Den salige Maria Josefa Alhama Valera (1893-1983)

Den salige Maria Josefa Alhama Valera ble født den 30. september 1893 i Santomera i provinsen og regionen Murcia i Spania. Hun ble døpt i sognekirken viet til Jomfruen av Rosenkransen (La Virgen del Rosario) og ble oppkalt etter sin farmor. Hun var den eldste av ni barn av dagarbeideren José Antonio Alhama Palma og hans hustru Maria del Carmen Valera Buitrago. Familien stammet fra El Siscar, en forstad to kilometer øst for selve Santomera, og hun vokste opp i et lite hus bygd av leire som skulle bli ødelagt i en av de katastrofale flommene i elven Segura. Siden det var lite arbeid å få for faren, vokste familien opp i stor fattigdom.

Likevel vokste Maria Josefa opp som en livlig og intelligent jente, leken og rampete som alle barn og utstyrt med en medfødt og ekstraordinær fromhet. Hun var svært intelligent, men foreldrene hadde ikke råd til noen utdannelse for sine mange barn, og i det fattige Spania var analfabetisme regelen på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Dette fikk deres nabo, den velstående kjøpmannen José Fernández i Santomera, bedre kjent som Pepe Ireno, til å foreslå at barnet skulle overlates til sognepresten i Santomera. Dette ga foreldrene sitt samtykke til, og da hun var rundt syv eller åtte år gammel, flyttet Maria Josefa inn i huset til Don Manuel Aliaga, som bodde sammen med sine to søstre, Inés og María. Disse to, hjulpet av María De Las Maravillas Fernández Serna (Pepes datter) og hennes søster Carmen, som var ordenssøster, ga henne noe utdannelse uten at hun noensinne gikk på noen slags skole, og de lærte henne husarbeid, for hun var i huset som tjenestejente. De lærte den fremtidige nonnen å lese og skrive, og denne uselviske handlingen skulle hun alltid huske.

I en alder av tolv år mottok hun sin første kommunion, slik det var vanlig på den tiden. Men allerede da hun var åtte år, lyktes det henne å «stjele» Jesus, som hun selv sa, ved hjelp av et triks. For en morgen da presten var fraværende, dro hun nytte av det faktum at den celebrerende presten ikke kjente henne, så ved kommunionen gikk hun frem til balustraden og mottok den innviede hostien. Denne episoden viser til tross for sin enkelhet, den store kjærligheten hun hadde for Jesus som barn.

Hun ble boende i prestegården til den 15. oktober 1914, da hun dro for å gå i kloster, 21 år gammel. Etter en første negativ erfaring hos søstre som pleide syke, trådte hun etter råd fra biskopen av Murcia inn i det halvt klausurerte instituttet «Døtre av Golgata» i Villena i provinsen Alicante i regionen Valencia, som var grunnlagt i 1863. Der avla hun sine løfter den 15. august 1916 under navnet «Speranza av Jesus i dødsangst» (Esperanza de Jesús Agonizante).

Men denne kommuniteten besto av syv eldre nonner som alle var over seksti år gamle, noe som ga usikre fremtidsutsikter, så i 1921 ble det etter ordre fra biskopen av Cartagena besluttet at de skulle fusjonere med kongregasjonen «Claretiner-søstrene» (Religiosas de Maria Inmaculada – RMI), som var grunnlagt i 1855 av den hellige Antonius Maria Claret (1807-1870) og som også var viet til trosopplæring. Denne kongregasjonen heter i dag «Undervisningsdøtre av den uplettede Maria» (Hijas de la Enseñanza de María Inmaculada).

Etter å ha gjennomgått åndelige øvelser avla fem søstre sine løfter den 19. november 1921, blant dem Speranza, som nå fikk navnet sr. Speranza av St. Jakob (Esperanza di Santiago). Hun levde i denne kongregasjonen i ni intense år og utførte ulike oppgaver som sakristan, portner, økonom og assistent for jentene. I løpet av disse årene fikk hun erfare uvanlige fenomener, som tiltrakk seg oppmerksomhet fra søstrene og spanske og utenlandske personligheter, og hun ble betrodd å være veileder for de mest kjente åndelige veiledere på den tiden.

Da hun var tolv år gammel, hadde hun hatt en visjon av den hellige Teresa av Jesusbarnet (av Lisieux) (1873-97), som oppfordret henne til å spre andakten for den nådefulle kjærlighet i verden. Fra hun ble ordenssøster som tyveåring, hadde hun spredt denne andakten i samarbeid med dominikanerpateren Juan González Arintero. I sine skrifter opprettholdt hun sin anonymitet ved å signere som Sulamitis.

