Den salige Maria Teresa Haze (1782-1876)

Den salige Maria Teresa (fr: Marie-Thérèse) ble født som Johanna Haze (fr: Jeanne) den 27. februar 1782 i Liège/Luik (Lüttich) i det nåværende Belgia [ Bibliotheca Sanctorum hevder imidlertid at hun ble født allerede i 1777]. Hun var den nest yngste av syv barn av Louis Haze og Marguerite Tombeure. Hennes far arbeidet i sekretariatet til fyrstebiskopen av Liège.

I august 1789 reiste Liège seg mot fyrstebiskop von Hoensbroech, som måtte flykte. Etter at tyske tropper hadde erobret byen tilbake, holdt fyrstebiskopen i februar igjen sitt inntog i Liège. I november 1792 erobret franskmennene byen og fordrev fyrstebiskop Franz Anton von Méan, men han kom tilbake i april 1793 sammen med de seierrike østerrikske troppene. Etter at franskmennene erobret Liège for godt i juli 1794, ble fyrstebiskopen fordrevet for alltid. I 1815 kom Belgia under nederlandsk styre, men etter Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 gjorde belgierne opprør mot Nederland, og hjulpet av Frankrike vant de sin selvstendighet som nasjon.

Familien Haze måtte flykte fra franskmennene i 1794, og Johannas far døde året etter. Hun hadde flere søstre som giftet seg, men hun og den to år eldre søsteren Ferdinanda avla løfte om å vie sine liv til Guds tjeneste som ordenssøstre. Imidlertid gjorde forholdene under og etter revolusjonen det umulig å finne en orden å tre inn i. De levde sammen med familien og viet seg til gode gjerninger for de fattige og syke i sognet.

Moren døde i 1820, og da sto de to søstrene helt alene i verden, siden de andre søsknene enten var gifte eller døde. De viet seg da til nestekjærlige aktiviteter, blant annet for å bidra til å lindre all nøden som var oppstått etter Den franske revolusjon og de mange krigene. De ga undervisning i sying og strikking og ga dermed fattige jenter mulighet til å tjene penger, og de pleide utallige fattige. En venninne av dem som ledet en liten skole, trådte inn i en orden i 1824. Da overtok Johanna og Ferdinanda ledelsen av denne skolen, men de fortsatte sin tjeneste for de fattige og syke.

Dekan Cloes hadde i lang tid en friskole for jenter fra arbeiderklassen i sitt sogn, og i 1829 åpnet han overfor sin kirke et beskjedent hus som tilhørte karmelittsøstrene. Søstrene Haze overtok skolen og flyttet sin bolig dit. I lang tid hadde Johanna tenkt på å grunnlegge sin egen orden. Etter at Belgia i 1830 ble etablert som selvstendig nasjon, ble det innført en ny frihet for religiøse ordener. Det gjorde at Johanna vendte tilbake til sitt prosjekt.

I 1832 kunne jenteskolen flyttes til et nytt hus, og de kunne opprette fire klasser. To likesinnede unge kvinner sluttet seg til søstrene Haze, og de levde et kommunitetsliv som i et kloster. Deres skriftefar og åndelige veileder var kapellan Johann Wilhelm Habets, rektor og skriftefar for karmelittsøstrenes kloster i Liège. På Johannas anmodning underviste han dem om kommunitetsliv og ordensstanden, og han la til slutt saken frem for biskopen. Han godkjente dem den 1. august 1832 som «en forening for jomfruer i verden, som lever etter en felles regel».

Ved en storm i august 1832 styrtet en del av den gamle bygningen sammen. Under nybyggingen bodde de fremtidige ordenssøstrene i øverste etasje i skolehuset. I august 1833 kunne de flytte over til det nye klosteret. Da biskopen besøkte skolen sommeren 1833, forela p. Habets ham de fire kvinnenes inderlige ønske om å danne et religiøst samfunn. Biskopen ga p. Habets i oppdrag å skrive statuttene, og han godkjente dem i slutten av 1833.

Johanna kalte den nye kongregasjonen «Døtre av Det hellige Kors av Liège» (Filles de la Croix – FC). Ordensdrakten utformet hun som hun hadde sett den i en drøm. Den 8. september 1833 fant den høytidelige grunnleggelsen og ikledningen av de første ordenssøstrene sted. Søstrene Haze fikk lov til å binde seg gjennom evige løfter, og Johanna tok ordensnavnet «Maria Teresa av Jesu hellige Hjerte», mens Ferdinanda kalte seg «Aloisia av Guds hellige vilje». Virginie Soroge som søster Konstanse og Johanna Lhoest som søster Klara avla enkle løfter for ett år, mens ytterligere to unge kvinner ble opptatt som noviser.

Kongregasjonen var en av de første som oppsto på belgisk jord etter at ordensvesenet var blitt så å si utryddet i revolusjonstiden. Den første utgaven av ordensregelen, som frem til 1842 bare besto som håndskrift, har ikke blitt endret til denne dag, bortsett fra i uvesentlige ting og uttrykk. Den 15. april 1840 fikk kongregasjonen godkjennelse av den belgiske regjeringen, og den salige pave Pius IX (1846-78) godkjente den nye kongregasjonen den 9. mai 1851.

Den 23. februar 1834 døde søster Klara, den 3. januar 1835 søster Aloisia og den 11. november 1835 søster Konstanse. Men nye kom til. Ved hvert valg, som foregikk hvert tredje år i nærvær av biskopen, ble søster Maria Teresa enstemmig valgt til superior. I den egenskap så hun etableringen av kongregasjonen og deretter dens betydelige vekst i over førti år. Hun gjorde seg bemerket for sin evne til å inspirere til innsats for de fattige og lidende. Hun viste eksemplarisk hengivenhet til Det hellige sakrament og til Jesu Hjerte. Hun var spesielt opptatt av den religiøse utdannelsen av sin tids marginaliserte mennesker. Hennes engasjement for kvinnelige fanger førte til et asyl for botferdige synderinner.

Kongregasjonen var viet til undervisning, sykepleie, fengselsomsorg og evangelisering i misjonslandene. I grunnleggerens levetid spredte den seg til Tyskland (1851), India (1862) og England (1863). Etter hennes død spredte den seg til Belgisk Kongo, Irland (1920), Brasil (1953)og USA (1958). Den har nå rundt 1.500 medlemmer i 113 hus.

Moder Maria Teresa døde den 7. januar 1876 i Liège, nesten 94 år gammel. Hun ble gravlagt på kirkegården i Chênée. Den 23. juli 1923 ble hennes jordiske rester flyttet til det lille kapellet Ecce Homo i hagen i moderhuset. Den 21. april 1993 ble hun gravlagt til høyre for høyalteret i Kapellet for Jesu Hjerte i Liège.

Informasjonsprosessen på bispedømmenivå for hennes saligkåring ble innledet i 1902, og saligkåringsprosess ble formelt åpnet av Rituskongregasjonen den 12. desember 1911. Dagen etter bekreftet den hellige pave Pius X (1903-14) denne beslutningen, og fra den dagen hadde hun tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 22. januar 1991 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 21. april 1991 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 7. januar.