| Den salige Marianus de Jesús Euse Hoyos (1845-1926) |
Den salige Marianus de Jesús Euse Hoyos (sp: Mariano) ble født den 14. oktober 1845 i Yarumal i bispedømmet Santa Fe de Antioquia i Colombia. Han ble døpt dagen etter fødselen. Han var den eldste av syv barn av Pedro José Euse Bustamante og Rosalía de Hoyos Echeverri. Navnet Euse er av fransk opprinnelse, for Pedros oldefar kom fra Normandie. Marianus ble fermet (konfirmert) den 22. september 1847 i Girardota, bare to år gammel, av Juan de la Cruz Gómez Plata, andre biskop av Antioquia.
Marianus' foreldre var svært religiøse og derfor skeptiske til den offentlige skolen, som den gangen var svært fiendtlig mot Kirken. Derfor ønsket de personlig å ta seg av den første utdannelsen av barna. Fra dem lærte Marianus de moralske grunnverdiene, å lese og skrive samt de grunnleggende kunnskapene i vitenskapelige fag. I 1860 begynte han på kollegiet San José de Marinilla i Antioquia, hvor han studerte matematikk, geografi, historie og kastiljansk språk.
I barndommen og ungdommen tilbrakte Marianus mye tid på markene, og fra ung alder fremsto han som en ekte bonde. Dette var senere til stor hjelp da han som prest utførte sitt apostolat blant bøndene. Da han som 16-åring uttrykte ønsket om å bli prest, ble han overlatt i onkelen Firmino Hoyos' varetekt, sogneprest i Girardota og anerkjent for sine dyder og kunnskaper. Under hans veiledning begynte Marianus med iver og utholdenhet og stort engasjement på sin egen kulturelle og åndelige dannelse.
Han fulgte onkelen da denne ble utnevnt til sogneprest i San Pedro de los Milagros i Antioquia, og hans liv var delt mellom bønn, studier og arbeid. Som 24-åring kunne han den 3. februar 1869 begynne på det nylig åpnede presteseminaret i Medellín, og han ble presteviet den 14. juli 1872 av biskop Valerio Antonio Jiménez de Hoyos, som var hans fetter.
Han begynte sin prestetjeneste i august 1872, og etter uttrykkelig ønske fra bispedømmets biskop skjedde det i San Pedro de los Milagros som kapellan for sin onkel. Der fremhevet han seg gjennom sin hengivenhet til sine prestelige plikter, sin fornuftige forvaltning av de troendes økonomiske bidrag til Kirken og sin vilje til å sette i gang store prosjekter, som den basilikaen som fortsatt er regionens stolthet. Men samarbeidet med onkelen varte ikke lenge, for Don Firmino døde i januar 1875.
Den 15. april 1876 ble Marianus utnevnt til kapellan for p. Rudesindo Correra, sogneprest i Angostura, som var gammel og hadde sviktende helse. I sitt embete som kapellan så Don Marianito, som ble hans kjælenavn, snart de enorme vanskelighetene han sto overfor. Fremst sto byggingen av sognekirken, som var igangsatt, men så stoppet av mangel på penger, tekniske vanskeligheter og trusselen om borgerkrig i området. Men med tålmodighet og utholdenhet klarte han å gjennomføre arbeidet.
Den 30. november 1878 ble Marianus utnevnt til sogneprest i Sabanalarga i det vestlige Antioquia. Men den 21. januar 1882 ble han utnevnt til sogneprest i Angostura, og dette embetet skulle han ha helt til han døde. Hans ry spredte seg snart, og ingen kunne stoppe Don Marianus' iver, ikke en gang hindringene fra deler av de sivile myndighetene, som da var sterkt kirkefiendtlige. I borgerkrigen var ingen av sidene sympatisk innstilt til Kirken, og under kampene måtte Marianus flere ganger søke tilflukt i fjellene og i huler. Han deltok i alles gleder og sorger, og for alle var han en flittig far og pålitelig rådgiver og et trofast vitne om Kristi kjærlighet til alle. Han var mest glad i de fattige, som han kalte «Kristi adelsmenn», og han besøkte ofte de syke og var tilgjengelig for dem til alle døgnets tider.
