Den salige Mikael Josef McGivney (en: Michael Joseph) ble født den 12. august 1852 i Waterbury i New Haven County i delstaten Connecticut i USA. Han var den eldste av tretten barn av Patrick McGivney (1833-78) og Mary Lynch (1834-88), som begge kom fra det irske grevskapet Cavan, men fra ulike byer. Cavan ligger i dag den delen av provinsen Ulster som tilhører Republikken Irland. De ankom USA i 1849 med den store bølgen av irsk utvandring på 1800-tallet, drevet av ønsket om å unnslippe fattigdom og sult i hjemlandet.
De to møttes i USA og giftet seg den 22. november 1851 i Waterbury. Bare syv av deres barn vokste opp, så eldstemann Mikael og hans fire søstre og to brødre Patrick og John fikk snart oppleve sorg og savn og fattigdommens harde grep. Men Mikael lærte også å kjenne kraften i kjærligheten og troen og familiens styrke. Patrick McGivney ble fabrikkarbeider i de varme og skadelige røykene fra messingstøperiet i Waterbury. Også i sitt nye hjemland levde familien et hardt liv for å få endene til å møtes, og noen ganger ble de rammet av diskriminering på grunn av deres katolske tro.
Unge Mikael gikk på barneskolen i et arbeiderstrøk i Waterbury og var en god og flittig elev. Men etter Den amerikanske borgerkrigen (1861-65) forlot han skolen som trettenåring i 1865 for å begynne å arbeide i avdelingen for skjeproduksjon på messingfabrikken. Hans arbeid der gjorde det mulig for ham å tjene de få dollar som var nødvendige for at familien skulle overleve.
Men da han var seksten år gammel i 1868, fulgte han sitt prestekall og forlot fabrikken for å begynne studier ved det franskdrevne seminaret Saint-Hyacinthe’s i Saint-Hyacinthe i delstaten Quebec i Canada. Dit ble han fulgt av sognepresten i Waterbury. Deretter fulgte to akademiske år ved seminaret Our Lady of Angels tilknyttet Niagara University i Niagara Falls i delstaten New York. Deretter flyttet Mikael til Montreal i Quebec i Canada, hvor han avsluttet studiene ved det jesuittdrevne St. Mary’s College. Han var der da faren døde i juni 1873, før han kunne oppleve sønnens prestevielse.
Mikael reiste hjem til Waterbury for å forsørge familien. Der ble han værende en tid, både av omsorg for familien og fordi han ikke hadde midler til å fullføre prestestudiene. Men etter anmodning fra biskopen av Hartford, som så hans potensiale og ga ham et stipend for å fullføre utdannelsen, dro han til Saint Mary’s Seminary i Baltimore i delstaten Maryland, hvor han fullførte sine studier.
Han ble presteviet den 22. desember 1877 av erkebiskop James Gibbons (1834-1921) av Baltimore (1877-1921), kardinal fra 1886, i den historiske Basilica of the National Shrine of the Assumption of the Blessed Virgin Mary i Baltimore. Han ble presteviet som sekularprest for det daværende bispedømmet Hartford (erkebispedømme fra 1953). Han var 25 år gammel. Noen dager etter prestevielsen feiret han sin første messe i kirken Immaculate Conception i Waterbury i nærvær av sin mor, enkefru McGivney.
P. McGivney begynte sin pastorale tjeneste på juledag i 1877 som kapellan ved kirken Saint Mary’s i New Haven i bispedømmet Hartford i Connecticut, hvor han var fra 1877 til 1884. Det var det fremste sognet i byen. En ny steinkirke var blitt bygd i stedet for den gamle som hadde brent ned, og den lå ved en av New Havens mest prestisjefylte boliggater, Hillhouse Avenue. Det kom en reaksjon fra nabolaget mot denne bygningen, noe som til og med ble rapportert av New York Times i 1879 under tittelen «Hvordan en aristokratisk gate kan skamferes av en romersk kirke». Dermed begynte p. McGivneys pastoraltjeneste i New Haven med spenninger og med forsvar av de irske familiene som tilhørte den arbeiderklassen han tjente.
En annen av hans første plikter bidro ikke til å øke hans sinnsro, nemlig pastoral tjeneste for de innsatte i grevskapets fengsel, inkludert en ung mann som var dømt til døden. P. Mikael var full av sorg over henrettelsen, men han ble trøstet av den mannen som skulle henges: «Pater, dine fromme tjenester har gjort meg i stand til å møte døden uten å skjelve. Frykt ikke for meg; jeg må ikke bryte sammen nå».
