Skytshelgen for Trier; mot mened; mot farer til sjøs; mot regn
Den hellige Maximin (lat: Maximinus) ble født rundt 280, ifølge de eldste biografiene fra 700-tallet i landsbyen Silly nær Loudun (Poitiers), nå kommunen Mouterre-Silly i departementet Vienne i regionen Poitou-Charentes (fra 2016: Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes) i det vestlige Frankrike. Dette er Frankrikes største region og kalles nå Nouvelle-Aquitaine. I Mouterre-Silly er fortsatt en kirke vigslet til ham.
Maximin hadde tre brødre, biskop Maxentius av Poitiers (fr: Maixent), Maximus og Jovinus og en søster, den hellige Maxima. Denne Maxentius er en annen enn den hellige Maxentius av Poitou (ca 445-515). Det finnes imidlertid ingen Maxentius på listen over biskoper av Poitiers på 300-tallet. Den berømte Hilarius (fr: Hilaire) var biskop av Poitiers fra rundt 350 til sin død i 367, og før ham på bispelisten står bare en Agon. Hilarius kalles tradisjonelt den femte biskop av Poitiers, men biskopene før ham er i stor grad legendariske, og bare Agon synes bevist.
Som ung mann dro Maximin til den romerske militærkolonien Trier (fr: Trèves) i Gallia Belgica, nå i delstaten Rheinland-Pfalz i det vestlige Tyskland, like ved grensen til Luxembourg. Han dro dit for å få sin utdannelse, tiltrukket av det ry byens biskop, den hellige Agritius (Agricius, Agrecius, Agroecius, Agrœcius; fr: Agrice) (ca 260-329) hadde fått. Der mottok han prestevielsen. Den hellige keiserinne Helena hadde gitt biskop Agritius (314-29) den hellige apostelen Mattias’ relikvier, og han bygde den gamle kirken til apostelens ære.
I 329 (330? 333?) etterfulgte Maximin sin lærer Agritius og ble den femte biskop av Trier etter de hellige Eucharius (etter 250), Valerius (etter 250), Maternus (etter 300) og Agritius (314-29). Overleveringen forteller at den hellige Quiriacus av Taben kom fra Poitiers til Trier sammen med Maximin. Der skal Quiriacus ha blitt presteviet. Hans vedvarende vennskap med Maximin skapte senere misunnelse blant mange klerikere, som til slutt baktalte ham alvorlig. Ifølge legenden skal en engel deretter ha forkynt Quiriacus’ uskyld. Den hellige Paulinus kom også sammen med Maximin til Trier, og mottok prestevielsen av ham. I 347 ble han Maximus’ etterfølger som biskop av Trier (347-58). Han skal ha sendt de hellige Castor av Karden (d. ca 400) og Lubentius av Kobern (300-t) som misjonærer til Moseldalen og Lahndalen.
I Maximins tid som biskop pågikk den store kampen mellom de rettroende katolikkene og de kjetterske arianerne, som riktignok var blitt fordømt i 325 på konsilet i Nikea (i dag Iznik i Tyrkia), men som fortsatt hadde stor makt. I denne kampen var katolikkenes åndelige leder den store og hellige patriark Athanasius av Alexandria (ca 296-373) i Egypt, som måtte flykte fra sitt bispesete mange ganger. Til slutt tilbød Maximin ham et sikkert tilfluktssted i det avsidesliggende Trier, hvor Athanasius oppholdt seg mellom 336 og 338 i to år og fire måneder. Derfra bekjempet begge biskopene kjetteriet som fornektet Kristi guddom. Maximin bygde den store domkirken i Trier, hvor Athanasius feiret messe allerede før den ble vigslet, ettersom nøden truet. Athanasius kom tilbake til Trier enda en gang i 343.
