Skytshelgen for Døtre av Jesu Hjerte
Den salige Maria Karolina Filomena Deluil-Martiny (fr: Marie-Caroline-Philomène) ble født den 28. mai 1841 i Marseille i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur i Sør-Frankrike. Hun ble døpt dagen etter fødselen. Hun var den eldste av fem barn av Paul Deluil-Martiny (Jean Pierre Paul) (d. 1876) og hans hustru Anaïs Marie Françoise de Solliers (1815-76), som gjennom sin mor var grandniese av den ærverdige Anne-Madeleine Rémuzat (1696-1730), apostel for andakten for Jesu hellige hjerte. Hennes bror het Jules (Jules Marie André Paul) (1842-72) og hennes søstre het Amélie (1846-72), Clémence (1849-59) og Marguerite (Marguerite Marie Thérèse) (1852-67).
Marias far var en fremtredende advokat i Marseille og administrator for fattigsykehusene, mens hennes mor kom fra en gammel adelsfamilie fra Provençe. På morens side var det flere familiemedlemmer som var nonner. Ved siden av den kristne oppdragelsen i hjemmet fikk Maria fra hun var åtte år gammel også en solid utdannelse av Visitasjonssøstrene i hjembyen og de to siste årene fra hun var femten år gammel sammen med sin søster Amélie hos Sacré Cœur-søstrene i deres kollegium i La Ferrandière i Lyon. Hun var svært livlig som barn, men også svært intelligent: hun lærte allerede latin og snakket selvsikkert og trygt foran alle.
Før hun skulle motta sin første kommunion, sendte foreldrene henne til et visitasjonskloster i Marseille for å forberede seg på sakramentet. Ved en anledning stoppet hun midt i leken og trakk venninnen Angelica til side og betrodde henne hvilken lykke hun følte ved den forestående mottakelsen av eukaristien. Hun sa stadig: «Tenk på det, akkurat nå tilbys Jesu blod som et offer i den hellige kalk, for oss». Hun mottok sin første kommunion den 22. desember 1853, og hun ble fermet (konfirmert) den 29. januar 1854 av biskopen av Marseille, den hellige Eugenius de Mazenod (1782-1861), en familievenn av Deluil-Martiny som forutsa: «Hun vil bli den hellige Maria av Marseille». Pave Johannes Paul II helligkåret ham den 3. desember 1995.
Maria var et fromt barn, og snart etter at hun var blitt fermet, følte hun et kall til ordenslivet. Som syttenåring var hun i 1858 ferdig med sin utdannelse. Men etter det bodde hun hjemme hos familien. Der ble hennes mor senere syk, og Maria pleide henne. I tillegg pleide hun sin fars mor, en ærverdig gammel kvinne som var blitt blind og tilsynelatende sov bak en paralysert hjerne. Men fra tid til annen våknet hun opp og lyttet til en mystisk lyd som bare hun hørte. Hun pleide å si: «Jeg hører klokkene ringe i mitt barnebarn Marias kloster». Senere måtte Maria se at søsknene døde en etter en, først den tiårige Clémence i 1859, deretter Marguerite (1867), som i likhet med Clémence ble rammet av en uhelbredelig sykdom, broren Jules (10. januar 1872) og til slutt Amelia (24. februar 1872). Hennes to bestemødre døde en gang på 1860-tallet.
Mens Maria fortsatt gikk på skolen, samlet hun som femtenåring i 1856 en liten gruppe studenter og kalte den «Marias Oblater». Denne lille gruppen var kortlivet, siden studentenes superiorer oppdaget den og oppløste den så snart det ble kjent at den hadde blitt etablert. Hun gjennomgikk en retrett mot slutten av studiene som skulle vise seg avgjørende for hennes religiøse kall. Hun begynte å skrive i en åndelig dagbok omtrent på denne tiden. Selv om Maria fikk svært fordelaktige ekteskapstilbud, avslo hun å gifte seg fordi hun forsto at hennes kall var å følge Jesus Kristus.
Hun bestemte seg i 1859 for å dra og høre den hellige Johannes Maria Vianney (1786-1859) preke, men på grunn av den store folkemengden kunne hun ikke treffe ham. Men de to møttes to dager senere da hun fant ham knelende i kirken. De to snakket om hennes kall, og han oppmuntret henne i den henseende. Deretter hørte han hennes skriftemål.