P. McGivney utførte sin pastorale tjeneste særlig blant irske innvandrere og blant unge mennesker i sognet St. Mary’s. Han var en aktivist i ordets beste forstand, opprettet klasser for undervisning i katekismen og organiserte en forening for totalavhold for å bekjempe alkoholisme blant irene. Men hans erfaringer fikk ham til å mene at en eller annen organisasjon burde grunnlegges for å bidra med økonomisk og åndelig hjelp til familier, spesielt der hvor forsørgeren var død eller ute av stand til å arbeide.
I 1881 begynte han sammen med noen legfolk å undersøke ideen om et katolsk fraternalistisk selskap i en tid da menighetssirkler og slike selskap hadde en stor folkelig konsensus. Så i februar 1882 grunnla han Knights of Columbus sammen med en liten gruppe troende menn fra sognet. I den første offentlige referansen til selskapet den 8. februar 1882 skrev The New Haven Morning Journal and Courier at Knights of Columbus’ første møte var blitt holdt kvelden før. Navnet var ment å synliggjøre den katolske arven som ble gitt til Amerika av kontinentets «oppdager» Columbus. Like viktig var det å styrke kampen for sivile friheter for amerikanske katolikker, som ofte var ofre for fordommer. Menneskene som kjente p. McGivney i denne perioden, var imponert over hans energi og intensitet. Knights of Columbus er i dag en organisasjon med nesten to millioner medlemmer som hvert år bidrar med flere titalls millioner dollar til veldedighet.
Den 29. mars 1882 vedtok den lovgivende delstatsforsamlingen i Connecticut et kapittel om Columbus-ridderne, som formelt anerkjente dem som et lovlig selskap og juridisk person. Prinsippene for ordensselskapet var i 1882 enhet og nestekjærlighet, mens begrepene brorskap og patriotisme ble lagt til senere. Hvert av disse idealene spilte en viktig rolle i seremonier fra begynnelsen. William Geary, et av de første medlemmene i ordensselskapet, sa: «På det første møtet i rådet i 1882 ble p. McGivney hyllet som grunnlegger av 24 menn med hjerter fulle av glede og takknemlighet, og de anerkjente at uten hans optimisme, hans vilje til suksess, hans råd og forslag ville de ha mislyktes».
P. McGivney hadde foreslått navnet Sons of Columbus på selskapet, da dette ville forene katolisismen og amerikanismen gjennom troen og den modige visjonen til oppdageren av Den nye verden. Men ordet «Riddere» erstattet «Sønner» fordi noen sentrale medlemmer av organisasjonen, som var født i Irland og veteraner fra borgerkrigen, trodde det ville bidra til å samles rundt et edelt ritual for å hjelpe det fremvoksende kravet om katolsk sivil frihet.
P. McGivney installerte i mai 1882 de første offiserene i San Salvador Råd (council) nr. 1 i New Haven. I mai 1883 ble Råd nr. 2 åpnet i Meriden i Connecticut, og biskop Lawrence Stephen McMahon (1835-93) av Hartford (1879-93) ble så imponert over organisasjonen at han ble medlem av Råd nr. 11 i 1884 og fungerte som rådskapellan. På slutten av 1885 var det allerede 31 råd i Connecticut.
I november 1884 ble p. McGivney utnevnt til sogneprest i kirken St. Thomas i Thomaston i Litchfield County i Connecticut, en fabrikkby rundt femten kilometer fra Waterbury. Det var et sogn med alvorlig gjeld som tjente sognebarna, som tilhørte arbeiderklassen og hadde få ressurser utover deres tro. Med en aksept fylt av bønn la p. McGivney de syv årene i St. Mary’s bak seg. Hans sognebarn i New Haven erklærte i en resolusjon med en tegning av en kalk og en hostie at: «til tross for problemene og tristheten gjorde hans høflighet, hans vennlighet og hans livs renhet at han sikret seg kjærlighet og tillit hos folket i St. Mary’s som vil følge ham i enhver virksomhet».
I de seks årene i St. Thomas slet sogneprest McGivney med kirkens gjeld og bygde det samme båndet av hengivenhet og følelse av nestekjærlighet som han hadde utviklet i New Haven. Imidlertid fortsatte han å tjene som Knights of Columbus’ Øverste kapellan (Supreme Chaplain) (1884-90), personlig involvert i å hjelpe ordenen med å øke antallet medlemmer på Rhode Island. Senere tjenestegjorde hans yngre brødre Mgr. Patrick J. McGivney (1867-1928) og Mgr. John J. McGivney (~1870-1939) som Øverste kapellaner i ordenen (1901-28 og 1928-39).
