Den hellige Maximus av Mainz (d. ~450)

Den hellige Maximus ble født en gang på 300-tallet, trolig i det som nå er Tyskland, og muligens i Mainz (Moguntiacum). De fleste kilder er enige om at han var biskop av Mainz, men ikke tidspunktet. Noen kilder sier at han regjerte i andre halvdel av 300-tallet, andre mener at det var i første halvdel av 400-tallet.

Den versjonen som lenge har vært fremherskende, sier at Maximus overtok som biskop av Mainz etter at hans forgjenger, den hellige Aureus, hadde lidd martyrdøden. Men det er også svært delte meninger om når dette skjedde. En versjon sier at biskop Aureus ble martyrdrept av vandalene som angrep regionen i 406. Sammen med ham ble også de hellige Alban og Crescentius drept, og muligens også diakonen Justinus. Den nyvalgte biskop Maximus trøstet de troende, men så møtte han selv martyrdøden samme år.

I dag mener flere forskere at biskop Aureus i virkeligheten døde mye senere, sannsynligvis i 436, men det er også mulig at han ble drept av hunerne i 451. Uansett overtok Maximus etter ham. Han var den siste biskopen i romersk tid og regjerte muligens fra rundt 436 til rundt 450. For fra midten av 400-tallet er det et avbrudd i byens bispeliste, muligens en sedisvakans (tomt bispesete).

Men mange kilder mener at han virket mye tidligere. Wegenfrids katalog fra ottonsk tid (900-tallet) kjenner i Mainz følgende biskoper: Crescens, Marinus (102-08), Martinus (160-74) (…) Lucius Annaeus (d. 354), Maximus (354-78), Sidonius etc. Katalogen i katedralbiblioteket i Mainz har følgende navn: St. Crescens, Martinus (Marinus) (d. 12. mai 316), Bodardus (Gothardus), Maximus (354-78), Suffronius, Rudhardus, Aureus, Sidonius. Ifølge tradisjonen i kirken i Mainz, som Schwichard legger til grunn for sitt verk Moguntiacarum rerum libri quinque (Mainz, 1604), var Maximus den nittende biskop av Mainz. Trithemius sier at han var den syttende.

Maximus hadde mange talenter og stor lærdom, som bare ble overtruffet av hans store trosiver og fromhet. Ifølge propriet i bispedømmet Mainz ble han presteviet av biskop Adalhard (321-25) og ble under ham og hans etterfølger Lucius Annaeus (325-43) en trofast Kirkens tjener (begge de to biskopene er legendariske). Han forkynte den ortodokse tro under mange slags forfølgelser. Det var ikke han, men den hellige Maximin av Trier som i 346 presiderte ved konsilet i Köln. På denne tiden var det Martinus som var biskop av Mainz. Han skal ha etterfulgt Martinus i 346. Som biskop skal han ha fordoblet sin iver og pådro seg derfor arianernes hat i en så stor grad at de ikke bare mishandlet ham syv ganger, men også fordrev ham. Men den hellige biskopen kjente ingen frykt og vendte alltid tilbake til sin flokk. Som hans nærmeste medarbeidere nevnes Sidonius, Achatius og Klemens. Han døde i 378 som bekjenner og ikke som martyr. Hans levninger ble overført til Halle. I Bartolomeuskirken i Frankfurt ble han allerede på keiser Ludvig den frommes tid (814-40) anropt i Allehelgenslitaniet.

Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 18. november, og der heter det: «I Mainz, St. Maximus, biskop, som led mye i arianernes hender og døde som bekjenner på Konstantius’ tid [337-61]». I bispedømmet Mainz minnes han den 27. juni sammen med tre andre martyrer som er forbundet med Mainz og kalles biskoper av byen, nemlig de hellige Crescentius, Aureus og Theonestus (Crescentius var riktignok ikke biskop).

Theonestus skal også ha vært biskop av Mainz på et tidspunkt, og hans diakon skal ha vært martyren Alban. Etter å ha gravlagt Alban i «en vakker kirke» i Mainz, flyktet Theonestus til Nord-Italia sammen med sine to hellige diakoner Tabra og Tabrata. Der ble de imidlertid drept av de kjetterske arianerne i 425.