biskopen av Roma. Begrepet er egentlig ikke helt dekkende, siden de unerte ikke har noe med Hellas å gjøre.
Et medlem av menigheten i Pócs, bonden László Csigár, unnslapp på mirakuløst vis fra tyrkisk fangenskap, og i takknemlighet bestemte han seg for å få malt et bilde av Jomfru Maria. Den lokale prestens yngre bror, István Papp, som hadde studert kunst i Italia, malte ikonet til en pris av seks ungarske forinter. Dette var imidlertid for dyrt for bonden, så en viss Lorincz Hurta kjøpte bildet og skjenket det til kirken i Pócs. Dette skjedde rundt 1676. Deretter hang bildet i kirken i tyve år, helt upåaktet. Det ytterst enkle og primitive bildet, malt med tempera på tre, var en heller dårlig etterligning av ikonet Madonna Salus Populi Romani, som henger i basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma.
Under den hellige liturgi den 4. november 1696 (14. november etter den julianske kalenderen) la den troende bonden Michael Görn som var til stede, merke til at det rant rikelig med tårer fra begge jomfruens øyne. Ryktet om miraklet spredte seg raskt, og neste dag var kirken full av nysgjerrige, blant dem keiserlige embetsmenn, funksjonærer og mennesker som tilhørte andre kirker. Gråtingen pågikk uten stans i to uker og med kortere opphold helt til den 8. desember. Tårene ble tillagt helbredende evner. Det bredte seg også raskt en legende om at tårene gjaldt en forestående tyrkerkrig. Under forvandlingen av messeofferet fløt tårene mer rikelig, og ikke engang i den strenge vinteren 1696, da selv vinen i kalken frøs, ble tårene forvandlet til is.
På bildet befinner det seg en uoppløselig flekk, som skyldes at en protestantisk underoffiser som ville undersøke fenomenet, vætet sin finger med disse mirakeltårene. Men da han trodde at fuktigheten kom fra svetten på fingeren, tørket han den av og holdt en gang til om kanten på det gråtende bildet. Da oppsto det øyeblikkelig på det berørte stedet en svart flekk, som ga soldaten en så hellig skrekk og en så lys tro, at han bekjente seg til den romersk-katolske kirke.
Ungarn og landsbyen Pócs tilhørte den gangen Østerrike, og den ansvarlige østerrikske militærkommandanten, feltmarskalkløytnant grev Johann Andreas Corbelli, besøkte kirken sammen med sitt følge, undersøkte bildet og tørket selv av de rennende tårene med en klut. Han fikk også andre til å forta undersøkelser, blant dem lutherske og kalvinistiske troende. Den kirkelige undersøkelsen ble beordret av biskopen av Eger, og under høringen erklærte vitnene samstemmig at gråtingen faktisk hadde funnet sted, noe de til og med avla ed på. Blant underskriverne av dokumentene fra høringen var også protestanter, noe som er oppsiktsvekkende i en langt fra økumenisk tid. Dokumentene oppbevares i Hevenesi-samlingen ved universitetet i Budapest. Konklusjonen fra den biskoppelige undersøkelsen var at tåreflommen ble erklært som overnaturlig. Helt fra denne første mirakuløse tåreflommen har landsbyen Pócs (Povch) blitt kalt Máriapócs (Marijapovch).
Nyheten om den mirakuløse hendelsen spredte seg raskt og nådde også hoffet i Wien. Den østerrikske keiseren og ungarske kongen Leopold I (ung: Lipót) (1655-1705) ga etter innstendig ønske fra sin dronning Eleonore-Magdalena av Neuburg, den fromme datteren av kurfyrst Philipp Wilhelm av Pfalz, ordre om at det gråtende bildet skulle føres til den keiserlige hovedstaden. Ved hjelp av grev Corbelli, en viss markise Cusani og abbedgreven Emmerich Czaki ble bildet brakt til Wien. En drivende kraft bak overføringen i tillegg til dronningen var den senere saligkårede kapusineren Markus av Aviano (1631-1699). Keiserens handling var ikke et uttrykk for kynisk tyveri som vanligvis karakteriserer okkupanter, men for hans dype andakt for Guds Mor. Dette vises av at han tilskrev suksessen i slaget ved Zenta i 1697, som beseglet tyrkernes skjebne, den gråtende Madonnaen fra Pócs’ forbønn.