P. Mikael McGivney hadde aldri hatt en sterk helse, og under en influensaepidemi i januar 1890 ble han plutselig rammet av en alvorlig lungebetennelse. Ulike behandlinger ble prøvd, men hans tilstand forverret seg stadig. Den unge presten mistet sin fysiske styrke i motsetning til ordenen han hadde grunnlagt, som utviklet seg mot en ny vitalitet. Han døde den 14. august 1890, vigilien for Marias Himmelfart og to dager etter hans 38-årsdag. Dødsårsaken var lungebetennelse, muligens forbundet med tuberkulose. Han ble gravlagt på kirkegården St. Joseph’s i Waterbury. Hans begravelse tiltrakk seg katolikker fra hele staten, inkludert biskopen, mer enn sytti prester og sivile ledere.
I sine tretten korte, men intense år som prest hadde p. McGivneys med sin medlidenhet og medfølelse vunnet kjærligheten til dem han tjente som kapellan og sogneprest. Hans kristne inspirasjon, moralske veiledning og omhyggelige administrasjon hadde brakt ham lojalitet og kjærlighet fra tusenvis av mennesker som kjente ham som grunnlegger av Columbus’ Riddere. Helt fra starten befestet organisasjonen katolikker i deres tro ved å tilby dem en måte å sikre økonomisk sikkerhet i en verden som var fiendtlig mot dem og gjorde dem sterkere i deres selvaktelse.
Knights of Columbus har utviklet seg ekstremt mye fra sin enkle opprinnelse i kirkens basis, og selskapet kombinerer i dag katolsk fraternalisme med å være et av de viktigste amerikanske forsikringsselskapene. De fire tårnene i det internasjonale hovedkvarteret symboliserer over hele verden de fremste fundamentene: nestekjærlighet, enhet, brorskap og patriotisme. Mer enn 12 000 Fraternital Councils er aktive i tretten land. Nesten 1,7 millioner riddere bidrar med 130 millioner dollar og 61 millioner dugnadstimer til veldedighetsarbeid hvert år.
For å markere hundreårsjubileet for Columbus-ridderne i 1982 ble grunnleggerens levninger, med kanonisk og sivil godkjennelse, brakt fra Waterbury tilbake til kirken St Mary’s i New Haven, hvor han grunnla ordensselskapet. Denne kirken er nylig restaurert. P. McGivneys levninger skal ha vært bemerkelsesverdig godt bevart. Granittsarkofagen med grunnleggerens levninger har blitt et valfartssted for riddere.
Hans saligkåringsprosess startet i erkebispedømmet Hartford i 1996. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 15. september 1997 det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet i erkebispedømmet Hartford den 18. desember 1997 og avsluttet den 6. mars 2000. Den 14. april 2000 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 2003.
Kongregasjonens historiske konsulenter møttes den 28. oktober 2003 og de teologiske konsulentene møttes den 12. februar 2008, og de ga begge grønt lys for saken. Kardinalene og biskopene med medlemskap i kongregasjonen møttes den 11. mars 2008 og ga saken sin støtte. Den 15. mars 2008 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet som anerkjente hans «heroiske dyder», noe som ga ham tittelen «ærverdig» (Venerabilis).
Dermed gjensto bare et godkjent mirakel på hans forbønn før han kunne saligkåres. Et angivelig mirakel ble grundig undersøkt. Det skjedde med et ufødt barn i USA som i 2015 ble helbredet i livmoren for en livstruende tilstand etter at familien påkalte p. McGivney. Dette barnet er Mikey Schachle, som nå er fem år gammel og bor sammen med sine foreldre Daniel og Michelle Schachle i Dickson i delstaten Tennessee. Under graviditeten ble Mikey rammet av dødelig tilfelle av føtal hydrops (hydrops fœtalis); gr: hydrops = vatersott, ødem; avledet av hydor = vann; og lat fetus = foster. Dette er en tilstand hvor et foster samler opp for mye vann. Det foreligger en betydelig væskeansamling (ødem) i huden og også økt mengde væske i fosterets bryst- og bukhule. Dette ville skadet hans hjerte. Legene fortalte foreldrene at deres ufødte sønn ikke hadde noen sjanse til å leve mer enn noen få dager eller uker.
Foreldrene giftet seg i 1997 og fikk etter hvert tretten barn. Etter hvert som familien vokste, begynte Dan å se etter nytt arbeid, og det endte med at han ble en livsforsikringsagent for Knights of Columbus, en av de største katolske organisasjonene i verden med to millioner medlemmer i Nord- og Sør-Amerika, Karibia, Asia og Europa. Dan hadde sluttet seg til ridderne i 1994 og tjente som Grand Knight for Council 8083 i hans hjemsogn, St. Mary Church i Savannah i Tennessee.