Maria ble i 1864 invitert av sr. Marie du Sacré-Cœur Bernaud, som i 1863 hadde grunnlagt «Æresgarden for Jesu hellige Hjerte» (la Garde d’honneur du Sacré-Cœur), til å slutte seg til henne i Visitasjonsklosteret i Bourg-en-Bresse. Visitasjonsordenen eller salesianerinnene (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM) var grunnlagt av de hellige Frans av Sales (1567-1622) og Johanna Fransiska av Chantal (1572-1641). Maria tok imot innbydelsen, og daglig tilbrakte hun en times «æresvakt» for Jesu Hjerte i stille tilbedelse foran tabernaklet. Deretter begynte hun å vinne likesinnede unge kvinner for prosjektet. Hun var svært aktiv i å utbre denne andakten, og hun sørget for at Æresvakten den 9. mars 1864 ble opprettet som erkebrorskap av biskop Pierre Gérault de Langalerie av Belley (1857-72). Den mottok kanonisk status den 7. juni 1872. Maria regnes av mange som en andre grunnlegger av Æresvakten, nå l’Association l’Heure de Présence au Cœur de Jésus.
Maria ble i 1865 invitert til å gjennomgå en åndelig retrett i anledning av den salige pave Pius IX’ (1846-78) saligkåring av den hellige Margareta-Maria Alacoque (1647-90) den 18. september 1864. Av helsemessige årsaker ble det ansett nødvendig med en luftforandring for Maria, så i juni 1866 benyttet hun anledningen til å dra på en valfart sammen med moren og søsteren Amelia til Paray-le-Monial, byen til Margareta Maria Alacoque og Jesu hellige hjerte. Som en spesiell velgjører for Visitasjonssøstrene fikk Madame Deluil-Martiny og hennes to døtre besøke cellen hvor Margareta Maria hadde levd, og Marias andakt for henne ble enda større.
I desember 1866 hørte hun jesuittpateren Jean Calage (1805-88) preke om Jesu hellige hjerte, og hun avslørte for ham sin lengsel etter å tre inn i det religiøse liv. Han ble hennes åndelige veileder i hele resten av hennes liv. Hun hadde tilbrakt utallige timer med å vurdere dette foran tabernaklet. Hun avla privat kyskhetsløfte ved høytidelig å love å forbli kysk den 8. desember 1867. I tråd med spiritualiteten til Visitasjonssøstrene og Sacré Cœur-søstrene, som hadde utdannet henne, tilbød hun seg året etter til Jesu Hjerte som et kjærlighetens og soningens offer. I september 1868 dro hun på pilegrimsreise til La Salette. I 1870 sluttet Maria og et par likesinnede kvinner seg sammen til en from forening, som allerede tre år senere (1873) ble til en ordenslignende kongregasjon etter råd fra p. Calage.
I 1870 hadde Maria invitert den fromme belgiske prelaten Van den Berghe, som hun hadde blitt kjent med gjennom Æresgarden, til å besøke Marseille, og i april 1870 tilbrakte han flere dager der og forlot byen med en stor glød for Marias prosjekt. Men den 19. juli 1870 brøt Den tysk-franske krig (1870-71) ut, og Marseille fant seg selv i hendene på en revolusjonær administrasjon. En militant mobb styrket sin stilling daglig. Først plyndret de jesuittenes residens og fengslet beboerne i to måneder. Da Maria hørte om hvor elendige forhold de levde under, trålet hun gatene for å kjøpe forsyninger til dem, og hennes far, som deres advokat, arbeidet hardt for å få dem løslatt. Etter sine to siste søskens død i 1872 var Maria alene med en alltid sykelig mor og en sorglammet far som fikk alvorlige økonomiske problemer. Msgr Van den Berghe dro til Roma for å forklare planen om instituttet og dets formål og for å be pave Pius IX om å velsigne prosjektet. Dette ønsket imøtekom paven gladelig.
Etter invitasjon fra Msgr Van den Berghe flyttet Maria og hennes ledsagere til Belgia tidlig i september 1872 på grunn av den politiske situasjonen i Frankrike. Hun kunne ikke forlate sine foreldre, så i stedet tok hun dem med seg. Hun møtte i oktober erkebiskop Victor-Auguste-Isidore Dechamps CSsR (1810-83) av Mechelen/Malines (1867-83), kardinal fra 1875. Han støttet Marias ønske om den hellige Ignatius av Loyolas regel, og han anbefalte at grunnleggelsen ble lagt til Antwerpen. Maria skrev deretter konstitusjonene som erkebiskopen hadde bedt om, og den 27. november 1872 sendte hun dem til Msgr. Berghe, som skulle undersøke dem sammen med p. Le-Grelle SJ, som var utnevnt av erkebiskop Dechamps. De ble godkjent den 8. desember 1872. Mens mange religiøse familier må vente i mange år før de blir eksplisitt godkjent av en biskop, fikk Maria og hennes ledsagere biskoppelig approbasjon til og med før selve grunnleggelsen.
