Skytshelgen for bispedømmet Palencia, «Eukaristiske misjonssøstre av Nasaret», «Disipler av St Johannes» og «Eukaristisk soning for barn»
Den hellige Manuel González García (lat: Emmanuel) ble født den 25. februar 1877 i Sevilla i regionen Andalucía i Sør-Spania. Han var den fjerde av fem søsken i en beskjeden, men dypt religiøs familie i Calle Vidrio nr 22 i sognet San Bartolomé. Hans familie stammet fra Antequera i provinsen Málaga i Andalucía. Hans far Martín González Lara var snekker og arbeidet i et salesiansk kollegium, mens hans mor Antonia García, som var utdannet skredder, tok seg av huset og familien. Manuel vokste opp i en fredelig atmosfære, men hadde mange illusjoner som ikke alltid kunne realiseres. Et av sine mål oppnådde han imidlertid, nemlig å bli medlem av de berømte seises ved katedralen i Sevilla, en gruppe barn fra koret som sang og danset ved høytidene for Kristi legeme og Jomfru Marias uplettede unnfangelse. Dette skulle sette dype spor i hans hjerte, og derfra kom hans sterke kjærlighet til eukaristien og Jomfru Maria.
Det intense kristne livet i familien og eksempelet fra hengivne prester gjorde at Manuel tidlig oppdaget sitt prestekall. Uten å spørre foreldrene meldte han seg på de forberedende eksamenene for opptak på seminaret, men de aksepterte det overraskende valget og Guds planer for deres sønn. Han trådte som tolvåring i september 1889 inn på seminaret i Sevilla. Det var der han skrev: «Om jeg skulle bli født tusen ganger, så ville jeg tusen ganger bli prest». Manuel var klar over familiens prekære økonomiske situasjon, så han betalte for utdannelsen med å arbeide som tjener i seminaret. Han utmerket seg med fremragende karakter i alle sine studier og ble satt høyt av sine lærere. Han reiste også til Roma i anledning et av pave Leo XIIIs jubileer. Som femtenåring var han nær ved å dø. Femten års studier ledet frem til doktorgrad i teologi og lisensiatgrad i kirke- og sivilrett.
Han ble vigslet til subdiakon i 1900 og også til diakon samme år, og den 21. september 1901 ble han presteviet i kapellet i bispepalasset i Sevilla av den salige Marcellus Spínola y Maestre (1835-1906), erkebiskop av Sevilla (1895-1906) og kardinal fra 1905. Mens han var seminarist arbeidet Manuel i erkebiskop Spínolas avis El Correo de Andalucía. Han feiret sin første messe den 29. september 1901 i kirken Den Hellige Treenighet. Det var under sin første messe han overlot seg selv til forbønn fra Maria, de kristnes hjelp.
I 1902 sendte erkebiskop Spínola ham for å preke en misjon i et av sognene, Palomares del Rio i provinsen Sevilla, hvor han fant kirken skitten og forlatt. Etter at sakristanen hadde fortalt ham de nedslående utsiktene for misjonen, gikk han direkte til tabernaklet, selv om det var forsømt og misligholdt, og der knelte han og ba i modig tro på realpresensen. Da hadde han en mystisk opplevelse foran tabernaklet, hvor Gud merket ham med en nåde som skulle vare hele hans liv. I troen så han Jesus, så stille, tålmodig og god, som så på ham, fortalte ham mange ting og spurte ham om enda flere. Der og da mottok han sin spesielle karisma, og han bestemte seg for å vie seg til eukaristiske arbeider til Jesu Kristi pris.
