Skytshelgen for byen og bispedømmet Châlons
Den hellige Memmius (fr: Menge, Meinge, Memmie, Miminus, Memmus, Mimus) levde på 200-tallet i Gallia. Han var i andre halvdel av 200-tallet grunnlegger og første biskop av bispesetet Châlons-sur-Marne i Champagne i Gallia Belgica og apostel for dette distriktet. Châlons-sur-Marne er nå Châlons-en-Champagne i departementet Marne i regionen Champagne-Ardenne (fra 2016 Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine) i Frankrike. Mange kirker og et stedsnavn har udødeliggjort hans minne, Saint-Memmie (51470). Hans to etterfølgere på bispesetet var hans disipler, de hellige Donatian (diakon) og Domitian (subdiakon). Memmius’ søster Poma æres også som helgen.
Franskmennene elsker jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l'Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid og identifiserte dem med skikkelser som var nevnt i Bibelen. Memmius ble også utstyrt med en slik legendarisk biografi.
Den forteller at han var fra Roma og tilhørte den berømte familien Memmius, som på den tiden hadde suvereniteten i denne byen og ga den mange senatorer, konsuler, hærgeneraler og lærde talere. Han ble født i regjeringstiden til keiser Tiberius (14-27), og ble oppdratt av sine foreldre i tilbedelsen av de gamle romerske gudene, den eneste religionen de anerkjente.
Men den hellige apostelfyrsten Peter var kommet til Roma i regjeringstiden til keiser Claudius (41-54) for å forkynne evangeliet om Jesus Kristus, og Mammius var blant de første som åpnet øynene for sannheten og som vendte seg bort fra den hedenske avgudsdyrkelsen og gikk inn i den kristne kirke. Dåpens sakrament ble tildelt ham av denne apostelen, som hadde en enorm glede over å se en mann av denne kvaliteten, og alliert med de fremste personene i imperiet, å underkaste seg åket til den guddommelige majestet. Han bekjente offentlig å være en disippel av det korsfestede Gudemennesket.
Troen hadde slått dype røtter i Memmius’ hjerte, og kjærligheten til Gud flammet stadig mer og mer. Apostelen bedømte ham verdig til å være en tjener for himmelens lære og dra for å bringe Evangeliet til hedningene. Så han vigslet ham til prest og biskop og sendte ham til Gallia sammen med diakonen Donatian og subdiakonen Domitian. Memmius’ ydmykhet overbeviste ham om at han ikke var i stand til en så stor tjeneste, og at han skulle holde seg ved Peters side for å profitere på hans instruksjoner og eksempel, heller enn selv å foreta omvendelsen av vantro, blant dem han selv hadde vært to eller tre år tidligere.
Men nestekjærligheten og lydigheten seiret i hans sinn også over denne følelsen av ydmykhet. Full av iver og glød for erobringen av sjeler forlot han Roma lykkelig med de to ledsagerne den hellige apostelen hadde gitt ham. Men, som han må testes slik at hans kraft ble sterkere og at hans lojalitet ble enda mer strålende, var han bare tyve mil fra byen da subdiakon Domitian ble grepet av en voldsom feber, som rev ham bort fra denne verden (en annen versjon sier at det var Memmius selv som døde).
Denne hendelsen gjorde den nye misjonæren helt utrøstelig, og han mente at når han var så nær Roma, måtte han dra tilbake for å informere Peter, slik at han kunne gi ham en ledsager eller utsette misjonen til et annet tidspunkt, som han måtte finne det best.
Peter trøstet ham i hans sorg og formante han til å holde ut, og ettersom han i sine hender hadde nøklene til helse og sykdom, liv og død, samt makt til å binde og løse syndere, tok han noen tråder fra kanten av sin kappe og ga dem til Memmius. Han sa: «Gå og legg dem på kroppen til den avdøde. Gud vil gi ham livet tilbake, og han vil bli sammen med dere en utmerket arbeider for evangeliet». Memmius tvilte ikke på sannheten i dette løftet, så han tok trådene og forlot stedet sammen med sin diakon, Donatian, som hadde returnert sammen med ham. Da han kom til stedet hvor han hadde forlatt den døde, la han relikviene av den hellige apostelen på ham, og straks sto han opp fra de døde, og uten å nøle var han klar for å fortsette sin reise. Dette store mirakelet satte nytt mot i vår hellige biskop og fordrev all frykt som hans svakhet og hans lille erfaring tidligere hadde gitt ham.