Nådebildet ble også brukt som brannforsvar i Wien. Som brannvarsel på dagtid ble en rød fane med bildet av Maria Pötsch hengt opp på Stefanstårnet på den siden hvor man hadde sett brannen. Maria Pötsch ble anropt hver gang det var tyrkerfare, og i Himberg ved Wien henvendte man seg også til nådebildet ved kvegsykdommer. Ved hissige sykdommer eller hodesmerter bandt man rundt hodet på den syke et bånd som hadde berørt nådebildet.
Men om overføringen av bildet ble til stor glede for wienerne, ble den til den dypeste sorg for folket i Pócs og hele den ungarske nasjon. Denne smertefulle følelsen ble satt ord på av den berømte nasjonalhelten fyrst Ferenc Rákóczi II (1676-1735), som sto i spissen for det ungarske opprøret mot habsburgerne (1703-11). Han samlet all skade som var gjort mot Ungarn i en liste over klager som han adresserte til keiseren, og en av anmodningene var at de måtte returnere bildet av den gråtende Madonna. Anmodningen ble ikke etterkommet.
Det ble snart laget kopier av ikonet som var blitt brakt til Wien. Flere kopier finnes både i Ungarn og i de tysktalende landene. En av disse kopiene erstattet originalbildet i Pócs i 1707. Det var grev Corbelli som var så imponert over folkemassenes fromhet og andakt at han beordret en jesuittpater fra Košice i det nåværende Slovakia til å komme til Barca i Abaúj for å lage en kopi av ikonet til kirken i Pócs. Da ikonet var ferdig, dannet folket en prosesjon og bar det nye bildet til Máriapócs.
Den neste betydelige begivenheten i Máriapócs var den tredje og siste gangen Madonnaen gråt, som startet den 3. desember 1905. P. Kelemen P. Gávris ledet en valfart til kirken. Da han åpnet dørene foran bildet, la han merke til at Jomfruens ansikt var mørkere enn vanlig og at tårer rant fra hennes høyre øye. Denne mirakuløse hendelsen varte med korte avbrudd frem til årets siste dag. Tårefenomenet ble undersøkt av både kirkelige og sekulære myndigheter, og de stadfestet at bildet virkelig hadde grått. En av silkeklutene som ble brukt til å tørke av tårene, kan fortsatt ses under bildet.
Alle etter den andre gråtingen var trekirken ute av stand til å romme det økende antall pilegrimer, så syntes mest fornuftig å bygge en ny kirke. Byggearbeidene ble igangsatt av den basilianske superioren p. Gennadius György Bizánczy, deretter ble de fortsatt av biskop Mánuel Mihály Oslavszky av Mukatsjeve, som også startet byggingen av det nåværende klosteret. Den nåværende kirken som ble vigslet av biskop Oslavszky til erkeengelen Mikael (Szent Mihály), ble bygd mellom 1731 og 1756 i en tidlig barokk stil. Biskop Oslavszky ble gravlagt i krypten i 1767.
En merkedag for Máriapócs og hele den ungarske gresk-katolske kirken var den 18. august 1991, da den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte Ungarn og feiret den hellige Johannes Krysostomos’ liturgi på ungarsk etter bysantinsk ritus foran bildet av den gråtende madonnaen med 800 000 troende til stede. Den 1. desember 2005 erklærte de ungarske katolske biskopene Máriapócs som nasjonal helligdom. Dekretet ble annonsert av bispekonferansens president, kardinal Péter Erdő, som spesiallegat fra pave Benedikt XVI. I Máriapócs den 3. desember viet han Ungarn og landets kirke til den gråtende av Máriapócs’ beskyttelse. Kardinalen satte en gullkrone velsignet av pave Benedikt på glorien på det nyrestaurerte bildet.
En annen kopi av bildet ble malt på en linduk rundt 1700 i Kindsbach i Pfalz i det vestlige Tyskland, nå i Landkreis Kaiserslautern i delstaten Rheinland-Pfalz, beordret av et øyenvitne til tåreflommen i 1696. Det var en østerriksk offiser i dragonregiment Erbeville ved navn D.P.H. Biot, som i 1704 ga til byen et Mariakapell for oppbevaring av dette bildet.
Vi har ikke sett noen spesiell minnedag for Vår Frue av Máriapócs, men den første åpenbaringen skjedde den 4. november. Máriapócs er ellers en by med mange sognefester, hele seksten hvert år. De fleste pilegrimene kommer på Marias dag, på festen for glorifiseringen av profeten Elias og på festen for Det hellige kors.
Kilder: de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, mariapocskegyhely.hu, sagen.at Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. mars 2012