Martyr under Den spanske borgerkrig
Den salige Marianus Mullerat i Soldevila (sp: Mariano Mullerat y Soldevila: kat: Marià) ble født den 24. mars 1897 i Santa Coloma de Queralt i comarcaen Conca de Barberà i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Han kom fra en velstående familie og var den sjette av syv overlevende barn av den fromme Ramón Mullerat i Segura og hans hustru Bonaventura Soldevila i Calvís. Han ble døpt den 30. mars og konfirmert den 17. mai samme år, i 1897, i henhold til den daværende skikken i Spania. Hans mor døde mens han ennå var barn. Blant hans søsken var brødrene Josep Mullerat i Soldevila (1888-1958), som var borgermester i Tarragona fra januar til oktober 1923; Joan Mullerat i Soldevila, som var lege i Santa Coloma de Queralt; og Ricard Mullerat i Soldevila, som var bygningsentreprenør i Santa Coloma de Queralt.
Marianus gikk på en skole i sin hjemby til han var tretten år gammel i 1910. Da ble han sendt til Reus i comarcaen Baix Camp i Tarragona som internatelev på skolen San Pedro Apóstol (kat: Sant Pere Apòstol), som ble drevet av kongregasjonen «Sønner av Den hellige familie (sp: Hijos de la Sagrada Familia; kat: Fills de la Sagrada Família) (Congregatio Filiorum Sacræ Familiæ, Iesu, Mariæ et Ioseph – SF). Kongregasjonen var grunnlagt i 1864 av den hellige Josef Manyanet i Vives (kat: Josep) (1833-1901), initiativtakeren til basilikaen La Sagrada Familia i Barcelona. Kongregasjonen hadde som formål å utdanne de unge og styrke det katolske familielivet. Etter fire år på denne skolen tok han eksamen med de beste resultater ved Instituttet for videregående opplæring (l’Institut de Segon Ensenyament) i Reus.
I 1914 ble han «Æresvakt for Jesu Hellige Hjerte», og han forpliktet seg dermed for hele sitt liv til å ofre en time hver dag for å reparere lovbruddene mot eukaristien. Dessuten skriftet han ofte og mottok eukaristisk kommunion. Inntil han var atten år gammel, var han medlem av en ungdomsforening i Santa Coloma de Queralt, som støttet politikken til den konservative bevegelsen karlistene. Han begynte også å fremme de samme ideene gjennom noen artikler til pressen.
I 1914 påbegynte han sine studier ved det medisinske fakultet på universitetet i Barcelona. Fra 1915 var han ved Institutt Menéndez Pelayo. Fra 1919 var han internatstudent ved fakultetets pensjonat og begynte å være i direkte kontakt med innlagte pasienter, altså den praktiske delen av legeutdannelsen. Han var en av de mest aktive studentene, og spesielt i løpet av feriene kjørte han til flere byer og tettsteder og holdt foredrag om katolske temaer og samtidige sosialpolitiske spørsmål i samsvar med Kirkens lære. Han var fortsatt førsteårsstudent på legestudiet da han forsvarte Marias jomfruelighet i åpen kontrast med en professor som benektet den. På et akademisk plan fortsatte han å utmerke seg, og i 1918 publiserte han og en kollega en patologisk anatomitekst. Han tok sin lisensiatgrad i medisin og kirurgi i oktober 1921, 24 år gammel.
I sommerferiene, som han tilbrakte i den nærliggende lille byen Arbeca hos sin søster Josepa og hennes ektemann Mariano, møtte han en jente, Maria Dolores Sans i Bové, kalt Dolores (kat: Dolors). I et brev han skrev til henne i november 1918, uttrykte han sine følelser og vilje til å danne en virkelig kristen familie etter eksempel av Den hellige familie av Nasaret. Siden november 1918 brevvekslet de to med tanke på ekteskap, som ble inngått den 14. januar 1922 i sognekirken Sant Jaume (sp: San Jaime = Santiago) i Arbeca i comarcaen Les Garrigues i provinsen Lleida og bispedømmet Tarragona i Catalonia. I denne byen med nesten 3000 innbyggere etablerte de sitt hjem, og der drev han sin privatpraksis som familielege i Arbeca og flere nabobyer. Han mottok pasienter hver dag, på kontoret eller oftere hjemme. Til de som ble helbredet takket være hans omsorg, svarte han alltid: «Ikke takk meg, men Gud – det er han som helbreder». Han oppmuntret alvorlig syke pasienter til å motta sakramentene. Hans legepraksis var tilgjengelig for alle, selv om han spesielt viet seg til de svakerestilte som ikke hadde råd til egnet helsehjelp, men han hjalp dem uten betaling. I tillegg la han gjerne penger til medisiner under puten. Han hjalp til og med de fattige også med materielle goder.