En av hans første stillinger som ny prest var som kapellan for pleiehjemmet til Søstrene av de fattige i Sevilla. Den 1. mars 1902 ble han utnevnt til sogneprest for sognet San Pedro i Huelva, og han tok sognet i besittelse en uke senere, den 9. mars. I Huelva sto han overfor en situasjon med en bemerkelsesverdig religiøs likegyldighet, men hans kjærlighet og hans evner åpnet veien for at det kristne liv langsomt ble gjenaktivisert. Som sogneprest for sognet San Pedro og erkeprest av Huelva var han også opptatt av problemene med vanskeligstilte, for eksempel de som bodde i huler eller i slummen i El Conquero. Han var også opptatt av situasjonen for trengende familier og deres barn, spesielt de sultende barna av gruvearbeidere. Han økte denne støtten ved å skaffe mat til barna under streiken vinteren 1913. Han åpnet også en skole for gruvearbeidernes barn. I mellomtiden ga han ut den første av sine utallige bøker: Lo que puede un cura hoy («Hva en sogneprest kan gjøre i dag»).
Den 4. mars 1910 la han frem sin hjertesak for en gruppe kvinner som var trofaste medarbeidere i hans apostoliske virke: «Jeg har ofte appellert til deres omsorg for fattige barn og alle forlatte fattige. Tillat meg nå å be om deres oppmerksomhet og deres samarbeid til fordel for den mest forlatte av alle fattige: alterets hellige sakrament. Jeg ber dere om en almisse av hengivenhet for Jesus i sakramentet (...) av kjærlighet til den uplettede Jomfru Maria og av kjærlighet til Jesu Hjerte, hvis kjærlighet er så lite gjengjeldt. Jeg ber dere om å bli Maria-ene for disse forlatte tabernakler».
Slik oppsto Obra para los Sagrarios-Calvarios («Golgata-tabernakel-verket») med evangelisk enkelhet. Dets formål var å svare på Kristi kjærlighet i eukaristien med sonende kjærlighet, etter eksempel av den uplettede Jomfru Maria, apostelen Johannes og de andre Maria-er som forble trofaste hos Jesus på Golgata.
Den store familien av la Unión Eucarística Reparadora («sonende eukaristisk union») vokste raskt og begynte med grenene Marías de los Sagrarios Abandonados («Mariaer av de forlatte tabernaklene») for kvinner og Discípulos de San Juan («Disipler av St. Johannes») for menn den 4. mars 1910. Disiplene skulle være hengivne både til eukaristien og til Johannes. Ordenen spredte seg snart utenfor Spania over hele Europa. I 1910 grunnla Don Manuel også Los Juanitos del Sagrario, nå «Eukaristisk soning for barn» (Reparación Infantil Eucarística – RIE), deretter grunnla han i 1918 prestekongregasjonen Misioneros Eucarísticos Diocesanos («Bispedømmemisjonærer av Eukaristien»).
Den 3. mai 1921 grunnla han sammen med sin søster Maria Antonia (d. 1964) søsterkongregasjonen Hermanas Marías Nazarenas, nå «Eukaristiske misjonssøstre av Nasaret» (Misioneras Eucarísticas de Nazaret – MEN). Hans søster var superior for instituttet til 1963 og regnes som dets medgrunnlegger. Deretter grunnla han institusjonen «Nasarets hjelpemisjonærer» (Misioneras Auxiliares Nazarenas) i 1932. I juni 1933 grunnla han Institución secular de Marías Auxiliares Nazarenas, nå Misioneras Eucarísticas Seglares de Nazaret – MESN). I 1939 grunnla han «Ungdommens eukaristi-soning» (La Juventud Eucarística Reparadora – JER, og samme år grunnla han ordenen Misioneros Sagrarios Calvarios (MSC), som var viet til det kontemplative liv og forsvaret for Eukaristien.
Den raske spredningen av hans arbeid til andre bispedømmer i Spania og Amerika gjennom magasinet El Granito de Areno («sandkornet»), som Don Manuel hadde grunnlagt en tid tidligere, bidro til å fremskynde pavens godkjennelse. Don Manuel kom til Roma i slutten av 1912, og den 18. november ble han mottatt i audiens av den hellige pave Pius X (1903-14). Paven var interessert i alle hans apostoliske aktiviteter og velsignet hans arbeid.