Sr. Speranza ble den 30. november 1921 overført til huset i Vicálvaro, som da var en landsby i provinsen Madrid, men nå et distrikt i det sørøstre Madrid. Året etter begynte hun å få helseproblemer på grunn av en lidelse som flere ganger førte henne på nippet til døden. Sr. Speranza ble flere år senere sendt til klosteret i Vélez Rubio, en landsby i provinsen Almeria i regionen Andalucía, som var viet til undervisning av barn. Etter et år på dette nye stedet ble hun igjen forflyttet, denne gangen til Madrid, hvor hun bodde sammen med de claretinske patrene.

Bakgrunnen for disse stadige forflytningene var den usikkerheten kirken følte overfor Speranza som en følge av fenomenene som ble observert i henne. Det ble sagt at de hadde lagt merke til noen «overnaturlige ting» og prøvde å avgjøre hvorvidt disse hendelsene var fra Gud eller bare var «bedrag eller fantasier». På grunn av denne situasjonen kom Speranza under observasjon av Det Hellige Officium i Vatikanet (før 1908 Inkvisisjonen), men snart bestemte de seg for å gi en tillitserklæring til en person som hadde demonstrert sin hengivenhet til Gud og Hans gode vilje.

I 1930 forlot hun de claretinske misjonssøstrene etter ni år for å oppfylle sin plan om å ha et eget hus, hvor de uten restriksjoner kunne utføre sin misjon til de fattige. Først grunnla hun kollegiet Nuestra Señora de la Esperanza i Madrid, og deretter gikk hun i gang med å grunnlegge en ny kongregasjon etter råd fra sin åndelige veileder. Julaften 1930 grunnla hun «Tjenerinner av den nådefulle kjærlighet» (Esclavas del Amor Misericordioso– EAM) i en liten leilighet i Calle de Velázquez i Madrid, sammen med noen søstre som hadde fulgt henne til den nye kongregasjonen, med økonomisk støtte fra grevinnen av Fuensalida og åndelig hjelp fra presten Esteban Ecay. Det skjedde i private former og i absolutt fattigdom – de var fattige som Jesus i Betlehem, spiste kålsuppe og sov på gulvet mens de hvilte hodet på den eneste madrassen, fulle av glede og entusiasme.

Søstrene tok seg først av barn og deretter de fattige, eldre og prestene. Men misforståelser, motstand og forfølgelse fortsatte å ligge på lur. Biskopen av Madrid nektet dem sin velsignelse og sin godkjenning, og han kommanderte noen til å hjelpe henne og arbeide sammen med henne. De hadde i tretti år ikke tillatelse til å ha Det hellige sakrament i kapellet, og jentene og søstrene paraderte hver morgen til nærmeste sogn for messe.

I 1931 åpnet det første kollegiet i Madrid, som ble etterfulgt av andre hus i et imponerende tempo. Esperanza hadde nå navnet Moder Speranza av Jesus (Madre Esperanza de Jesús). De forkynte den nådefulle kjærlighet gjennom å vise nestekjærlighet i praksis, og de var viet til tjeneste i hjemmene til de mange fattige samt behandling av eldre og funksjonshemmede. Med en stor kreativ ånd og en nådeløs aktivitet, åpnet snart tolv hus i forskjellige regioner i Spania for fattige og trengende barn, for eldre og syke som ble pleid i sine hjem, hjulpet av Forsynet og menneskelig mekling. Blant dem som skilte seg ut for sin store velgjørenhet og som sjelevenn, var Maria Pilar de Arratia. Disse kommunitetene lå i Madrid, Alfaro, Bilbao, Larrondo, Colloto, Hecho, Ochandiano, Menagarai, Santurce, Sestao, San Sebastián og Villava.

Den 6. januar 1935 ble instituttet opprettet som en bispedømmekongregasjon av biskopen av Vitoria, og i mai 1936 dro grunnleggersken Moder Speranza til Roma sammen med den fornemme velgjørersken Maria Pilar de Arratia for å åpne et hus de leide i Via Casilina 222, et område i utkanten av Roma for de aller fattigste.

Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig (1936-39) ut, og i årene 1936-1941, mens borgerkrigen raste i Spania med mange religiøse martyrer, møtte hennes institutt motstand fra spanske biskoper og prester, og denne motstanden strakte seg helt i kongregasjonen. Dette førte til anklager og bakvaskelser, og resultatet var at grunnleggersken ble fjernet som generalsuperior. Den 6. august 1940 ble Moder Speranza innkalt til et tre dager langt møte med Sanctum Officium for å svare for ortodoksien i læren om den nådefulle kjærlighet, for sin oppførsel og for sannferdigheten i og arten av de spesielle fenomenene som ble tilskrevet henne.

