Den salige Mauritius Csák av Ungarn (1281-1336)

Den salige Mauritius Csák (ung: Móric) ble født i 1281 (noen kilder sier ca 1270) i Ungarn, det nøyaktige stedet er ikke kjent. Navneformene Csáki, Csáky og Mór (Maurus) forekommer også. Han var født inn i det ungarske kongehuset, og hans far skal ha vært bán Demerius (II), greve av Csák (nå Ciacova i Romania). Det hadde før hans fødsel vært mange himmelske tegn på at han var en usedvanlig favoritt av Gud, men de første få årene av sitt liv var han så sykelig at ingen trodde at han ville overleve. Da han var fem år gammel, var han en ømfintlig og drømmende gutt som lekte messefeiring og ledet familiens bønner. Det lille kapellet i hans fars slott var hans favorittsted, og man kunne alltid finne ham der mellom timene i skolestuen.

Mauritius elsket å høre og lese om helgenenes liv. Da han ennå var ganske liten, kom en dag en gammel dominikaner for å besøke hans foreldre, og han ble begeistret for den vakre lille gutten. Han fortalte gutten historien om den hellige Alexius, som gjorde et stort inntrykk på ham. Da Mauritius knelte for å be om den gamle prestens velsignelse, sa dominikaneren profetisk: «Dette barnet vil en dag tre inn i vår hellige orden og vil bli en av dens gleder».

Men til tross for denne og flere indikasjoner på at Gud hadde planer for Mauritius, var mange omstendigheter mot ham. Hans foreldre døde mens han fortsatt var ganske ung og etterlot ham enormt rik og med eneansvaret for farens eiendommer. En bror som hadde trådt inn i dominikanernes novisiat, døde svært ung, og slektninger overtalte Mauritius til å gifte seg. Imot egne ønsker gikk han med på det, og tyve år gammel giftet seg i 1301 med Katarina Aba, datter av palatin Amadeus Aba (ung: Aba Amádé) (d. 1311), som hadde embetet som palatin (ung: nádor), det høyeste i landet, flere ganger (1288-89, 1290-91, 1291-93, 1295-96, 1297-98, 1299-1300, 1302-10).

Men Mauritius og hans unge hustru Katarina inngikk en avtale om kyskhet, og etter noen år gikk begge ektefellene i 1304 i kloster etter gjensidig enighet så snart det hadde vært mulig å selge eiendommene. Både Mauritius og Katarina sluttet seg til dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP), Mauritius i Buda og Katarina på Hareøya i Donau, nå Margaretaøya (ung: Margit-sziget) midt i det nåværende Budapest. Dette skrittet skapte stor sensasjon, og guvernør Ladislas av Buda gikk så langt at han kidnappet Mauritius og stengte ham inne i et tårn for å teste hans besluttsomhet. Der slo den unge novisen seg ned som en annen Thomas Aquinas for å vente på at noen gikk trett av arrangementet.

Etter tre måneders virkningsløs avstraffelse ble Mauritius løslatt som uforbederlig, og hans slektninger viet i stedet all sin oppmerksomhet mot å få tak i hans eiendommer. Hans foresatte i ordenen mente det var best å sende ham ut av landet for å fullføre sine studier, og han dro lykkelig til Bologna, hvor han ble værende i tre år. Der ble han også presteviet. I 32 år ignorerte Mauritius tronen og verdens luksus for å leve i obskuritet og fattigdom. Det bildet som krønikene gir oss, er av en oppriktig, from prest som ikke gjorde noe forsøk på å sko seg på sitt opphav eller sosiale status, en nidkjær tilhenger av fattigdom som ved hjelp av en rekke kløktige byttehandler klarte å ha den eldste drakten i huset og den dystreste cellen. Det ble sagt at han hver dag resiterte hele Salmenes bok i tillegg til botssalmene og Allehelgenslitaniet.

Mauritius var alltid en fredsmaker som kunne bryte inn i enhver strid og formane de kranglende til å bli enige. Da han ble utnevnt til sakristan, benyttet han dette embetet som en anledning til en nesten uavbrutt andakt for Det hellige sakrament. Et annet karakteristisk trekk var en stor kjærlighet til de fattige.

Det fortelles en rekke merkelige historier om Mauritius. En gang da han bodde hos en benediktinsk venn, merket denne seg at han gikk inn og ut av låste dører uten problemer, og at rommet ble opplyst av seg selv når han kom inn. Det fortelles også at han hadde profetiske evner. En slektning av ham hadde lurt fra søstrene noen eiendommer som Mauritius hadde gitt dem. Han sa da til slektningen at eiendommene ville bli fratatt ham og at en mer sjenerøs mann ville gi dem tilbake til søstrene. Kort etter døde mannen og profetien gikk i oppfyllelse.

Mauritius døde den 20. mars 1336 i Győr (ty: Raab) og ble gravlagt i klosteret Javarin (Conventus Javarinensis) (det er mulig at 20. mars var begravelsesdagen). Etter hans død ble det meldt om minst to mirakuløse helbredelser ved hans grav: en gjaldt helbredelse fra feber, den andre fra blindhet. Han hadde et slikt ry at hans minne fremdeles er levende i Ungarn, selv om han aldri er blitt formelt salig- eller helligkåret.

Hans helligkåringsprosess var avsluttet og skulle fremlegges på konsilet i Ferrara, som var en del av Det 17. allmenne konsil (Basel – Ferrara – Firenze) (1431-49). Men den ble stanset av den tyrkiske invasjonen som ødela hans grav i Győr i 1438 (noen skriver at relikviene ble vanhelliget av tyrkerne i 1540). Det hindrer imidlertid ikke ungarerne fra å gi ham en svært offisiell kult, og noen skriver at han ble saligkåret i 1494. Hans minnedag er dødsdagen 20. mars, men den står ikke i Martyrologium Romanum. 26. mars nevnes også som minnedag. Bollandistene har en biografi om ham (Acta Sanctorum, mars, vol. iii).

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, KIR, Infocatho, hu.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, katolikus.hu, kincseslada.hu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. juni 1999 – Oppdatert: 25. mars 2016