Han elsket spesielt bøndene, siden han hadde vært en av dem til han ble 16 år, og var svært opptatt av deres åndelige, sosiale og økonomiske behov. Han kjente folket godt og visste hvordan han skulle tale til deres hjerter, derfor var hans prekener enkle, men også svært effektive. Han underviste i den kristne lære til alle, fattige og rike, barn og voksne, menn og kvinner. Han var svært hengiven til Eukaristien, Jomfru Maria, englene og helgenene, men fremfor alt elsket han Gud.
Han oppmuntret til religiøs praksis som å gå i kirken på festdager, resitasjon av familierosenkransen, hengivenhet til Jesu hellige Hjerte, katolske foreninger og bønn for kall. Ved siden av sognekirken bygde han også prestegården, klokketårnet og kapellene for Vår Frue av Karmelberget og den hellige Frans av Assisi, samt kirkegården.
I sitt lange apostolat var Marianus utrustet med god helse, og han praktiserte gjerne botsøvelser og faste. Men så ble han rammet av en alvorlig infeksjon i blæren og en kraftig prostatabetennelse. Fra midten av juni 1926 var han tvunget til sengs. Den 12. juli fikk han en kraftig tarmkatarr. Hans fattigdom var så stor at det måtte rettes en appell til hans folk om å ta seg av ham under hans sykdom. Da sa han til dem: «Jeg har levd lenge nok, og mitt største ønske er å bli forent med min Jesus». Han døde tidlig om morgenen den 13. juli 1926, dagen før 54-årsjubielet for hans prestevielse. Han ble gravlagt samme dag i kapellet for Vår Frue av Karmelberget. Alle sørget dypt, og i begravelsen deltok alle, også fra de sivile myndighetene, samt utallige prester. Hans minne er fortsatt levende i regionen og i hele Colombia.
«Padre Marianito» ble snart betraktet som hellig, faktisk skjedde det mens han ennå levde. Den 11. juli 1936 ble hans jordiske rester overført til sognekirken. Hans helligkåringsprosess ble innledet den 10. oktober 1980.
Den 3. mars 1990 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 26. mars 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.
Miraklet gjaldt den 58-årige presten Rafael Gildardo Velez Saldarriaga fra Medellín, som i 1970 gjennomgikk en prostataoperasjon. Tolv år senere utviklet han kreft i operasjonsarret. Han gjennomgikk kirurgisk behandling, koboltterapi og østrogenbehandling. I de neste fem årene var han frisk, men i mars 1987 utviklet han ødem på beina som etter hvert utviklet seg til elefantsyke. Han led av flere alvorlige komplikasjoner, inkludert en metastase på ryggsøylen, og han ble erklært døende.
Men i september 1987 begynte han fullstendig uventet å bli bedre, og i løpet av to måneder var ødemet gått helt tilbake og symptomene på cellulitt og beinmetastase hadde forsvunnet. Leger og vitenskapsmenn undersøkte p. Velez i juni 1991, og de erklærte at hans helbredelse ikke hadde noen vitenskapelig forklaring. Tilleggsundersøkelser foretatt i 1997 viser fullstendig normalitet, noe som ble tilskrevet «Padre Marianitos» forbønn. Den 4. april 1998 erklærte den medisinske kommisjonen i Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet enstemmig at prestens helbredelse ikke kunne forklares vitenskapelig.
Marianus ble saligkåret sammen med fire andre den 9. april 2000 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Han er den første salige som er født i Colombia. 1.500 colombianske pilegrimer var til stede ved seremonien. Hans minnedag er dødsdagen 13. juli.