Skytshelgen mot smittsomme sykdommer og feber; for vinstokkenes ve og vel
Den hellige Maternus (fr: Materne) står på første plass på listen over biskopene av Köln (Civitas Agrippinensium), det vil si at han er den første vi kjenner navnet på. Han er også den første som det foreligger historisk troverdige opplysninger om. Kildene nevner hans navn på begynnelsen av 300-tallet. Ifølge legendene hadde han først vært biskop av Trier og grunnlegger av bispedømmet Tongeren/Tongres, men det er vanskelig å si om det her er snakk om én person eller flere.
Sammen med biskopene Marinus av Arles (313-14) og den hellige Reticius av Autun (Rheticius; fr: Rhétice) (310-34) ble Maternus kalt til Roma i 313 av keiser Konstantin I den store (306-37). Keiseren ville ha dem til å megle i kontroversen mellom Caecilian, den ortodokse biskopen av Kartago, og den skismatiske biskopen Donatus og hans tilhengere. Keiser Konstantin skrev i mai 313 til pave Miltiades at han hadde kalt Caecilian til Roma sammen med tilhengere og motstandere, «slik at han kan bli hørt i ditt nærvær, så vel som dine kolleger Reticius, Maternus og Marinus, som jeg har bedt om å skynde seg til Roma» (Eusebius: Historia ecclesiae, X,5,19).
Caecilian var bispevigslet av biskop Felix av Aptunga, men hans motstandere påsto at vigslingen var ugyldig, fordi biskop Felix var en «traditor», han hadde falt fra og utlevert de hellige bøker under den siste forfølgelsen, og som synder hadde han ingen vigselsmyndighet. Etter afrikansk tradisjon var gyldigheten av sakramentene avhengig av om han som tildelte dem var «verdig», men sakramentenes objektive virkning uavhengig av «verdighet», ble slått fast av Den apostoliske stol, og donatistenes oppfatning ble fastslått som kjettersk. Da synoden i Roma avsa dom mot donatistene den 2. august 313, ba de dømte om en ny prøving. Keiseren bestemte at en ny synode skulle behandle spørsmålet. Den fant sted i Arles i 314, og Maternus var en av dem som signerte dekretene. Han deltok på synoden i Arles sammen med diakonen Macrinus.
På 800-tallet oppsto det en legende som ennå den hellige Peter Canisius (1521-97) holdt for å være sann. Den ble skrevet av en munk fra Trier ved navn Eberhard som en del av et forsøk på å skaffe bispesetene Trier og Köln apostolisk opprinnelse. Saken kompliseres ved at Köln opererer med to biskoper ved navn Maternus, en fra det første århundret og en fra 300-tallet, og i tillegg har Trier og Tongeren/Tongres også tidlige biskoper ved det navn.
Legenden hevder at Maternus var den sønnen av enken fra Nain som Kristus vakte opp fra de døde (Luk 7,11-16) og en av de 72 disiplene. Deretter skal han ha blitt en disippel av den hellige Peter, som skal ha sendt ham sammen men Triers første og andre biskop, de hellige Eucharius og Valerius, til området ved Rhinen i Tyskland for å misjonere.
Da de kom til Ellelum (nå Ehl) i Alsace, døde Maternus. Hans ledsagere vendte tilbake til Roma, hvor Peter ga dem sin bispestav med instruksjoner om å legge den på den døde mannen. Dermed ble Maternus, som allerede hadde ligget seks uker i graven, vekket opp fra de døde og levde lenge nok til å bringe evangeliet til «folkene i Tongeren, Köln og Trier og andre omliggende områder». Siden den gang har biskopen av Roma aldri brukt bispestav (bare en korsstav).
Det heter at Eucharius grunnla Kirken i Trier, mens Maternus dro viere og grunnla Kirken i Köln. Valerius ble Eucharius’ etterfølger i Trier, mens Maternus overtok bispedømmet etter Valerius’ død. En oppsiktsvekkende detalj i denne legenden er at Maternus skal ha avgått ved døden hele tre ganger, først i Nain i Palestina, deretter i Ehl i Alsace og for tredje og siste gang i Köln!