Det ble oppnådd enighet om at Maria skulle forlate sine foreldre, men at hun først skulle tilbringe flere måneder sammen med dem, og at hun hvis det var mulig skulle komme hjem hvert år og tilbringe noen dager med dem. Den 15. juni 1873 dro hun til Belgia, og den 17. juni 1873 dro hun sammen med fire søstre og fire postulanter på valfart til Paray-le-Monial. Den 19. juni grunnla Maria og de andre instituttets første kloster i et beskjedent hus i den nåværende Rue de Merode i Berchem-lez-Anvers i Antwerpen. Maria ble ikledd drakten av sin åndelige veileder, p. Calage SJ, sammen med fire ledsagere. Hun tok ordensnavnet Maria av Jesus (Marie de Jésus). Dette huset ble det første klosteret i den kontemplative ordenen Société des Filles du Cœur de Jésus, «Døtre av Jesu Hjerte» (Filiarum Cordis Iesu – FCJ) (nl: Dochters van het Heilig Hart van Jezus; it: Figlie del Cuore di Gesù). Dagen etter, den 20. juni, festen for Jesu hellige hjerte med den første eukaristien i kommuniteten, resiterte de Jesu syv ord på korset og Magnificat.
Maria ønsket at hennes nonner skulle delta på en spesiell måte i Kirkens soningsbønn og innførte en kontinuerlig bønneturnus foran Det hellige sakrament, hvor nonnene avløste hverandre hver halvtime. Hun la mer vekt på indre botsøvelser og lydighet enn på ytre praksis. Selskapet tok Ignatius av Loyolas regel, som hun foretok visse modifikasjoner i for å bringe den på linje med samtidens behov. Hun fullførte skrivingen av konstitusjonene i 1875. Konstitusjonene i denne form ble approbert den 2. februar 1876 av kardinal Dechamps. Kongregasjonen mottok pavelig Decretum laudis («rosende dekret») av pave Leo XIII (1878-1903) den 25. februar 1888 og full pavelig anerkjennelse av samme pave den 2. februar 1902.
Den 17. august 1878 ble det vigslet en Jesu Hjerte-basilika i Berchem i Antwerpen som ble betrodd søstrene. Maria og de andre avla sine evige løfter der den 22. august 1878. Et annet hus var blitt åpnet i Aix-en-Provençe allerede den 15. juni 1877, og et tredje ble åpnet den 24. juni 1879 i La Servianne, et slott på hennes eiendom ved Marseille. Det sistnevnte klosteret skulle inneholde novisiatet. Maria hadde mistet begge sine foreldre med kort mellomrom i 1876, moren i mai og faren i september. Morens siste ønske var at det måtte etableres et kloster i Servianne. Maria fremmet et enkelt og asketisk religiøst liv sentrert om kjærligheten til Kristus. Noe usedvanlig med Marias fromhet var at hun æret Jomfru Maria som prest. Kardinal Dechamps kalte henne «vårt århundres Teresa av Ávila». Når den hellige misjonsbiskopen Daniel Comboni (1831-81) var i Frankrike, ba han om hennes råd.
I september 1883, på tilbakeveien fra en tur til Berchem, stanset Mor Maria på Montmartre og deretter tre dager i Paray-le-Monial. I november 1883 leide hun inn den fattige Louis Chave (f. 1862) som gartner i klosteret ved Marseille for å gi ham en sjanse. Men Chave demonstrerte snart sin latskap og sin frekke og krevende natur. Tingene ble ikke bedre da det ble avslørt at Chave var anarkist og en anti-religiøs fanatiker med hat til den katolske religion. Den 27. februar 1884, askeonsdag, ventet han i bakhold da Maria og søstrene gikk forbi under deres rekreasjon. Han sprang ut mens hun sa vennlige ord til ham, og han grep tak i henne og skjøt henne to ganger på kloss hold med en revolver. Dette såret henne i pulsåren og fikk henne til å falle sammen. Før hun døde mumlet hun: «Jeg tilgir ham... for instituttet». Sr. Marie-Elise, født Léonie Le Vassor fra Sorval (1850-1927), ble alvorlig skadet av morderen, men hun overlevde og etterfulgte snart Maria som instituttets leder.