Da keiser Konstantin den store døde den 22. mai 337, etter få dager tidligere å ha mottatt dåpen av arianeren Eusebius av Nikomedia, ble keiserriket delt mellom hans tre sønner Konstantin II (337-40) (ortodoks), Konstantius II (337-61) i øst (ariansk) og Konstans (337-50) i vest (ortodoks). De forskjellige biskopene i eksil ble straks kalt tilbake, og en av Konstantin IIs første gjerninger var å gjeninnsette Athanasius i Alexandria. Patriarken vendte samme år tilbake fra sitt eksil i Trier. Keiser Konstantin II ble snart drept av sin bror Konstans, og hans rike ble delt mellom de to gjenlevende brødrene. Maximin var også i 341 vert for den hellige erkebiskop Paulos av Konstantinopel (337-39; 341-42; 346-51), som var forvist fra sitt bispesete av den arianske keiser Konstantius II, og Maximin gjorde mye for å få Paulos gjeninnsatt. Noen kaller Paulos for patriark, men Konstantinopel ble ikke patriarkat før i 451.
På denne tiden var Trier sete for den vestromerske keiseren, og Maximin advarte keiser Konstans, som var en hyppig gjest i byen, mot arianismen, som han motsatte seg både på konsiler og privat. Da fire arianske biskoper kom fra Antiokia til Trier i 342 for å vinne keiseren over til sin side, nektet Maximin å møte dem og overtalte keiseren til å avvise deres forslag. Maximin var fremtredende i motstanden mot arianismen på konsilene i Milano, Sardika og Köln. I samarbeid med den hellige pave Julius I (337-52) og biskop Hosius av Córdoba overtalte han keiser Konstans til å innkalle synoden i Sardika i 343.
Om han virkelig deltok på synoden i Sardika, er tvilsomt, men Athanasius nevnte ham blant de biskopene som hadde gitt ham sin tilslutning, som han delvis betegnet som tilstedeværende og delvis som de som hadde gitt skriftlig tilslutning. På den andre side var han blant de biskopene som hadde fått i stand synoden, og arianernes motsynode nevner ham blant initiativtakerne og deltakerne på synoden i Sardika. For de arianske biskopene sammenkalte et bispemøte i Philippopolis i 343, hvor de fordømte pave Julius, biskop Hosius og Maximin. De erklærte Maximin for avsatt, ja i sitt hat gikk de så langt at de offentliggjorde en hel fortegnelse av biskopens «synder». Men løgnene var så åpenbare at de vestlige biskopene, både de katolske og de arianske, offentlig fordømte dette forsøket på å svartmale en hellig biskop. Den hellige Hieronymus beskriver Maximin som «en av de modigste biskoper på sin tid».
Maximin deltok på synoden i Milano i 345 og han skal ha innkalt og presidert over synoden i Köln i 346 som fordømte biskop Eufrates av Köln (Euphrates) (ca 343-46) som kjetter og avsatte ham fra sitt bispesete. Synoden åpnet den 12. mai 346. Bollandistene benekter at Eufrates var heretiker og kaller ham en hellig mann.
Fra da av er hele hans historie oppblandet med legender.
Det fortelles at Maximin red på et esel på vei til Roma da han ble overfalt av en bjørn, som rev eselet i filler og spiste det. Men den fromme kirkens mann var ikke i villrede; han la sadelen bestemt på bjørnen, som villig bar ham og hans medreisende frem til den evige stad. Hans reisefelle skal ha vært biskop Martin av Mainz (d. ca 346).
Lignende historier fortelles om andre helgener, for eksempel den hellige Korbinian av Freising. De to biskopenes reisestaver ble i lang tid oppbevart i klosteret St. Maximinus.