Det lille følget krysset resten av Italia og Gallia Cisalpina, og etter å ha krysset fjellet, kom de gjennom Burgund, Champagne og til området rundt Châlons-sur-Marne (Catalaunum). Hans reise ble overalt fulgt av nye underverker, og alle steder helbredet han blinde, stumme, lemlestede og de syke som led av feber, og til slutt kunne ingen legemlig skrøpelighet motstå kraften som hans herre Peter, etter Jesus Kristus, hadde kommunisert til ham. Da Memmius så Châlons, fikk han vite ved inspirasjon fra himmelen at dette var slutten på hans reise, og han ble kalt til omvendelse av dette folket.
Så de gikk inn i byen og begynte å forkynne med apostolisk styrke mot hedenskapets overtro. Hans diakon og subdiakon arbeidet i sin tur med å vinne over noen av disse avgudsdyrkerne, men tidspunktet for deres omvendelse var ennå ikke kommet, all innsatsen til disse hellige forkynnere var forgjeves. De ble også tvunget ut av Châlons av et mytteri blant folket, som ikke kunne tåle at noen talte mot gudene de pleide å tilbe. Under trusler ble de kastet ut og truet med å bli drept på en svært grusom måte dersom de ble funnet innenfor murene igjen.
Memmius visste da at omvendelsen av de forblindete måtte være frukten av hans bønner og tårer, og at han bare ville få suksess i sin forkynnelse ved å ofre seg selv for dem han ønsket å omvende. Derfor fant han seg en skog rundt fem kilometer fra byen som ble kalt Buxerre (deretter Boissiere og senere Bauchot), hvor stillheten og ensomheten gjorde det mulig med indre åndelige øvelser. Han trakk seg tilbake dit med sine to ledsagere og bygde en liten hytte av greiner, hvor de begynte et liv som eremitter på samme måte som ørkenfedrene. Der jamret han hele tiden over de elendige og forherdete hedningene som avviste det lyset som Guds godhet sendte dem. Han bønnfalt om at Hans uendelige nåde til slutt måtte røre dem slik at han kunne glede seg i sitt hjerte over å bringe dem inn på veien til evig frelse. For raskere å oppnå det han ba om, fulgte han opp sin bønn med våkenetter, faste og mange andre oppofrelser slik at hans iver og kjærlighet til andre inspirerte dem.
Til slutt innvilget Gud endelig hans ønsker. Flere personer som var informert om den gaven han hadde til å gi de syke helsen tilbake, kom til ham og bønnfalt om hans hjelp. Han mottok dem vennlig og befridde dem fra de plagene som de var rammet av, og helbredelsen av de første økte tilstrømmingen av andre ut i villmarken for å motta den samme nåde, og han ga den til dem også. På denne måten ble han i løpet av kort tid et tilfluktssted for alle de uheldige i landet.
Omtrent på denne tiden skjedde det at en ung adelsmann ved navn Lampas, sønn av den romerske guvernøren i provinsen, sporet sin hest på broen over Marne som ble kalt Nau, noe som gjorde at han ble kastet av hesten og ut i elven. Ettersom det ikke var noen der som kunne ha reddet ham, druknet han. Denne dødsulykken brakte faren til fortvilelse, og det ble ikke funnet noen annen måte å trøste ham på enn å bringe ham til den hellige biskopen med et ry som allerede hadde spredt seg overalt.
Memmius så at Guds nåde ønsket å bruke denne muligheten til å begynne å gi frukter av hans forkynnelse i denne byen, og uten at han trengte å be om det, kom guvernøren snart for å treffe ham. Han ble bestyrtet da Memmius ikke var i stand til å komme med lange taler, for han var ingen pratmaker. Han sa noen ord som ga liv i guvernørens hjerte før det ga liv til hans sønns kropp. Han sa: «Sørg ikke lenger, for Herren, Allhærs Gud, som har sendt meg og som er den eneste Gud i himmelen og på jorden, skal gjenopplive din sønn og gi ham god helse gjennom dine hender».