Den 10. april 1941 tok Sanctum Officium kongregasjonen under sin direkte beskyttelse, ga Moder Speranza tittelen generalsuperior og muligheten for å gi søstrene formasjon, mens generalvikaren ble betrodd med styringen av instituttet. Moder Speranza ønsket beslutningen velkommen i en ånd av underkastelse og lydighet og oppfordret sine døtre til å gjøre det samme. Hun ble overført til huset i Roma, hvor hun arbeidet som en enkel søster.

Fritatt fra ansvaret og frikjent for anklagene intensiverte hun spredningen av budskapet om Guds barmhjertighet under Andre verdenskrig. Hun åpnet en systue for å skaffe inntekter til de trengende og for å innkvartere mange fattige barn gratis. Det var en trist tid med bombing, frykt, sult og død. Hun ønsket politiske flyktninger velkommen, gjemte soldater på flukt i kjelleren, ga mat til folk som hadde mistet alt og åpnet en ny kantine med Forsynets hjelp, hvor hun kom til å ta imot over tusen mennesker hver dag. I august 1944 døde den trofaste Maria Pilar og etterlot et stort tomrom i hennes liv.

For Det hellige år 1950 ble generalhuset fullført i Roma for fra da av å ønske pilegrimer velkommen. Det var en stadig strøm av nye grunnleggelser i Italia: Todi, Gubbio, Pavia, Genova, Vazzola, Borsea, Francenigo, Perugia, Rieti, Colfosco og Fratta Todina.

Den 15. august 1951 realiserte hun en av sine egne spesielle inspirasjoner som hun hadde følt siden 1927, da hun grunnla kongregasjonen «Sønner av Den nådefulle kjærlighet» (Congregatio Filiorum Amoris misericordis – FAM), som skulle gi støtte til prester i sekularpresteskapet i en ånd av fellesskap. Tre dager senere, den 18. august 1951, flyttet Moder Speranza til landsbyen Collevallenza i kommunen og bispedømmet Todi i provinsen Perugia i regionen Umbria i Midt-Italia, hvor hun grunnla en kommunitet av tjenerinner og sønner av Den nådefulle kjærlighet. Brødrene og søstrene var barn av samme mor, med den samme ånd og karisma, og de hjalp hverandre. På kapittelet i 1952 ble Moder Speranza av Jesus bekreftet som generalsuperior, og hun hadde dette vervet til 1976, da hun ble utnevnt til generalmoder ad honorem.

I Collevallenza ønsket hun å realisere sin drøm om en helligdom viet til den nådefulle kjærlighet, som med tilknyttede verk viser og gjør kjent for alle at «Gud er en Far som elsker, tilgir, glemmer og ikke tar hensyn til sine barns synder når han ser dem omvende seg». Som apostel for denne kjærlighet mottok Moder Speranza mer enn hundre mennesker om dagen, lyttet til dem en om gangen, trøstet og oppmuntret dem og innga dem håp. Den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) kom den 22. november 1981 for å besøke helligdommen i Collevallenza på sin første tur utenfor Vatikanet etter mordforsøket den 13. mai samme år på Petersplassen, og han møtte også Moder Speranza. Han hadde kjent Moder Speranza siden han var biskop av Kraków, og han hadde reist to ganger for å treffe henne og snakke med henne. Han fant henne igjen, men denne gangen i en rullestol. Da han nærmet seg henne, bøyde han seg ned og plasserte et kyss på hennes panne. Året etter ble helligdommen opphøyet til en Basilica minor.

Moder Speranzas liv var preget av ulike sykdommer som pleide å bli helbredet, ofte til stor overraskelse for de legene som behandlet henne. Først den sykdommen som rammet henne i de siste dagene av hennes liv, endte Moder Speranzas verk her på jorden. Hun døde den 8. februar 1983 i Collevallenza, 89 år gammel, og ble etter eget ønske gravlagt i krypten i helligdommen.

Den 24. april 1988 ble prosessen for hennes helligkåring åpnet i bispedømmet Orvieto-Todi. Den 12. juni 1992 utstedte Helligkåringskongregasjonen dekretet som anerkjente den juridiske gyldigheten av bispedømmets undersøkelsesprosess, som ble avsluttet den 11. februar 1990. Den 12. juni 1993 ble sakens Positio om Moder Speranzas liv og dyder overlevert til Kongregasjonen. Den 23. april 2002 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 5. juli 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Hun ble saligkåret av pave Frans den 31. mai i Helligdommen for Den nådefulle kjærlighet i Collevallenza i Perugia i Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Tarcisio Bertone SDB, tidligere statssekretær i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 8. februar.

De to kongregasjonene EAM og FAM er en enkelt familie, fordelt på seks avdelinger som ønsker å omfavne alle felt som kan manifestere Herrens barmhjertighet.

Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org, regmurcia.com, amormisericordioso.org, vidas-santas.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. juni 2014