Den salige Markus Antonius Durando (1801-1880)

Den salige Markus Antonius Durando (it: Marco Antonio; Marcantonio) ble født den 22. mai 1801 i Mondovì i Italia. Han kom fra en fornem familie med hus på byens torg, nær katedralen og lasaristenes kirke. I kontrast til hans mor, en svært from kvinne som innpodet religiøsitet og tro i hjertene på sine åtte barn, hadde hans far liberale ideer og hadde agnostiske tendenser.

Spesielt to sønner adopterte farens ideer og ble involvert i begivenhetene i den italienske «gjenfødelsen» (Risorgimento). De fikk høye stillinger i det politiske og militære liv. Giacomo var utenriksminister i regjeringen Rattazzi i 1862. Giovanni var general og leder for de pavelige troppene, men i 1848 trosset han den salige pave Pius IXs (1846-78) ordre ved å ta de pavelige troppene over elva Po for å stenge veien for østerrikerne. Etter å ha gått inn i Piemontes hær deltok han sammen med kong Karl Albert av Savoia/Sardinia (1831-49) i slaget ved Novara, i ekspedisjonen til Krim og i uavhengighetskrigen.

Marcantonio tok mer etter moren. I en alder av femten år uttrykte han ønske om å reise til Kina som misjonær. Han sluttet seg til lasaristene eller misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis – CM), som var grunnlagt av den hellige Vincent av Paul og fikk navn etter kongregasjonens hovedhus, klosteret Saint-Lazare i Paris, i senere tider ble de også kalt vincentianere eller Vincentsprester etter grunnleggeren. Denne ordenen ble gjenoppbygd i Italia på denne tiden. I en alder av atten år avla han sine evige løfter, og den 12. juni 1824 ble han presteviet. Han forble i Casale Monferrato i fem år, men fra 1829 og til sin død var han i huset i Torino, hvor han ble superior to år etter sin ankomst.

I stedet for Kina skulle hans oppgave bli folkemisjonene, og i dem fikk han utløp for sin misjonsiver etter å forkynne Kristus. Han støttet og spredte arbeidet til det nyetablerte «Selskapet for troens utbredelse», som var grunnlagt i Lyon i 1822 av den ærverdige Pauline Jaricot, og mens han ledet ordenen i Nord-Italia åpnet han i 1855 kollegiet Brignole-Sale for utenlandsmisjon, med det formål å utdanne prester til misjonen ad gentes, til hedningene.

I de første årene av sin prestetjeneste prekte Marcantonio misjoner i mange byer i Piemonte. Han unngikk begge ytterfløyene med laxisme på den ene siden og jansenismens rigorisme på den andre. Han forkynte Guds nåde og manet folket til omvendelse. Under disse misjonene begrenset han seg ikke til å preke, men overalt hvor han fant alvorlige tilfeller av fattigdom, grep han inn på konkrete måter i forståelse med sine medbrødre. I Locana brukte han for eksempel «hele misjonens beholdning, som besto av 700 lire, til å kjøpe maismel til de fattige i området».

Omsorg for de fattige var den andre siden av hans misjonsiver. Kort etter at han ble valgt til superior, så han nytten av å introdusere i Nord-Italia kongregasjonen «Barmhjertighetens døtre», som var født i den nestekjærlige spiritualiteten til de hellige Vincent av Paul og Louise de Marillac. Søstrene hadde nettopp begynt å reorganisere seg etter å ha blitt spredt under Den franske revolusjon. Åpenbaringen av Den undergjørende medalje i 1820 til den hellige Katarina Labouré, en novise hos «Barmhjertighetens døtre», kan betraktes som opprinnelsen til den nye blomstringen som kongregasjonen opplevde.