Uten tvil var det hans sjenerøse hengivenhet og autentisiteten i hans prestelige liv som var grunnen til at pave Benedikt XV (1914-22) den 6. desember 1915 utnevnte ham til titularbiskop av Olympus i Lykia og hjelpebiskop i Málaga (1916-20). Han ble bispeviet i katedralen i Sevilla den 16. januar 1916, 38 år gammel, av kardinal Enrique Almaraz y Santos (1847-1922), erkebiskop av Sevilla (1907-20), kardinal fra 1911, assistert av Leopoldo Eijo y Garay (1878-1963), biskop av Tui (sp: Tuy) i provinsen Pontevedra i Galicia (1914-17), og Francisco Javier de Irastorza y Loinaz (1875-43), titularbiskop av Dora og prelat av Ciudad Real (1914-22). Manuel tok som sitt bispemotto: Sustinui qui consolaretur. I den lovgivende forsamlingen var han fra 1918 til 1919 senator oppnevnt av erkebiskopen av Granada.
Den 22. april 1920 ble hjelpebiskop González utnevnt til residerende biskop av Málaga (1920-35) etter å ha vært apostolisk administrator siden 1917 og etter at biskop Juan Muñoz y Herrera (1835-1919) av Málaga (1895-1919) døde den 26. desember 1919. I anledning utnevnelsen ville han gi en bankett for fattige barn i stedet for til myndighetene, og sammen med prestene og seminaristene serverte han lunsj for tre tusen barn. Som hyrde i bispedømmet Málaga oppgraderte han skolene og menighetskatekesen i likhet med i Huelva. Han oppdaget at det mest presserende spørsmålet var antall prester, og slike problemer måtte tas ved roten, nemlig den trøstesløse situasjonen ved seminaret. Med en grenseløs tillit til Jesu Hjertes forsyn bygde han et nytt seminar som hadde alle nødvendige forutsetninger for å utdanne sunne prester, både åndelig, pastoralt og intellektuelt. Det nye seminaret var fullstendig gjennomsyret av eukaristien.
Don Manuel ble gjenstand for takknemlighet og hengivenhet fra alle, inkludert kong Alfons XIII (1886-1941: konge 1886-1931), som skrev i et telegram: «Jeg hilser ham med hengivenhet og kysser ærbødig hans bispering». Biskop Manuel González skydde ingen anstrengelser for å forbedre den menneskelige og åndelige situasjonen i sitt bispedømme. Da republikken ble innført i Spania den 14. april 1931 og kongen flyktet fra landet, ble situasjonen delikat, og den 11. mai 1931 ble det rettet et angrep direkte mot biskopens person ved at det ble satt fyr på bispepalasset i Málaga, og brannen ødela kunstverker og arkivmateriale samt de fleste av kirkene og klostrene i Málaga. Biskopen var i livsfare, men kom seg ut av det brennende palasset gjennom bakdøren sammen med slektninger og ordenssøstre, hvor han ble oppdaget av brannstifterne. Han tilbrakte natten hos en sekularprest, før det spente klimaet og mangel på garantier fra myndighetene gjorde at biskopen forlot byen for aldri mer å komme tilbake.
Etter å ha søkt tilflukt hos venner i to hus på landet, dro biskopen den 13. mai til nærliggende britisk Gibraltar for ikke å sette livet i fare for de mange som bodde i Málaga. Han bodde i Gibraltar i syv måneder, og hans vert var den lokale katolske biskopen, den irskfødte Richard Fitzgerald (1881-1956), som var biskop av Gibraltar fra 1927 til sin død i 1956. Den 26. desember 1931 reiste Don Manuel til Ronda i Andalucía og deretter til Madrid, hvor Den hellige Stol i 1932 beordret ham til å lede sitt bispedømme fra.