Maria ble først gravlagt på familiens gravsted på kirkegården Saint-Pierre i Marseille sammen med sine foreldre og søsken, men den 11. november 1888 ble hennes jordiske levninger flyttet til klosterets kirkegård. Den 21. oktober 1906 ble hennes legeme flyttet til Belgia,. Som en del av saligkåringsprosessen ble hennes levninger den 4. mars 1989 gravd opp for en kanonisk inspeksjon, og hennes legeme ble da funnet intakt og bøyelig. Det ble deretter lagt i et glasskrin under alteret i krypten i basilikaen Jesu Hjerte i Berchem i Antwerpen. Hennes levninger ble senere flyttet den 28. september 2013 til kongregasjonens generalat i Via dei Villini 34 i Roma.
Hennes saligkåringsprosess ble innledet den 25. mai 1921 under pave Benedikt XV (1914-22) med en informativprosess på bispedømmenivå i både Marseille og Mechelen-Brussel. Den apostoliske prosessen ble åpnet i 1922 og avsluttet i 1924. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen, ble utstedt av Rituskongregasjonen den 3. juni 1924. Sakens Positio ble oversendt til Vatikanet i 1987. Den 23. oktober 1987 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
Den 7. september 1989 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Mirakelet skjedde med sr. Marie Raphaël du Sacré-Cœur, med borgerlig navn Julienne C. Hun ble født den 26. november 1902 i Emelgem i provinsen West-Vlaanderen (fr: Flandre-Occidentale) i regionen Flandern i Belgia. Verken i familiehistorien eller hos henne selv var det snakk om nevneverdige sykdommer. Da hun var atten år gammel i 1920, begynte hun å klage over magesmerter i forbindelse med måltidene. Men hun ble ikke undersøkt før i 1924, da hun oppsøkte lege på grunn av økende plager og oppkast.
Legens behandling medførte en bedring frem til oktober 1926, da hennes tilstand forverret seg på grunn av stadig oppkast. I oktober ble det tatt røntgenbilde, som viste sår på tolvfingertarmen. Hennes plager forverret seg drastisk slik at hun knapt kunne ta til seg næring, og i oppkastet ble det også funnet fordøyd blod. I tilfelle en ytterligere forverring ble det overveid å foreta et kirurgisk inngrep, men det ble frarådd på grunn av at pasientens ekstreme svekkelse betydde en økt risiko.
Prognosen infaustus ble stilt (lat: illevarslende), det vil si uten håp om helbredelse, og det ble anbefalt at hun mottok de siste sakramenter. Det ble da begynt en novene til Guds tjenerinne Maria Deluil-Martiny, og deretter ble det den 8. november 1926 konstatert en spontan helbredelse. Smertene hadde forsvunnet og oppkastingen hadde opphørt. Legene fant ingen forklaring på en slik rask tilfriskning. Røntgenbildene viste at såret ikke var der lenger, og de behandlende legene utelukket at det kunne ha handlet om funksjonelle forstyrrelser eller en funksjonell dyspepsi («stressmage»). Hun fikk aldri noe tilbakefall, og hun døde 69 år gammel i 1971 som følge av en svulst i brystet.
Maria ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 22. oktober 1989 i Roma. Hun ble imidlertid ikke saligkåret som martyr «av hat til troen» (in odium fidei), men som bekjenner. Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 27. februar:
Massíliæ in Gállia, beátæ Maríæ a Iesu Deluil Martiny, vírginis, quæ Congregatiónem Filiárum Cordis Iesu fundávit et, a seditióso viro ad mortem vulneráta, vitam íntimæ Passióni Christi coniúnctam effúso sánguine conclúsit.
I Marseille i Frankrike, den salige Maria av Jesus Deluil Martiny, jomfru, som grunnla kongregasjonen Døtre av Jesu Hjerte, og dødelig såret av en voldelig mann endte hun med blodsutgytelse et liv nært forenet med Kristi lidelse.
I 2005 hadde kongregasjonen totalt femti søstre i seks hus i nasjoner som Østerrike og Kroatia.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Holböck (3), Resch (B2), Resch (MBT1), Index99, MR2004, CSO, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Abbaye Saint-Benoît. newsaints.faithweb.com, Immolation, nova.evangelisation.free.fr, figliedelcuoredigesuvenezia.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. juni 2005 – Oppdatert: 23. august 2017