Han fikk sin grunnskoleutdanning i Juršići og gymnasutdannelse på seminarer i Gorica og Kopar. Han studerte filosofi og teologi ved universitetet Gregoriana i Roma. Ansvaret for hans utdannelse hadde den salige Aloisius Stepinac (1898-1960), som var erkebiskop av Zagreb fra 1937.
Under Andre verdenskrig ble han presteviet som sekularprest i 1943, 23 år gammel. Han ble i 1945 sogneadministrator i Baderna. Krigen på Istra var forferdelig med tre hærer som sto mot hverandre, partisanene, tyskerne og italienerne. P. Miroslav viet en spesiell oppmerksomhet til opplæring av barn og unge, og han hjalp alle som var i nød. Han sa: «Jeg er en katolsk prest, og jeg vil dele ut de hellige sakramenter til alle som ber om det – både kroater og tyskere og italienere». Han mottok trusler fra alle kanter, og i sin dagbok skrev han: «Mitt liv og hele min flokk gir jeg til deg. Jeg er rede til å dø for Guds ære og de troende sjelers frelse». Til tross for tilstedeværelsen av de italienske og tyske hærene begynte han å registrere dåp, dødsfall og ekteskap på det kroatiske språket.
Høsten 1945 ble han utnevnt til sogneprest i Kanfanar. Han underviste i religion på skolen, samlet unge mennesker, introduserte andakten for Jesu og Marias Hjerter, organiserte folkemisjoner og veldedige aktiviteter. Han ble angrepet av motstanderne av religion, men han ønsket ikke å flykte til Italia: «Hvis de dreper meg, vil de drepe meg for Gud og religionen».
Høsten 1946 ble han lærer og pedagog ved seminaret og gymnaset i Pazin og viet seg til utdanning av seminarister. Han ble utnevnt til sekretær for «Det prestelige kor St. Paulus» (Svećeničkog zbora sv. Pavla), som samlet kroatiske prester som kjempet for religionsfrihet og normal drift av kirken, og han bidro også til den internasjonale anerkjennelsen av annekteringen av Istra « i Kroatia i Jugoslavia». Våren 1947 presenterte den kommunistiske regjeringen sin femårsplan, som innførte arbeid på søndager, et forbud mot religionsundervisning i skolen og fjerning av Kirken fra det offentlige liv. Miroslav Bulešić var en sterk motstander av denne planen, sammen med andre prester fra «Det prestelige kor St. Paulus».
Det ble ikke gitt tillatelse til at han kunne bli gravlagt i sitt hjemsogn Svetvincenat, så han ble gravlagt i Lanišće. Først i 1958 ble hans legeme flyttet til kirken i Svetvincenat. Gjerningsmennene og initiativtakerne til mordet fikk latterlig lave bøter, i motsetning til en person som prøvde å hindre forbrytelsen, som fikk en flerårig fengselsstraff. Den daværende pavelige nuntius, den amerikanske erkebiskopen Joseph Harley, sa: «Dere sørger over tapet av denne unge presten, men dere har fått en helgen og martyr».
Biskop Dragutin Nežić begynte i 1956 den offisielle prosessen for hans saligkåring, men den kommunistiske regjeringen forbød den. Prosedyren ble åpnet i Roma den 28. mars 2000. Biskop Ivan Milovan av Poreč og Pula overførte saken til Kroatia. Bispedømmets prosess ble avsluttet i 2004, og all dokumentasjon knyttet til den ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Roma.
På femtiårsdagen for hans død den 24. august 1997 monterte bygdens sognebarn en plakett på bygningen hvor Bulešić ble drept. På samme dag ble det også satt opp en plakett på veggen foran kirken
Den 20. desember 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».
Han ble saligkåret av pave Frans den 28. september 2013 på arenaen i Pula på Istria-halvøya i Kroatia. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, mens hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 24. august.
Kilder:
hr.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. oktober 2013