Sent i 2014 ble Michelle gravid med Mikey, deres trettende barn. på den siste dagen i 2014 gjennomgikk hun en ultralyd som indikerte at barnet hadde Downs syndrom. Dette spilte ingen rolle for foreldrene. Men legene så noen andre foruroligende tegn og sendte Michelle til flere tester, som viste at barnet hadde livstruende føtal hydrops. Legene sa at en slik tilstand kombinert med en kromosomal diagnose gjorde at det ikke var noe håp for barnet. Dermed skulle de ikke føle skyld ved å velge å avslutte svangerskapet, for det var snakk om enten abort eller å «la naturen gå sin gang». Men Dan sa: «Min jobb er å beskytte mine barn, ikke å drepe dem».
I stedet henvendte Dan og Michelle seg til p. McGivney for hjelp. Knights of Columbus har fremmet hans helligkåringssak siden 1997, og Dan og Michelle Schachle var medlemmer av Father McGivney Guild, en organisasjon som var etablert for å støtte saken. De var påmeldt en pilegrimsreise med Knights of Columbus fra 12. til 20. mars 2015, inkludert besøk i Vatikanet, Madrid i Spania og Fátima i Portugal. Før reisen sendte Dan og Michelle eposter til så mange de kunne og ba dem om å be om p. McGivneys forbønn om å redde deres sønn.
Fire dager etter at de kom hjem, dro Michelle tilbake til legekontoret for en ny ultralydundersøkelse. Bildet viste ingen tegn til oppsvulming og væske som det forrige bildet hadde vist. Legene kunne slå fast at barnet ikke lenger viste noen tegn til føtal hydrops. De sa: «Det var et uventet funn. Den klassiske lære sier at hydrops er irreversibel».
Men legene var bekymret for at blodstrømmen gjennom navlestrengen var begrenset og at barnet ikke mottok nok ernæring. Da Michelle kom til legekontoret den 15. mai 2015, i uke 31 av svangerskapet, sa de: «Vi må foreta et keisersnitt i dag». Michael McGivney Schachle ble født klokken 14.23 den 15. mai 2015, mer enn to måneder for tidlig, og han veide litt under halvannet kilo. Men i likhet med mange Downs-barn hadde Mikey en hjertetilstand som krevde kirurgi, som ble utført syv uker etter fødselen. Han tilbrakte totalt 71 dager på sykehuset. I dag er helseproblemene under kontroll og han er en aktiv femåring. I dag har familien Schachle en statue av p. Mikael i sitt hjem, som opprinnelig sto i Knights of Columbus’ Supreme Councils kontor i New Haven i Connecticut.
Knights of Columbus sørget at historien om Mikey ble gjort kjent for dem som arbeidet med p. McGivneys saligkåringsprosess. To helbredelser hadde tidligere blitt presentert for kongregasjonen i Roma, men begge ble avvist, så listen ligger høyt. Denne saken så mer lovende ut og ble undersøkt nøye. På en reise til Tennessee for å intervjue ekteparet Schachle, spurte sakens visepostulator Brian Caulfield dem hvorfor barnet ble helbredet for hydrops, men ikke for Downs syndrom. De svarte: «Vi ba aldri om at vår sønn skulle helbredes for Downs syndrom. Det var ikke livstruende».
Neste skritt var et tribunal i bispedømmet Nashville for å undersøke saken. Dette var første gang siden bispedømmet ble opprettet i 1837 at et tribunal var blitt opprettet for å undersøke et mulig mirakel. Etter at tribunalet hadde fullført sin rapport, ble den sendt til sakens postulator i Roma, som fikk den oversatt til italiensk og overlevert til Helligkåringskongregasjonen. Et panel av leger i Roma undersøkte de medisinske fakta mens et panel av teologer så på den teologiske siden av saken. Legene fant at helbredelsen ikke hadde noen medisinsk forklaring, mens teologene fant det bevist at den hadde skjedd på p. McGivneys forbønn.
Kongregasjonen utstedte den 26. april 2013 et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen om det angivelige miraklet. Den 26. mai 2020 undertegnet pave Frans dekretet fra kongregasjonen som godkjente helbredelsen av Mikey som et mirakel på forbønn av p. McGivney. Dermed var alt klart for en snarlig saligkåring.
Han ble saligkåret den 31. oktober 2020 i Hartford i Connecticut. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Joseph William Tobin CSsR (f. 1952), erkebiskop av Newark (2016-). Hans minnedag er 13. august, dagen før hans dødsdag. Under saligkåringen presenterte Mikey Schachle en relikvie til kardinalen.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, snl.no (Store medisinske leksikon), newsaints.faithweb.com, findagrave.com, fathermcgivney.org, tennesseeregister.com, cruxnow.com, zenit.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 30. oktober 2020 - Oppdatert: 31. oktober 2020