Den 5. august 1935 utnevnte pave Pius XI (1922-39) Don Manuel til biskop av Palencia, hvor han utførte de siste fem årene av sin bispetjeneste. Der etterfulgte han Agustín Parrado y García (1872-1946), biskop av Palencia (1925-34), senere erkebiskop av Granada (1934-46) og kardinal fra 1946. Det var der han møtte i klosteret San Isidro de Dueñas den hellige trappistoblaten Rafael Arnáiz Barón OCSO (1911-38). Don Manuel var en betydelig skikkelse i den spanske Kirken i første halvdel av 1900-tallet, og han ble kjent som «biskopen av det forlatte tabernakel». Ved siden av sin pastorale tjeneste tok han seg alltid tid til å skrive bøker som uttrykte kjærlighet til eukaristien, introduksjon til bønn, formet kateketer og veiledet prester. Blant hans bøker kan nevnes: «Eukaristien: trofasthet og hengivenhet», «La oss be foran tabernaklet som det bes i evangeliet», «Kunsten å være apostler», «Nåden i utdannelsen» og «Kunst og liturgi».
I de siste årene ble hans helse betydelig forverret, en prøvelse han gjennomgikk på en heroisk måte og uten å miste smilet om leppene, alltid elskverdig og vennlig. Under en reise til Zaragoza i 1939 ble han svært syk, og han ble brakt til Sanatorio del Rosario i Madrid for behandling. Der døde han den 4. januar 1940, bare 62 år gammel, og han ble gravlagt i katedralen i Palencia. Gravplassen ble bestemt av ham selv: «Jeg ber om å bli gravlagt nær et tabernakel, slik at mine ben etter min død, i likhet med min tale og min penn mens jeg levde, alltid skal si til de menneskene som går forbi: Her er Jesus! Han er her! Ikke forlat ham!» På hans grav står det: «B Manuel Gonzalez Garcia, biskop av det forlatte tabernakel». Han ble etterfulgt som biskop av Palencia av Francisco Javer Lauzurica y Torralba (1890-1964), biskop av Palencia (1943-49) og senere biskop av Oviedo (1949-64), erkebiskop fra 1954.
Hans saligkåringsprosess startet den 31. juli 1981 i Spania for å samle dokumentasjon som var nødvendig for saken. Dermed fikk han tittelen «Guds Tjener» (Servus Dei). Denne prosessen omfattet også prosesser som var åpnet i Palencia, den første den 2. mai 1952. En i Málaga ble holdt i 1979 og en annen i Palencia fra 1981 til 1982. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessene og de apostoliske prosessene, ble utstedt den 13. juli 1984. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1991.
Den 6. april 1998 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen på bispedømmenivå angående et angivelig mirakel, ble utstedt den 15. mai 1998. Den 20. desember 1999 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.
Mirakelet skjedde i desember 1953 med den attenårige Sara Ruiz Ortega i landsbyen Requena de Campos i provinsen Palencia. Hun ble oppgitt av legene som døende på grunn av en alvorlig tuberkuløs peritonitt (bukhinnebetennelse), som hadde gjort henne lam. En prest fra Palencia ved navn Francisco Teresa León gikk til relikviene av Don Manuel i Casa de Nazaret i Palencia, og han sørget for at en relikvie ble lagt under puten uten at pasienten visste det, og han begynte en novene av bønn til Gud gjennom Don Manuel González’ forbønn. Fra det øyeblikket skjedde det en plutselig og radikal endring i pasientens tilstand, helt uforklarlig for den medisinske vitenskapen. Noen dager senere, etter fem år med alvorlig sykdom, reiste hun seg og gjenopptok et normalt liv.
Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 29. april 2001 på Petersplassen i Roma sammen med fire andre: den kanadiske Maria Anna Blondin SSA (1809-90), de italienske Katarina Volpicelli (1839-94) og Katarina Cittadini OSU (1801-57) og den puertorikanske Karl Emmanuel Cecilius Rodríguez Santiago (1918-63). Det var 30 000 pilegrimer til stede på Petersplassen, blant dem hovedpersonene i det mirakelet som førte til hans saligkåring, nevøer og nieser av Don Manuel, biskoper, prester og seminarister samt mer enn 200 eukaristiske misjonærer av Nasaret, medlemmer av de ulike lege grenene av bevegelsen, konsekrerte legkvinner og på vegne av regjeringen i Spania senator Juan José Lucas Giménez.
For en helligkåring kreves et andre mirakel. Bispedømmets informativprosess for et mulig mirakel ble åpnet den 7. oktober 2009 og avsluttet den 31. mai 2010. Dekretet som anerkjente gyldigheten av prosessen, ble utstedt den 21. oktober 2011. Det mulige mirakelet var helbredelsen av María del Carmen Varela Feijóo i oktober 2008. Hun hadde blitt diagnostisert med en ekstrem medisinsk sykdom som utviklet seg til en aggressiv kreft som gjorde henne svært svak. Hun ble behandlet med kjemoterapi, men de visste ikke om hun ville tåle behandlingen fordi hun var svært tynn og svak. Hun ba om de siste sakramenter, men presten kunne ikke rekke frem i tide, så han sendte en relikvie av den avdøde biskopen Manuel González og lovte å be en novene til ham. Mindre enn en uke senere, mens hun beholdt relikvien, ble legene forbløffet over å se at kreften hadde forsvunnet helt til tross for et vidt spekter av tester. Legerapporten erklærte at «det har vært en spontan regresjon» av sykdommen.
I tilfeller med helbredelse fra kreft venter Kirken i fem år etter helbredelsen før det igangsettes en helligkåringsprosess, men det ble gitt tillatelse til å fortsette prosessen i 2009, fordi dette ble vurdert som en ekstraordinær sak, ettersom kreften forsvant uten behandling. Den 3. mars 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne uforklarlige helbredelsen som et mirakel på forbønn av den salige biskop Manuel González, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring.
Han ble helligkåret den 16. oktober 2016 av pave Frans på Petersplassen sammen med seks andre, de hellige Salomo Leclercq (1745-92), ordensbror FSC, Ludvig Pavoni (1784-1849), prest og ordensgrunnlegger, Alfons Maria Fusco (1839-1910), prest og ordensgrunnlegger, Elisabeth Catez (av den helligste Treenighet) (1880-1906), ordenssøster OCD, Josef Gabriel del Rosario Brochero (1840-1914), argentinsk sekularprest, og Josef Sánchez del Río (1913-1928), meksikansk ung legmann og martyr.
Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 4. januar:
Matríti in Hispánia, beáti Emmanuélis González García, epíscopi, qui, exímius iuxta cor Dómini pastor, sanctíssimæ Eucharístiæ cultum summa cum sedulitáte promóvit et Congregatiónem Sorórum Missionariárum a Názareth fundávit.
I Madrid i Spania, den salige Manuel González García, biskop, som var en bemerkelsesverdig prest etter Herrens hjerte, som med den største iver fremmet kulten for den hellige eukaristi og grunnla kongregasjonen Eukaristiske misjonssøstre av Nasaret.
Hans minnedag feires som fest i kongregasjonen Eukaristiske misjonssøstre av Nasaret, som obligatorisk minnedag i bispedømmet Huelva og som valgfri minnedag i bispedømmene Sevilla, Málaga og Palencia. Han er skytshelgen for bispedømmet Palencia, «Eukaristiske misjonssøstre av Nasaret», «Disipler av St Johannes» og «Eukaristisk soning for barn». I dag har kongregasjonen Misioneras Eucarísticas de Nazaret tretti hus i Spania, Latin-Amerika, Italia og Portugal.
Kilder: Resch BT5, Wirth (6), MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, vatican.va, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, huelvainformacion.es, misioneraseucaristicas.org, uner.org, EWTN/OR, Zenit - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. juli 2005 – Oppdatert: 13. oktober 2016