Ekteparet fikk fem døtre, hvorav den første, Maria Dolores, døde samme dag som fødselen i januar 1923 etter å ha mottatt nøddåp i hjemmet. Etter henne ble en ny jente født i 1925, og hun fikk samme navn som sin døde søster, Maria Dolores. Senere kom Josefina i 1929, Adela i 1932 og Maria Montserrat i 1935. Marianus og hans hustru oppdro jentene i henhold til kristne prinsipper, og alle fire ble dypt kristne. I deres hus bodde også hans mormor og morfar, en oldemor og en hushjelp, Teresa. Hver kveld deltok alle sammen i en slags husliturgi, hvor de resiterte rosenkransen, lyttet til en kort meditasjon etterfulgt av en liten stund i stillhet. På søndag foretrakk Marianus å komme til kirken lenge før messen for å forberede seg godt og gå til skrifte.
Marianus tilhørte foreningen for åndelige øvelser i sognet (l’associació dels Exercicis Espirituals Parroquials) og var også med i bønneapostolatet (l’Apostolat de l’Oració), og han var president for gruppen for troens bevaring. Han hadde en stor andakt for Jomfru Maria og skammet seg ikke over å være den eneste mannen som deltok i øvelsene i Mariamåneden mai. Han sto også dominikanerordenen svært nær, og en svigerinne var en dominikansk nonne av Marias opptakelse i himmelen.
I 1923 grunnla han den katalanskspråklige avisen L’Escut («Skjoldet»), som kom ut annenhver uke til 1926. Den hadde artikler om sosiopolitiske spørsmål, men også poesi. Temaer avisen behandlet var lokale og regionale nyheter og anekdoter, men også andre av regional og nasjonal interesse, som Arbecas historie, forsvar for veltalenhet, utdannelse, landbruk, religion, moral, sport, tradisjoner og festivaler. Fremtredende katalanske forfattere og journalister bidro noen ganger med artikler som ble trykt i denne avisen, blant dem Joan Amades, Josep Carner, Àngel Guimerà, Joan Maragall og Jacint Verdaguer. Dr. Mullerat var en konservativ katolikk som motsatte seg liberale tolkninger av katolske dogmer. Han hadde en gang en debatt med dr. Fuset, som benektet premisset for Den uplettede unnfangelse. Dette smertet ham, men samtidig ga det ham en stimulans til å forsvare katolske dogmer på en tid da andre forsøkte å utfordre dem.
Han ble valgt borgermester (alcalde) i Arbeca den 29. mars 1924 og tjente i denne stillingen i to påfølgende treårsperioder frem til mars 1930. Hans valg var ikke motivert av medlemskap i noe politisk parti, og han var heller ikke borgermester for å drive politikk, men for å tjene folket. Han ble respektert av sine medborgere og nøt stor prestisje i provinsen. Han arbeidet for fredelig sameksistens blant innbyggerne i byen, og han fremmet også prosjekter på forskjellige områder, også de religiøse og de helsemessige, for å gjøre Arbeca bedre. I sitt embete slo han ned på dem som kom med blasfemiske påstander og bakvaskelser, og han hjalp også til med å organisere religiøse høytider.
I 1931 ble monarkiet avskaffet og Den andre spanske republikk proklamert. Han var svært klar over alvoret i situasjonen og faren som truet hans egen eksistens på grunn av den tro han bekjente i både personlig og profesjonell sammenheng. Han forberedte seg på det som han følte ville skje. De antikatolske følelsene trengte seg gradvis inn i livet i Spania, og forfølgelse av prester og ordensfolk startet noe senere, like før utbruddet av Den spanske borgerkrig (1936-39). Men han fortsatte sitt risikofylte liv og forble like sjenerøs overfor sine pasienter.
Borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936 med general Francos militærkupp, som ble møtt av militær motstand fra den folkevalgte folkefrontregjeringen. Umiddelbart ble kuppet møtt av en venstreorientert revolusjon over hele landet. Forfølgelsen av prester og ordensfolk eksploderte, og kjente katolske legfolk ble også rammet. Marianus fortsatte sin praksis som vanlig mens han forberedte seg på døden og tilga på forhånd de som ville skade ham.
Til slutt aksepterte han rådene om å flykte til Zaragoza for å redde seg. Men etter å ha kommet til Lleida, bestemte han seg for å vende seg tilbake, for han kunne ikke forlate sine pasienter. Han klarte også til å hjelpe de dominikanske søstrene i byen, og takket være noen kolleger også andre nonner som hadde søkt tilflukt i landsbyen. Hans svigerinne, sr. Montserrat Sans i Bové, kom også hjem til dem for å prøve å unnslippe forfølgelsene. Siden da ba han hver dag før han forlot hjemmet, foran et krusifiks og sammen med sr. Montserrat, ba han bønnen for en god død. Han ble tvunget til å undertegne eksproprieringen av hans eiendom, og den 10. og 12. august 1936 ble han tvunget av militsen til å undertegne noen dokumenter som fratok ham de pengene han hadde betalt inn til sin pensjon.
Om morgenen den 13. august 1936 kom det militsmenn til dr. Mullerats hus og arresterte ham. Han visste fra første øyeblikk at årsaken var hans katolske tro. Dette ble svært tydelig av militsmennenes oppførsel. Før de tvang ham ut av hjemmet, kastet de religiøse gjenstander som tilhørte ham, ned fra en balkong. Disse ble samlet midt i gaten og tent på. Foran fasaden til familiens hjem fortsatte de å brenne i en halv time. Hans hustru og svigerfar og generelt alle som var til stede der, fikk under trussel om dødsstraff ordre om å brenne alle bilder og statuer som fortsatt var igjen i huset.
Før han forlot huset, kysset Marianus det store krusifikset han elsket så høyt og som han den siste tiden hadde bedt foran hver morgen. Etter at han hadde kjøpt det, avsto han fra å røyke tobakk inntil hele kjøpesummen var «inntjent». Deretter kysset han sin yngste datter, som var i sin mors armer. Til slutt sa han til sin hustru: «Dolores, tilgi dem alle, slik jeg også tilgir dem». Han ble deretter brakt til kasernen som ble brukt av sivilgarden (det spanske politiet), hvor fem andre menn fra Arbeca satt arrestert. Selv der tilbød Marianus sine medisinske tjenester, for han hadde alltid med seg medisinske instrumenter. Først behandlet han en militsmann som ved et uhell hadde fått et sår på hånden da han avfyrte det drapsvåpenet han hadde i hendene. Deretter kom en mor gråtende og spurte om ikke dr. Mullerat kunne settes fri så han kunne behandle hennes sønn, som lå alvorlig syk hjemme. Da Mullerat gjenkjente kvinnen, sa han: «Din sønn kommer ikke til å dø». Han skrev ut en resept til henne og sa: «Gi denne medisinen til ditt barn og be om at Gud vil hjelpe deg». Denne guttens far var blant forfølgerne. Mens dr. Mullerat ble drept, ble kvinnens sønn helbredet i hjemmet.