Denne fantasifull fortellingen skulle presentere Trier som det første bispedømmet i Tyskland, som deretter skulle ha jurisdiksjon over de andre på grunn av ansiennitet. Men Maternus levde nok flere århundrer senere enn legenden vil ha det til. Han døde en 14. september etter 314 og før 343, kanskje 325 eller 315, mens overleveringer fra høymiddelalderen oppgir 328 som dødsår. Hans relikvier har siden 760 beviselighvilt i domkirken i Trier, noe som styrker Triers krav på at han var deres biskop, mens Köln ikke har noen relikvier. Det er imidlertid mulig at Triers relikvier tilhører en annen Maternus.
Legenden forteller at etter at Maternus døde i Köln, var det uklart hvor han skulle begraves. Derfor la man hans legeme i robåt, som av seg selv drev motstrøms til Trier, som ble stedet for hans begravelse. Overleveringen i Köln forteller at hans levninger i 1633 ble overført til Kølnerdomen, hvor hans grav vises frem i Maternus-kapellet.
Maternus’ minnedag er 11. september i bispedømmene Limburg, Köln, Aachen, Essen og Trier, mens i bispedømmet Strasbourg minnes han den 12. september. Andre minnedager som nevnes, er 19. september, 18. juli og 23. oktober (translasjonsfest). I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står han den 14. september:
Colóniæ Agrippínæ in Gérmania, sancti Matérni, epíscopi, qui Tungrénses, Coloniénses et Trevirénses íncolas ad Christi fidem perdúxit.
I Köln i Tyskland, den hellige Maternus, biskop, som førte innbyggerne i Tongeren, Köln og Trier til troen på Kristus.
Maternus skal altså ha vært den første biskopen av Köln i 314, etterfulgt av Eufrates, den første biskopen av Tongeren/Tongres fra 315, etterfulgt av den hellige Servatius, og den tredje biskop av Trier etter Eucharius og Valerius, og han ble etterfulgt av den hellige Agrecius (Agritius).
Han er skytshelgen mot smittsomme sykdommer og feber og blir anropt for vinstokkenes ve og vel. Han blir fremstilt med tre mitraer eller en tretårnet kirke til minne om de tre bispesetene. Scenen hvor han helbreder en mann som er besatt av djevelen, blir også ofte avbildet.
Ifølge innskriften på relikvaret til Peters stav i Köln ble staven brakt til Metz på grunn av hunernes angrep. Erkebiskop Bruno av Köln (953-65) krevde til slutt at staven skulle returneres til katedralen St Peter i Köln, sannsynligvis fikk han den i 953 av Adalbero av Metz. Henimot 980 lyktes det biskop Egbert av Trier å gjøre Triers eldre krav på staven gjeldende overfor biskop Warin av Köln og å motta den øverste halvdelen av staven. For denne delen lot Egbert rundt 980 lage et relikvar. Staven ble oppbevart i Trier helt til oppløsningen av de geistlige fyrstedømmene i 1802, da den kom i hertugene av Nassaus eie. Hertug Vilhelm I ga den i 1827 sammen med andre relikvier til det nylig grunnlagte bispedømmet Limburg.
Når det gjelder selve relikvien, en trestav som ble delt mellom Köln og Trier, dreier det seg trolig om en senantikk konsulstav, altså et keiserlig herskertegn. Staven i Köln har et dreid hode av elfenben. Den oppbevares i Kölner Domschatzkammer og brukes fortsatt ved viktige kirkelige anledninger, for eksempel ved skifte av erkebiskop.
Deler av innfatningen oppsto allerede på 700-tallet. Fra Triers bit av staven lot keiser Karl IV i 1354 sage av et stykke på 19 centimeter som han tok med til Praha som motytelse for sin medvirkning til å skaffe en ny erkebiskop til Trier.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, kirchensite.de, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, kathpedia.com, zeno.org, glaubenszeugen.de, erzbistum-koeln.de, christen-am-rhein.de, saarland-biografien.de, domradio.de, Allgemeine Deutsche Biographie (bind 20) Leipzig 1884 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. januar 1998 – Oppdatert: 11. januar 2016