Maximin selv var ikke glad for splittelsen mellom vest og øst, så han reiste til Konstantinopel for å forhandle om fred. På hjemreisen ble han noen dager hos sine slektninger i Poitiers, der han helt plutselig og uventet døde en 12. september rundt 347 (346? 349?). Den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker som reviderte Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet, mente at Maximin døde først i 351, men dette avvises nå allment. Hans etterfølger Paulinus lot den 29. mai 353 hans jordiske rester overføre til Trier av presten Lubentius. Maximin ble gravlagt på kirkegården utenfor Nordporten i Trier, hvor hans levninger fikk selskap av senere biskoper i krypten i en kirke viet til evangelisten Johannes, som senere fikk navnet St. Maximin og ble hans berømte gravkirke. På 600-tallet ble det berømte benediktinerklosteret St. Maximin grunnlagt der, og det blomstret i mange hundre år og var det vakreste minnesmerket for Maximin.
Den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800), som på hans forbønn ble helbredet fra en sykdom, ga store gaver til klosteret. Gjennom et privilegium fra keiser Otto I den store (936-73; keiser fra 962) ble klosterets abbeder erkekapellaner for de tyske keiserinnene. Mange berømte menn, for eksempel den hellige Adalbert av Magdeburg, Anno av Worms og Otwin av Hildesheim, kom fra klosteret St. Maximin. Noen abbeder ble reformatorer av andre klostre, for eksempel Sandrath i Gladbach, Hartwig i Tegernsee og Ranwold i St. Emmeram i Regensburg. Klosteret ble ødelagt av normannerne i 882 og gjenoppbygd, deretter fullstendig ombygd på 1680-tallet. Klosteret ble sekularisert i 1802, bombet under Andre verdenskrig og siden for en stor del revet. Det var et av de eldste klostrene i Vest-Europa.
Allerede da den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) i 575 skrev sin Historia Francorum («Frankernes historie»), hadde Maximin en kirke og ble æret som skytshelgen for Trier og en mektig beskytter mot djevelens makt (Gregor av Tours: Historia Francorum I, 35; Vitae Patrum I, 17). Ved hans grav var det vanlig å avlegge renselseseder, og hvis de var falske, ble edsavleggerne straks straffet.
En kult for Maximin startet like etter hans død. Hans relikvier ble skrinlagt første gang i midten av 700-tallet av den hellige Hildulf, tidligere i Regensburg. De ble overflommet av vann og måtte ha et mer verdig oppbevaringssted. En andre skrinleggelse fulgte i 888, og ved denne skjedde det mange mirakler. Hans kult var sterkest i regionen rundt Trier og i Alsace/Elsass. Hans hode blir i dag oppbevart i sognekirken St. Maria und St. Martin i Trier-Pfalzel.
Maximins minnedag er translasjonsdagen 29. mai, som står i Hieronymus’, Beda den ærverdiges og Ado av Viennes martyrologier, men dødsdagen 12. september og 5. desember nevnes også. Han minnes den 29. mai i den nyste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Tréviris in Gállia Bélgica, sancti Maximíni, epíscopi, qui intrépidus fídei integritátis advérsus ariános defénsor sanctum Athanásium Alexandrínum aliósque epíscopos éxsules fratérne suscépit et, ab hóstibus sede pulsus, in pátria Pictaviénsi óbiit.
I Trier i Gallia Belgica [i dag i Tyskland], den hellige Maximin, biskop, som var en uforferdet forsvarer av troens integritet mot arianismen, og hilste den hellige Athanasius av Alexandria og andre landsforviste biskoper broderlig velkommen, men han ble selv utvist fra sitt hjem av sine fiender og døde i Poitiers i sitt hjemland.
Maximin var åpenbart en dyktig forfatter, men dessverre er ingen av hans skrifter bevart. I kunsten fremstilles han som biskop med bok og kirkemodell, mens han ønsker Athanasius velkommen til Trier, eller med en bjørn ved siden av seg, eller når han kommanderer en bjørn til å bære sin bagasje.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Bunson, Kaas, Engelhart, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, kirchensite.de, zeno.org, rheinische-geschichte.lvr.de, Allgemeine Deutsche Biographie (Band 21, Leipzig 1885) – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. april 2004 – Oppdatert: 9. november 2016