Dette løftet var gode nyheter for hedningene, som aldri hadde hørt om oppstandelse, og i henhold til prinsippene i hedningenes filosofi trodde de at det var helt umulig. Men de så med egne øyne at det skjedde slik Memmius hadde lovet dem. Han fikk brakt den avdødes kropp til seg, og gjennom korsets tegn satte han kroppen tilbake i den stand den var i før fallet i elven.
Et slikt slående mirakel endret ikke bare guvernørens sinn, men også sinnene til alle de menneskene som hørte om det. De angret på at de hadde drevet bort et så fantastisk menneske som til og med ble adlydt av døde. De gikk også for å be ham om å komme tilbake og gi dem del i den himmelske lære som han hadde kommet for å bringe dem. Memmius ble fylt av en fantastisk glede over denne omvendelsen, og som alltid ledsaget av sin subdiakon, dro han tilbake til byen som ærefullt åpnet sine porter. Da han kom inn, ga han synet til tre blinde menn som kom til ham, helbredet tre spedalske og drev ut demonen fra en besatt mann. For å bevare minnet om disse to miraklene, ble det på samme sted hvor de ble utført, reist et stort kors som ga navnet til porten i dette området. Den ble deretter kalt Porte Sainte-Croix, og samme navn fikk gaten.
Folket beundrer mer og mer Memmius’ dyder, og guvernøren overdynget ham med respekt og hengivenhet og ba ham innstendig om å bli med ham og slå seg til i hans eget palass. Men biskopen sa at det eneste han ville ha fra dem som kunne gi ham tilfredsstillelse, var at de ville anerkjenne sannheten som han hadde forkynt for dem, velte sine avgudsbilder, rive ned sine hedenske templer hvor de hadde begått så mange vederstyggeligheter, og åpne sine hjerter for troen på Jesus Kristus. De lyttet med stor glede til forslaget. Men helgenen ønsket å gi Frelserens nåde tid til å endre deres sinn fullstendig, så samme kveld dro han tilbake til den ensomheten som han hadde kommet fra.
Men hans fravær bare økte innbyggernes ønske om å eie ham, og de var ute av stand til å tåle at deres by ble fratatt den guddommelige predikanten som i sine hender hadde det rette middelet for alle deres kroppslige og åndelige plager. Derfor kom folket neste dag i store mengder til hans ørken og tryglet ham om å komme tilbake. De bekjente at de helt hadde avstått fra kulten for sine falske guder, og de tilbød ham også et av sine templer for å bli renset og endret til en kristen kirke. Da helgenen så deres hengivenhet, returnerte han til Châlons for tredje gang, og han renset hele stedet hvor tempelet lå for styggedom ved hjelp av kirkelige seremonier, og han vigslet stedet under navnet Saint-Pierre du Mont, og det mens apostelen Peter fortsatt var i live, som den hellige Savinian senere gjorde i Sens og den hellige Klemens i Metz. Deretter begynte han for alvor å utdanne disse avgudsdyrkerne på alle punkter i den kristne religion, og det gjorde han med en slik suksess at guvernøren sammen med sin hustru og sønn og de fleste av innbyggerne mottok dåpen av Memmius’ og hans subdiakons hender.
Memmius bygde en bispekirke, som han ledet i hele åtti år. Den hellige biskopen ba på grunn av sin dype visdom ikke Peter om nye arbeidere. Han mente at for å sikre troen i Châlons for all fremtid, burde han se blant de unge mennene han hadde omvendt i samme by. Memmius grunnla et kollegium av geistlige i sin ensomhet i Buxerre. Der, langt fra verden og alene for Guds øyne, instruerte han dem nøye i læren om frelse, ga dem øvelser for å utøve de kristne dyder og forberedte dem til den hellige tjeneste. Når han fant dem tilstrekkelig forberedt, la han sine hender på dem og vigslet noen til subdiakoner, andre til diakoner og noen til prester.