Marcantonio ønsket dem i Piemonte, og kong Karl Albert av Savoia/Sardinia (1831-49) ønsket dem velkommen i 1833. De begynte med å ta ansvaret for ulike hospitaler, både militære i Torino og Genova, og de sivile i Carignano, Castellamonte og Torino. I 1855 hadde han mot til å sende dem til fronten under Krimkrigen for å hjelpe de sårede. Samtidig spredte han Den marianske forening for Den undergjørende medalje blant ungdommen, og fra den kom nye kall. I en kort periode på ti år ble det gjort tyve grunnleggelser og 260 søstre sluttet seg til kongregasjonen. Antallet kall var så stort at kong Karl Albert i 1837 ga dem til disposisjon klosteret San Salvario i Torino.

Med det økende antallet søstre ga p. Durando byen Torino et nettverk av veldedige sentre kalt Misericordie, og derfra dro søstrene ut for å tjene de fattige i deres hjem og hjelpe dem på andre måter. Rundt disse Misericordie oppsto det ulike verk, som den første barnehagen for fattige barn, arbeidssteder for unge jenter og barnehjem. På grunn av De barmhjertige søstrenes hjelp til de fattige og syke, sammen med det at de tok på seg ulike oppgaver innen utdannelsen, var de dyrebare medarbeidere i utviklingen av den sosiale katolisismen i Italia.

I 1837 ble Marcantonio bare 36 år gammel utnevnt til Visitor (eller øverste leder) i Nord-Italia for lasaristene, en stilling han skulle ha sammenhengende i 43 år til sin død. Som en konsekvens måtte han redusere sin deltakelse i misjonene. Hans tid gikk med til å organisere kongregasjonen og å holde åndelige retretter for prester og klerikere i bispedømmet Torino. Kvaliteten på hans åndelige veiledning tiltrakk seg oppmerksomheten selv fra nye grunnleggelser som ble etablert i Torino.

Erkebiskop Fransoni betrodde ham veiledningen av Josefssøstrene, som nettopp hadde kommet til Italia. Han bidro til å skrive reglene for «Søstrene av den hellige Anna». Han ble åndelig veileder for klarissene i det nye klosteret Santa Chiara. Landgrevinnen av Barolo, som hadde grunnlagt et kloster for tilbakevinning av bortkomne jenter, «Botssøstrene av den hellige Magdalena», ønsket ham som rådgiver for konstitusjonen av reglene og leder for arbeidet. Men det arbeidet han huskes best for, er grunnleggelsen av Nasareersøstrene (Suore Nazarene).

En del unge kvinner henvendte seg til Marcantonio fordi de ønsket å vie seg til Gud, men manglet noen av de kanoniske betingelsene for å slutte seg til religiøse kommuniteter. Sammen med Guds tjener Luigia Borgiotti grunnla han «Selskapet for Jesus Nasareerens lidelse» (Compagnia della Passione di Gesù Nazareno), og den 21. november 1865, festen for Marias fremstilling i tempelet, kunne Marcantonio betro Luigia de første postulantene. Han ga dem oppgaven å tjene de syke som lemmer på den korsfestede Kristi legeme, og de skulle hjelpe dem i deres hjem, dag og natt.

Arbeidet var nyskapende og originalt, og det i en slik grad at en kannik ved katedralen utbrøt: «Hvis p. Durando kom for å skrifte hos meg, kunne jeg ikke med god samvittighet ha gitt ham absolusjon». Likevel, takket være barmhjertigheten til de søstrene som visste å ledsage de døende med vennlighet, diskresjon og tro, skjedde det flere fremtredende konversjoner, som de til Guido Gozzano, Felice Raccagni, Sofia Graf og Annie Vivanti.

Marcantonio Durando døde den 10. desember 1880 i Torino, 79 år gammel. Hans jordiske rester ble gravlagt i den «Lille helligdommen for lidelsen» som var knyttet til Visitasjonskirken i Torino, som betjente kommuniteten av Nasareer-søstre. Hans saligkåringsprosess ble innledet i Torino i 1928 og fortsatte til Roma med åpningen av den apostoliske prosessen den 23. mars 1941.

Den 1. juli 2000 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven på Misjonssøndagen den 20. oktober 2002 på Petersplassen i Roma sammen med fem andre. Hans minnedag er dødsdagen 10. desember.