Den hellige Mirin av Paisley (~565-620)

Den hellige Mirin (Mirren, Merryn; ir: Meadhrán; lat: Merinus) ble født rundt 565 i Irland. Hans historie har blitt uklar med tiden, og mye av det som er kjent om ham, er vanskelig å skjelne fra legendene. Imidlertid tror man at Mirin kom fra en adelig familie, og mens han fortsatt var en ung gutt, brakte hans mor ham til klosteret Benchor (nå Bangor) ved fjorden (eng: Sea Lough) Belfast Lough i grevskapet Down i den delen av den nordlige irske provinsen Ulster som nå er en del av Storbritannia, hvor ikke mindre enn 3 000 munker sies å ha residert sammen. Ifølge Aberdeen-breviaret var han en disippel av den hellige Comgall av Bangor (ca 516-ca 602) og ble munk hos ham. Senere ble han utnevnt til klosterets prior, og en tid var han selv abbed i Bangor. Han kalles derfor også Mirin av Bangor.

Ingen autentiske registre opplyser at han forlot Irland for å arbeide i Skottland, men i likhet med Iona var Bangor et stort misjonssenter, hvor brødrene reiste ut fra og startet å evangelisere de ulike delene av Europa. Dette faktum gir troverdighet til en tradisjon som sier at Mirin reiste over til Skottland. Det antas at han dro dit rundt 580, og etter en lang og vanskelig reise kom han dit hvor byen Paisley nå ligger i Renfrewshire. Området hadde en mektig lokal høvding, som fikk sympati for Mirin og ga ham et lite stykke land nær elven i den sørlige delen av byen. Dette landområdet ble kalt St Mirin’s Croft inntil det senere ble bebygd. Han grunnla den første kirken i Paisley, som man mener lå i Seedhill, og man mener nå at det er mer enn trolig at han grunnla den første kirken i Paisley, hvor han grunnla en kommunitet som utviklet seg til Paisley Abbey.

Mirin døde i Paisley i eller rundt 620 og ble gravlagt i den daværende klosterkirken. Aberdeen-breviaret beskrev hvordan han døde i Paisley, «full av mirakler og hellighet sovnet han i Herren». Paisley har alltid gjort krav på den ære å ha hans levninger, som senere ble en attraksjon for mange pilegrimer.

I en gammel liturgi som ble brukt av Céli Dé (entall: Céile Dé) («Guds vasaller») i Dunkeld, nevnes Mirins navn i litaniet av abbeder og andre helgener. Céli Dé var opprinnelig medlemmer av asketiske kristne monastiske og eremittiske kommuniteter i Irland, Skottland og England i middelalderen. Begrepet ble latinisert til calledeus, keledeus, colideus, culdeus, og derfra ble det anglifisert til Culdee. Flertallsformen i skotske latinske kilder er ofte Kelidei. Senere er ordet satt i forbindelse med det latinske cultor Dei, «en som dyrker Gud». Reformbevegelsen Céli Dé oppsto fordi de irske klostrene ikke hadde opprettholdt sin tradisjonelle asketiske praksis. De gjenskapte hovedvekten på felles bønn, med dens gjentatte resitasjoner av salmene og knebøyninger. De insisterte også på den fortsatte praktisering av innelukking (klausur), noe som dermed utelukket pilegrimsreisene og de medførende vandringene utenlands og noen ganger grunnleggelser i andre land. De insisterte også på sølibat, både for munker og andre geistlige.

Da Walter Fitz-Alan grunnla et benediktinerkloster i Paisley på 1100-tallet, satte han det under beskyttelse av Mirin sammen med Vår Frue og de hellige Jakob og Milburga, skytshelgen for Wenlock i Shropshire, hvor den første kommuniteten av cluniacensiske munker kom fra i 1169. Mirins relikvier ble flyttet inn i den nye klosterkirken, lys brant rundt Mirins grav i århundrer, og han hadde en konstant kult. Klosterets segl bar hans bilde (kledd som biskop) med en skriftrull hvor det sto: «O Mirin, be til Kristus for dine tjenere». Kapellet hvor hans relikvier hviler, er populært kjent som The Sounding Aisle på grunn av sitt spesielle ekko. I ulike chartre og pavelige buller refereres Mirin til som «den ærerike bekjenneren, St Mirin». I kong Jakob IVs charter av 1488 som opphøyde Paisley til status av «burgh», var en av hovedgrunnene som ble nevnt for dette, «den enestående respekt vi har for den ærerike bekjenner, St Mirin».