For sin hjord i Châlons opprettet han syv sogn, uavhengig av de to templene han hadde vigslet til den sanne Gud, nemlig fire i selve byen og de tre andre i forstedene eller i landsbyene, hvor han innsatte syv prester og mange diakoner. Det første av disse sognene ved Mont Saint-Pierre ble utnevnt til moderkirke og dåpskirke og vigslet til den hellige Johannes Døperen (Saint-Jean-Baptiste), forløperen til Jesus Kristus.
Det andre sognet ble vigslet til ære for den salige Maria i Vaux, hvor det var et underjordisk kapell hvor de æret statuen av jomfruen. Det tredje sognet var Sainte-Croix, som skal ha vært den gamle kirken som falt i ruiner, ble restaurert og siden fikk navnet Saint-Eloi. Det fjerde sognet ble vigslet til Saint-Jacques, nå Saint-Loup. Dette er de fire sognene som var i byen. Det femte sognet ble etablert på den store øya eller forstaden som på latin ble kalt Suburbium eller Macelli castrum. Det var vigslet til Saint-André, men fikk senere navnet til en annen helgen. Det sjette sognet var i byen Nau og hadde den lokale kirken Sainte-Madeleine. Det syvende sognet var knyttet til en kirke bygd i byen Marne, som bar navnet Saints-Innocents (De uskyldige barn), og senere Saint-Sulpice.
Som biskop reserverte Memmius basilikaen Saint-Pierre aux Monts for seg selv. Dette er kristendommens vugge i Châlons, og det første setet for bispedømme. Etter hvert som hjorden utvidet seg mer og mer, ble kirken Saint-Pierre og oppfølgeren for liten til å få plass til alle menneskene. Slik oppsto byens katedral.
Memmius delte sitt bispedømme inn i fire hovedsteder: Perthisius pagus (Perthes), Stadiensis pagus (Astenay), som senere tok navnet Sainte-Ménehould, Vertudisus Pagus (Vertus) og Camisiciacus pagus (Cheminon).
Etter tretti år som biskop ønsket Memmius å oppfylle en stor plikt. Han dro til Roma i år 96 for å redegjøre for administrasjon av sitt bispedømme til Kirkens synlig leder, som var den hellige Klemens. Han ba om å få en etterfølger til den byrden som veide for tungt på sine skuldre, som var svekket av alder. Men den hellige paven var tilfreds med hans enorme arbeid, og han returnerte til Châlons for å fortsette med fornyet glød. Han ga seg selv et større oppdrag, nemlig å evangelisere nabonasjonene, som fortsatt levde i dødens skygge.
Han forkynte troen til nabofolkene i skogen i Ardennene ved bredden av Meuse. Nær Sedan er et sted hvor hans navn er bevart som Saint-Menge. Noen forfattere hevder at også dro for å forkynne evangeliet i Spania, hvor hans navn blir æret.
Da Memmius døde i år 126 under pave Sixtus I og keiser Hadrian, over hundre år gammel, ble han etterfulgt av sin hellige diakon Donatian og deretter subdiakonen Domitian. Da Memmius døde, fikk man ikke gravlagt ham, hver gang ble kisten stående fast fire fingre over jorden.
Hans hellige legeme ble gravlagt i oratoriet i Buxerre, som han aldri forlot i hele sitt liv, og hvor det skjedde mange mirakler ved hans grav. De kristne i Châlons, som var hans barn i Jesus Kristus, fikk bygd en svært vakker kirke under navnet til apostelen Peter, som de skyldte sin egen apostel. Siden fortsatte miraklene og valfartene til Memmius’ grav. Med tiden ble kirkens navn endret til Saint-Memmie eller Menge.
Denne historien avfeies nå som en ren legende. I virkeligheten døde Memmius rundt år 300. Det eldste pålitelige vitnesbyrdet om ham har den hellige Gregor av Tours (539-94) etterlatt oss. Han kaller Memmius skytshelgen for byen og bispedømmet Châlons og forteller at hans døde legeme skal ha oppvekket en død person. I tillegg forteller han som øyenvitne om den store tillit de troende hadde til hans forbønn. Ved hans grav fant man hjelp i all slags nød. Han selv erfarte denne hjelpen da en syk gutt ble frisk etter at han hadde bedt om Memmius’ forbønn.