Deretter ble Marianus ble satt opp på en lastebil sammen med de fem andre fangene. Selv da han ble ført til slaktebenken som et lam, husket han sine pasienter. Han ba om blyant og papir og skrev ned navnene på dem som ventet på legebesøk fra ham. Han ba da om at noen måtte bringe listen til en annen lege i byen, Francisco Galceran, ettersom han selv var forhindret. Sammen med de fem andre fangene, som ble sagt å være ordensfolk som fortjente å bli henrettet, ble han kjørt til sted som heter El Pla, rundt tre kilometer fra Arbeca langs veien som gikk til Borges Blanques i comarcaen Les Garrigues i provinsen Lleida. Om de andre arresterte ble sagt å fortjene døden fordi folk vurderte dem som «ordensfolk», var hans død basert på at han i sitt liv ikke delte de militantes etiske verdier. På veien oppmuntret han sine ledsagere til omvendelse og å ha mot og tro på Gud, og han ba dem om å tilgi sine forfølgere. Han inviterte også de andre til å resitere angerbønnen sammen med ham.
Da lastebilen kom til El Pla, som lå ved et sandtak, stanset den. Marianus kom ned fra lastebilen og inviterte de andre til å be og tilgi dem som nå skulle drepe dem. Flere titalls mennesker hadde samlet seg der fra forskjellige steder, klare til å delta i henrettelsen eller i det minste å bevitne den på nært hold. Ingen rettssak hadde blitt ført mot fangene. En ung mann, Antoni Martí Tilló, som kom tilbake fra militærtjenesten og passerte stedet, hørte at de siste ordene Marianus sa, var Jesu siste ord på korset: «I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd» (Luk 23,46). Han var nettopp ferdig med å snakke da en av forfølgerne slo ham i ansiktet med en hakke så tennene løsnet. Deretter ble de dødsdømte skutt. Mens noen av dem fortsatt levde, sprinklet bødlene alle kroppene med bensin og tente på. Det var den 13. august 1936 og Marinus Mullerat Soldevila var 39 år gammel. Sammen med ham døde Josep Sans, Llorenç Segarra, Manuel Pont, Joan Gras og Llorenç Vidal.
Samme ettermiddag ble det fra Lleida sendt en notis til Barcelona-avisen La Rambla, som ga en fullstendig virkelighetsfjern versjon av fakta. I stedet for at han faktisk ble arrestert og tatt med på planet av en lastebil til retterstedet, fortalte denne historien at fascistiske angripere var plassert ved veien, og militsen som kjørte der, ble tvunget til å forsvare seg, noe som blant annet forårsaket noen dødsfall. Legen fra Arbeca ble uttrykkelig nevnt som en aggressor. Den 14. august besøkte en nabo hans hustru for å fortelle henne om mannens siste ord.
Det store krusifikset Marianus hadde kysset før han dro ut, risikerte å bli ødelagt da miltsmennene noen få timer etter hans død kom tilbake til hans hjem. Bestefaren var villig til å gi dem det, men den eldste datteren Maria Dolores var sterkt imot det, og krusifikset ble derfor spart.
Hushjelpen i Mullerats hus og de dreptes enker dro sammen med noen av de andre dødes venner og familie til El Pla, og med stort mot og risiko klarte de å samle noen gjenstander som var spredt rundt mordstedet. De klarte å finne noen av legens personlige effekter: et brent krusifiks, husnøkkelen og noen medisinske instrumenter. Asken som var igjen av de døde, ble samlet sammen i en felles boks. Etter krigens slutt, den 13. august 1940, ble den blandete asken plassert i et monument i form av et kors på stedet El Pla. Der hviler den til denne dag. Marianus’ ry som martyr begynte rett etter hans død og har økt over tid. Gaten hvor han bodde sammen med familien, ble i 1961 oppkalt etter ham: Carrer de l’alcalde Mullerat.
Saligkåringsprosessen for Marianus Mullerat ble åpnet i erkebispedømmet Tarragona etter at Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 13. februar 2003 utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 9. juli 2003 og avsluttet den 26. april 2004. Helligkåringskongregasjonen utstedte dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen den 9. november 2007. Den historiske kommisjonen møttes den 8. april 2014 og godkjente saken. Den 7. november 2018 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».
Han ble saligkåret den 23. mars 2019 i katedralen Santa Tecla i Tarragona. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Det var den første saligkåringen som ble feiret i denne katedralen. Hans minnedag er dødsdagen 13. august. I tillegg vedtok den spanske bispekonferansen høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles feiringen av alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ca.wikipedia.org, es.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, beatificaciomullerat.arqtgn.cat – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 31. mars 2019