Den salige Markus de Marchio av Montegallo (1425-1496)

Den salige Markus de Marchio (it: Marco) ble født i 1425 i Fonditore, en kommune i Montegallo i bispedømmet Ascoli Piceno i regionen Marche i Midt-Italia. Han var sønn av Chiaro de Marchio d'Ascoli. Han studerte under humanisten Enok d'Ascoli og senere på universitetene i Perugia og Bologna, og tok doktorgrader i jus og medisin. Fra 1448 arbeidet han som lege i Ascoli.

Presset av sin far giftet han seg i 1451 med Chiara de Tibaldeschi, men et år senere, da faren var død, separerte de seg etter gjensidig overenskomst for å følge sine respektive religiøse kall. Hun sluttet seg til klarissene (Ordo Sanctae Clarae – OSC) i Ascoli, mens han ble fransiskaner (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs) i Fabriano. Dette klosteret i Appenninene het S. Mariae in Valle eller in Gallo, og Markus kalles derfor også Markus av S. Mariae in Gallo.

Markus gjennomførte sitt novisiat i klosteret L'Eremita i Valdisasso nær Fabriano og ble presteviet, og nesten umiddelbart deretter ble han utnevnt til superior for Santa Maria de San Severino. Det var her han hørte en stemme som sa til ham: «Gå ut, broder Markus, og prek om kjærlighet». Dette ble det dominerende temaet mens han reiste opp og ned i Italia i 40 år, fra Sicilia til Po-dalen. Hans iver var utrettelig, og han ble en av tidens største vandrerpredikanter. Han kombinerte ofte helbredelse av legemer med leging av sjelen, og overalt hvor han dro, prøvde han å skape fred mellom de mange fraksjonene som på den tiden rev landet i stykker.

Han var fremfor alt opptatt av de fattige. Sammen med den salige Bernardin av Feltre var han en av de fremste forkjempere for de karitative pantelånerforretningene som i Italia er kjent som Monti di pietà – på latin Montes pietatis, «medlidenhetsfond». De ga først små lån til de fattige mot pant i gjenstander, men utviklet seg til banker for utlån med små eller ingen renter. For å etablere en slik institusjon i Vicenza prekte Markus der med slik veltalenhet at alle pengene som trengtes, var samlet inn på en dag, og kontoret ble bygd og åpnet i løpet av et år. Ved siden av huset i Vicenza ble det startet andre lånebanker og herberger på Markus' tilskyndelse, særlig et i Fabriano som en venn av ham bygde, og et annet i Perugia, grunnlagt av den hellige Jakob av Marche.

Like vennlig som Markus var mot andre, like nådeløs var han mot seg selv. Selv på sine reiser sløyfet han ikke noen av sine vanlige botsøvelser, og ofte tilbrakte han det meste av natten i bønn. I Camerino, hvor pesten herjet, forsikret han folket om at den ville opphøre hvis de angret og gjorde bot. De flokket seg om ham for å skrifte, og pesten opphørte da også.

Under sin periode som provinsial i Marche inkorporerte han i provinsen det nye klarisseklosteret som var grunnlagt i Camerino av Julius Caesar Varani. Der innsatte han fyrstens datter, den salige Baptista Varani, og andre nonner fra klosteret i Urbino. Det er sannsynlig at han overtok som åndelig veileder for Baptista etter at den salige Peter Corradini av Mogliano døde. Peter hadde etterfulgt Markus som provinsial. Et av Baptistas brev til Markus er bevart. Hun tilegnet også sin åndelige selvbiografi og hennes «Avhandling om Vår Herres åndelige lidelser» til ham.

Markus holdt i 1496 fasteprekenene i Vicenza for andre gang med spesiell glød. Midt i fasten ble han sett da han samlet alle sine eiendeler sammen i en liten bylt, som om han skulle ut på reise. Samme kveld ble han syk. På dødsleiet ba han om å få lest Kristi lidelseshistorie, og ved ordene: Et inclinato capite emisit spiritum («Han bøyde sitt hode og oppga ånden»), døde han den 19. mars 1496 i Vicenza.

Han ble gravlagt i klosterkirken St. Blasius (San Biagio). Da kommuniteten flyttet til byen, ble hans relikvier flyttet til et kapell i den nye kirken, som var viet til ham. Han ble saligkåret den 20. september 1839 ved at hans kult ble stadfestet av pave Gregor XVI (1831-46). Hans minnedag er 20. mars, siden dødsdagen 19. mars er opptatt av høytiden for den hellige Josef.