| Den salige Marta le Bouteiller (1816-1883) |
Den 1. september 1827 døde hennes far, bare 39 år gammel. Det var en hard prøvelse for hele familien, og i tillegg kom de politiske forholdene som skapte en langvarig økonomisk krise i Frankrike. Moren hadde ikke annet enn de fire barna, og Jean-Pierre begynte å arbeide i landbruket mens Marie Angélique tok seg av huset, hjulpet av Amata, som var ti år gammel og gikk på skolen.
I denne perioden mottok Amata sin første kommunion og ble fermet (konfirmert), men ellers vet vi lite om henne frem til hun var 25 år. I 1837 giftet både storebroren og storesøsteren seg, og Amata hjalp moren og arbeidet som hushjelp for å livnære seg.
En dag i disse årene dro hun på valfart til Maria-helligdommen La Chapelle-sur-Vire, rundt 15 km unna, sammen med sr. Farcy og menigheten. Der ble hun kjent med kongregasjonen «Søstre av kristne skoler av Barmhjertigheten» (Soeurs des Ecoles Chrétiènnes de la Miséricorde) og dens grunnlegger, den hellige Maria Magdalena Postel (1756-1846). Kongregasjonen tok etter Andre Vatikankonsil navnet «Søstre av St. Maria Magdalena Postel» (Soeurs de Sainte Marie Madeleine Postel – SMMP). Denne tapre kvinnen hadde vært en forbilledelig lærer fremfor alt for vanskjøttede unge, og under Den franske revolusjon hadde hun i hemmelighet hjulpet forfulgte prester. I 1807 grunnla hun sin kongregasjon, og etter mange flyttinger og store vanskeligheter tok hun i 1832 over det forfalne benediktinerklosteret Saint-Sauveur-le-Vicomte og bygde det ut til kongregasjonens moderhus.
Moder Postel må ha gjort et dypt inntrykk på Amata, for 25 år gammel trådte hun den 19. mars 1841 inn i den lille kommuniteten i Saint-Sauveur-le-Vicomte. Etter postulanttiden mottok hun drakten den 14. september 1842 og fikk passende nok ordensnavnet Marta, for hennes liv skulle bli en tjeneste for kommuniteten og dens medlemmer i den hverdagslige driften av huset. Novisemesteren var den salige Placidia Viel (1815-77), som skulle etterfølge grunnleggersken.
Marta var ikke spesielt begavet på noen måte, men hun hadde en god konstitusjon, en vilje til å arbeide og et ønske om å tjene Gud av hele sitt hjerte. I sitt år som novise ble hun sendt for å hjelpe den lille gruppen søstre ved Maria-helligdommen i La Chapelle-sur-Vire. En dag da hun vasket lakener i den iskalde elva Marquerand, falt hun uti. Som et resultat ble hennes føtter så skadet at hun knapt kunne gå, og hun led stille i nesten et år.
Marta avla sine første løfter den 7. september 1843. Hun arbeidet først på kjøkkenet i klosteret Saint-Sauveur-le-Vicomte, deretter i hagene og på gården og i den sparsomt opplyste kjelleren, hvor hun passet på sideren og andre forsyninger. Hun pleide å bringe forfriskninger til søstrene og fikk derfor tilnavnet «søster Sider». Under den fransk-prøyssiske krigen i 1870 ble barna sendt bort og klosteret åpnet for de franske soldatene, spesielt de sårede, som ellers ikke ville hatt mye ly eller tilsyn. På en eller annen måte klarte søster Marta å mette alle de mange ekstra munnene i nesten seks måneder.
Moder Placida Viel ledet instituttet fra Moder Postels død i 1846 til hun selv døde i 1877. Det var et spesielt forhold mellom henne og søster Marta, og det var en enorm kilde til styrke for superioren. Men for søster Marta, som bar byrden for to, kunne det bety mye lidelse. I en rekke år var det en søster Marie som fungerte som leder for kommuniteten mens Moder Placidia fortsatte oppgaven som var pålagt henne av grunnleggersken med å samle inn penger for restaurering av klosterkirken.
De vanskelighetene dette førte med seg, mangelen på forståelse fra enkelte og superiorens konstante fravær var en kilde til stor smerte for søster Marta. Instinktivt forsto hun Moder Placidias handlinger og hun skjønte intuitivt det andre ikke kunne begripe. Da Moder Placidia var døende, klarte hun ikke å følge sine søstre i å gi henne en siste omfavnelse. Det var kanskje hennes eneste øyeblikk av svakhet, om det kan kalles det. Den januar 1877 døde hennes mor og den 4. mars 1877 døde også Moder Placidia.
Søster Marta kollapset under sitt arbeid på palmesøndag den 18. mars 1883. hun ble salvet og døde i et nærliggende samtalerom samme dag i Saint-Sauveur-le-Vicomte. Hun ble gravlagt den 20. mars på den kommunale kirkegården. I 1933 ble hennes relikvier identifisert og gravlagt i en ny grav på samme kirkegård. I dag er hennes grav i Abbaye M. Madeleine i Saint-Sauveur-le-Vicomte.
Hun hadde levd et tjenende liv i konstant glede og fromhet, og hun utstrålte Guds kjærlighet gjennom selve enkelheten i sitt daglige liv. Hennes saligkåringsprosess ble innledet i 1933. Den 24. september 1983 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. desember 1989 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 4. november 1990 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 18. mars.