Hennes dårlige helse hindret henne også fra å bli tatt opp i noen orden, noe hun prøvde flere ganger. Da hennes bror Theophile ble sogneprest av Saint-Benoît, dro hun som 18-åring for å føre hans husholdning. Dette gjorde hun også i hans andre sogn i Beloeil. I tretten år hjalp hun sin bror med diverse oppgaver i hans menighet, organiserte veldedig arbeid og ble så involvert i å hjelpe ham og en annen oblatprest at hun ble kjent som «den tredje misjonæren».
I 1841 begynte hun å samle jenter rundt seg som hun ledet og sluttet sammen i den første marianske kongregasjonen som ble kanonisk opprettet i Canada. I dette arbeidet fikk hun hjelp fra Oblatfedrene (la Congrégation des Missionaires oblats de Marie-Immaculée, «Misjonærer viet til tjeneste for Gud under den uplettede Marias beskyttelse» (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae - OMI), som kom til Canada i desember 1841. I denne tiden lovte hun seg selv til Jomfru Maria og bandt seg privat til å etterleve de tre klosterløftene.
Hun ble klar over den alvorlige mangelen på skoler i Canada utenfor de to byene Québec og Montréal, en mangel som de kirkelige myndighetene allerede var bekymret over. Etter et mislykket prosjekt for å hente dit en kongregasjon fra Frankrike som drev undervisning, ga biskop Ignatius Bourget av Montreal i 1843 henne tillatelse til å grunnlegge en kongregasjon viet til utdannelsen av de fattigste og mest fordømte barna. Denne ble kjent som kongregasjonen Soeurs des Saintes Noms de Jésus et Marie, «Søstrene av Jesu og Marias helligste navn» (Congregatio Sororum a SS Nominibus Iesu et Mariae - SNJM) og hadde som modell et institutt av samme navn i Marseille i Frankrike som var grunnlagt av den hellige Eugenius de Mazenod.
Hun fikk også her hjelp av Oblatfedrene og sin åndelige veileder p. Adrian Telmon OMI. Kongregasjonen ble grunnlagt den 28. oktober 1843 i Longueuil og fikk kanonisk approbasjon allerede den 8. desember 1844. Hun tok navnet Maria Rosa (fr: Marie-Rose) og avla selv løftene i den nye kongregasjonen sammen med Henriette Céré (sr. Marie-Madeleine) og Mélodie Dufresne (sr. Marie-Agnes). Hennes spiritualitet var basert på hengivenhet for Jesus i Det hellige Sakrament og etterligning av Jomfru Maria.
Biskopen utnevnte henne til superior i kongregasjonen, og hun ledet den inntil hun døde allerede på sin 38-årsdag den 6. oktober 1849 i Longueuil. Da besto kongregasjonen av fem hus, 29 søstre, 7 postulanter, 7 noviser og 448 elever. I 1854 ble regelen og konstitusjonene publisert etter at de var godkjent av biskopen den 30. september 1853. Den hellige Stol approberte instituttet den 4. september 1877, og regelen og konstitusjonene ble definitivt approbert den 1. juli 1901.
Selv om Maria Rosa hadde ansvaret bare i kort tid, ga hun den et solid fundament, til tross for alvorlige prøvelser som hovedsakelig ble forårsaket av en frafallen, Charles Chiniquy. Kongregasjonen grunnla en misjon i Oregon i USA så tidlig som i 1859, og i dag arbeider søstre fra hennes kongregasjon i flere land utenfor Canada og USA - Lesotho, Peru, Brasil og Haiti.
I 1827 ble første fase i Maria Rosa Durochers saligkåringsprosess åpnet. Saken ble offisielt åpnet den 7. oktober 1972. Den 13. juli 1979 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes heroiske dyder, og hun fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hun ble saligkåret den 23. mai 1982 av pave Johannes Paul II. Hennes minnedag er dødsdagen 6. oktober.