I år 633 ble Châlons og landet rundt rammet av en voldsom tørke, slik at alt vannet tørket opp og landet ble redusert til en ekstrem sterilitet. Folket tydde da til Gud gjennom forbønn fra Memmius, og den 5. mai ved daggry, i løpet av fire timer, på landet hvor kirken var bygd og hvor helgenen legeme var gravlagt, åpnet det seg av seg selv fire brønner som var førti fot dype og fulle av vann og dynket jorden rundt. Dette miraklet forårsaket stor overraskelse og et ønske om å vite årsaken til dette fenomenet. De fant ut at kilden var kisten til den hellige biskopen, som var full av svært klart vann og hans hellige ben, som ikke lenger var dekket med hud og kjøtt.
Kollegiet av geistlige som var grunnlagt av Memmius, ble en religiøs kommunitet som det grupperte seg hus rundt. Vi tror at dette var opphavet til klosteret og landsbyen Saint-Memmie. Klosteret ble ødelagt i 855 av normannerne sammen med hans kirke. Begge ble gjenoppbygd, men kirken var mindre.
I 868 beordret Karl den skallede at graven skulle åpnes og Memmius’ levninger skrinlegges. I 1065 ble klosterets gamle arv gitt til kapittelet i Saint-Étienne, og kannikene ønsket å eie helgenens legeme. Biskopen ga ordre om at translasjonen skulle skje i 1066. De få munkene som var igjen i klosteret og de fattige innbyggerne i byen Saint-Memmie. motsatte seg kraftig dette tiltaket. Men væpnede soldater kom for å plyndre og herje klosteret og fjerne helgenens levninger, som umiddelbart ble fraktet til katedralen.
I 1071 bestemte den hellige pave Gregor VII at levningene skulle tilbake til klosteret. Den 8. juni 1318 ble legemet tatt opp av jorden og plassert i et rikt skrin av rent sølv, sammen med restene av hans søster Poma. Skrinet ble deretter plassert i en stor nisje over martyralteret. I 1450 og 1543 ble munkene tvunget til å bringe skrinet i sikkerhet, på grunn av tidens kriger og ran. De brakte det til et hus som ble kalt Petit Saint-Memmie. Det lå i Châlons i krysset mellom Rue Sainte-Marguerite og Rue Passe-Saint-Jean. I 1624 skjedde den mest berømte translasjonen av levningene av Memmius og hans to ledsagere. Dette ble fulgt av mange mirakler.
Kulten for Memmius ble deretter mer og mer kjent, og fra alle kanter ble det bedt om relikvier av ham for innvielse av kirker. I 1793 ble Memmius’ skrin tatt, men relikviene ble bevart fra vanhelligelse. De ble gravlagt på kirkegården, men tatt opp fra jorden i 1795 i nærvær av kirkelig myndighet. Deretter ble de lagt i et forgylt treskrin, som fortsatt eksisterer i dag. Under invasjonen i 1814 ble relikviene brakt til et nonnekloster, hvor de forble inntil den 8. mai 1817, da de ble returnert til sognet Saint-Memmie.
Memmius’ kult har eksistert fra uminnelige tider, og ved hans relikvier skjedde et stort antall mirakler. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 5. august:
Cataláuni in Gállia Bélgica, sancti Mémmii, qui primus huius civitátis epíscopus cólitur.
I Châlons-sur-Marne i Gallia Belgica [nå i Frankrike], den hellige Memmius, som æres som den første biskopen i denne byen.
På grunn av det store mirakelet med gjenopplivingen av guvernørens sønn, gjennomføres hvert år på dagen etter pinse en høytidelig prosesjon ved Châlons hvor skrinet av Memmius bæres over broen Nau, hvor det blir insensert med røkelse. Når skrinet kom til dette stedet, intonerte biskopen eller prelaten som presiderte Te Deum, som ble sunget mens prosesjonen fortsatte til katedralen.
Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, orthodoxievco.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. mars 2014 - oppdatert: 11. januar 2016