Den hellige Marcian av Konstantinopel (d. ~471)

Den hellige Marcian (Marcianus, Martianus, Markianos) ble født på 400-tallet i Konstantinopel (Bysants; nå Istanbul). Han kom fra en rik romersk familie som var i slekt med familien til keiser Theodosios II (408-50). Han levde i regjeringstiden til den hellige keiserinne Pulcheria (450-53) og hennes mann Marcian (Markianos) (450-57).

Som ung mann fikk han en førsteklasses utdannelse i Konstantinopel. Som ideal for sitt liv hadde han den hellige Døperen Johannes, og han prøvde alltid å tjene Gud ved å faste og be. Han ga bort mye penger til de fattige, men han gjorde det i hemmelighet for ikke å stige i anseelse hos sine medborgere. Etter at hans foreldre var døde, ble han i 455 presteviet av patriark Anatolius av Konstantinopel (449-58) til tross for sine protester fordi han mente seg uverdig. Han viet seg deretter til undervisning og tjeneste av de fattige i byen.

Men hans personlige strenghet gjorde at han feilaktig ble mistenkt for kjetteriet novatianisme, en rigoristisk skismatisk bevegelse som hadde sin opprinnelse rundt 200 år tidligere i tider med forfølgelse. Marcian led mye under disse falske anklagene. En av hans forfølgere, som truet med å drepe ham, spurte: «Hvorfor snakker du om livet hvis du ønsker å dø?» Han svarte: «Fordi det er det evige livet jeg er på jakt etter, ikke livet i denne verden». Til slutt så folket at dette var en uvanlig god mann, en som heller burde etterlignes enn forfølges.

Mistankene mot ham ble effektivt fjernet da patriark Gennadius I (458-71) opphøyde ham til nummer to i hierarkiet i Konstantinopel, bare underlagt patriarken, med tittelen økonom eller skattmester (gr: oikonomos, ikonomos; lat: oeconomus) i kirken Hagia (St.) Sofia. I kraft av dette embetet bestemte han at de offergavene som ble brakt til hver kirke, skulle forvaltes av kirkens presteskap selv – tidligere hadde hovedkirken denne oppgaven. Han ledet byggingen av en rekke kirker i byen, blant dem kirken St Isidor, og under byggingen av kirken St. Irene ved Havet hjalp han bygningsarbeiderne med sine egne hender. Han restaurerte den berømte Anastasis-kirken, hvor den hellige Gregor av Nazianz hadde begynt sin tjeneste. Han ble også inspirert til å skrive praktfulle hymner, så han brukte alle sine talenter for å få folket til å tilbe Kristus.

Marcian var også kjent som undergjører, og mange mirakler ble tilskrevet ham både før og etter hans død. Det fortelles at da han en dag skyndte seg til vigslingen av den nyrestaurerte Anastasis-kirken, kom han forbi en miserabel tigger, som var nesten naken. Marcian ga ham da alle klærne sine, og alt han hadde igjen var en messehagel. Men menigheten syntes å se en fin gyllen drakt under messehagelen, og etterpå refset patriark Gennadius ham for å kle seg så prangende. Marcian tok da av seg messehagelen og avslørte dermed at det var alt han hadde på seg.

Marcian skal også ha reddet Anastasis-kirken fra en stor brann, som allerede hadde spredt seg rundt kirken. Han bega seg da opp på taket av kirken, løftet armene mot himmelen og ba til Gud om forsvar mot flammene. I samme øyeblikk vek brannen unna og Anastasis-kirken forble fullstendig uskadet.

Marcian døde rundt år 471, mellom 472 og 474 eller rundt 480 og ble gravlagt i klosteret for den hellige Johannes Forløperen (Døperen) i Konstantinopel. Hans minnedag er 10. januar. Hans navn står i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke. Han æres også i den ortodokse kirke samme dag.