Stuart-kongene utsmykket klosteret og Mirins grav. Dessverre gikk mye av dette tapt etter reformasjonen i 1560. Det er imidlertid interessant å merke seg at så sent som tidlig på 1600-tallet ble Paisley rapportert som et «spesielt rede av papisteri».

I Paisley lever St Mirins minne i byens våpen, i det lokale fotballaget, St Mirren og i St Mirren’s Street, som går fra Paisley Cross til Causeyside Street. Klosterkirken er fortsatt senteret for den lokale kommunitetens gudstjenester. Det finnes et kapell i Paisley Abbey som er vigslet til Mirin. Etter at St Mirin’s High School ble stengt i 2001, har det ikke vært noen skole i byen som bærer hans navn. Imidlertid er det en St Mirin’s Primary School i området Croftfoot i nabobyen Glasgow.

St Mirin’s Cathedral er den katolske biskopens og bispedømmet Paisleys kirke. Den tidligere sognekirken St Mirin ligger i Incle Street i Paisley i krysset med Glasgow Road og ble fullført i 1931 nær stedet hvor den opprinnelige kirken med samme navn lå, den stammet fra 1808. Den opprinnelige bygningen var den første romersk-katolske steinkirken i det postreformatoriske Skottland. Den nåværende kirken ble opphøyd til katedralstatus i 1948 etter opprettelsen av det nye bispedømmet Paisley (lat: Dioecesis Pasletanus) den 25. mai 1947, utskilt fra erkebispedømmet Glasgow og dekker det historiske grevskapet Renfrewshire. Det var da det minste bispedømmet (i areal) i Skottland. I 2004 utgjorde katolikkene i bispedømmet 23,2% av befolkningen.

Mirins minnedag er 15. september. Tidligere ble det i Paisley holdt et market på helgenens festdag og i oktaven. Hans minnedag feires fortsatt i det katolske bispedømmet Paisley. Han er ikke den samme som den hellige Merryn av Cornwall. Overfor katedralen, i krysset mellom Incle Street og Gauze Street og Glasgow Road, står en bronsestatue av Mirin som ble avduket på helgenens festdag den 15. september 2007.

Noen av de mer fantasifulle historiene som fortelles om ham, har et hevngjerrig element som ikke er uvanlig i keltisk hagiografi fra den perioden. For eksempel da Mirin før sin avreise til Skottland reiste til leiren for Irlands High King med formål å spre den kristne tro. Da kongen hørte om Mirins ankomst, nektet han å la den hellige komme inn i leiren. Etter å ha blitt fornærmet på denne måten, blir det sagt at han ba til Gud om at kongen måtte føle sin hustrus barselsmerter, for hun var i ferd med å føde. Legenden fortsetter med å si at, akkurat som St Mirin hadde bedt om, ble kongen syk og brølte i smerte i tre dager og netter. I desperasjon oppsøkte kongen Mirin og innvilget ham alt han ønsket, inkludert retten til å gå ut og forkynne evangeliet til mennene i hans leir. Som svar på disse innrømmelsene ba St Mirin på kongens vegne, og han ble befridd for sine smerter.

Den 15. september 2008, festdagen for bispedømmet Paisleys skytshelgen, feiret bispedømmet sitt sekstiårsjubileum. I den anledning ble det feiret en messe i katedralen, koncelebrert av nuntius til England og Skottland, erkebiskop Faustino Sainz Muñoz, the erkebiskopen av St Andrews and Edinburgh, kardinal Keith O’Brien, erkebiskop Mario Conti av Glasgow, biskop Joseph Devine av Motherwell, biskop Peter Moran av Aberdeen, biskop John Cunningham av Galloway, biskop emeritus John Mone av Paisley, biskop Philip Tartaglia av Paisley (nå erkebiskop av Glasgow) og mange av prestene i bispedømmet.