Den salige Matthia Nazarei av Matélica (1253-1320)

Den salige Matthia Nazarei [Nazzarei] ble født på 1100-tallet eller 1200-tallet i Matélica i Macerata i regionen Marche i Midt-Italia. Hun var eneste barn av grev Gualtiero Nazarei og hans hustru Sibilla. Hun avviste hånlig forfengeligheten og all pomp og prakt som hennes posisjon medførte, og foretrakk i stedet å leve et liv i enkelhet og bønn og viet seg til Gud med et løfte om kyskhet. Da hennes far insisterte på at hun skulle gifte seg, kunne hun bare unnslippe hans argumenter ved å flykte til det klosteret som tilfeldigvis var etablert omtrent samtidig med at hun ble født.

Men abbedissen i klosteret Santa Maddalena i Matélica var i slekt med greven og nektet å oppta henne uten farens tillatelse. I følge tradisjonen gikk da Matthia inn i klosterkapellet, klippet av seg håret og tok på seg en avlagt drakt. Da hennes far fant henne i denne tilstanden, ga han trist etter og ga tillatelse til at hun gikk inn i klosteret. Senere ble hun abbedisse, et embete hun hadde i førti år.

Klosteret Santa Maddalena i Matélica skal datere seg tilbake til rundt 1233, mens den hellige Klara av Assisi fortsatt levde. Matthia kalles ofte klarissenonne (OSC), blant annet i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer fra 1588 til 1999. Men noen mener at klosteret i Matélica opprinnelig var grunnlagt for noen benediktinernonner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og at klosteret innførte Klaras regel mens Matthia levde.

Siden 1758 har klosteret vært kjent som Beata Matthia. En sen biografi synes å være den eneste kilden til informasjon om henne, selv om nesten alle fransiskanske kronikører forteller om henne.

Matthia døde en 28. desember en dato hun tidligere hadde forutsagt, omgitt av en himmelsk duft og et mystisk klart lys. Men årstallet er omtvistet. En kilde sier at hun levde fra 1171 til 1213, en at hun døde i 1236, en at hun døde rundt år 1300, en kilde sier at hun levde fra 1252 til 1319 og kilden santiebeati.it sier at hun levde fra 1253 til 1320. Index ac status causarum oppgir 1236 som dødsår, men kilden Butler's Lives of the Saints foretrekker 1300.

Mange mirakler skjedde under den høytidelige fremvisningen av hennes legeme, og den attende dagen ble det notert at legemet fortsatt var bøyelig og velluktende. Det ble meldt om så mange mirakler ved hennes grav at hennes legeme snart ble flyttet til et elegant skrin nær høyalteret i klosterkapellet.

Legemet ble omhyggelig undersøkt i 1536, 2-300 år etter hennes død. Da det ble tatt opp av kisten, ble kommuniteten forbløffet over å se at det svettet voldsomt. Søstrene fant det nødvendig å tørke det med linhåndklær og skrev ned alt om denne hendelsen. Da det ble foretatt reparasjonsarbeider i kapellet i 1756, ble Matthias grav skadet, og biskopen av Camerino benyttet anledningen til å undersøke relikviene. Legemet ble funnet like friskt og bøyelig og det utsondret fortsatt en søt lukt. Legemet ble lagt i et nytt skrin under alteret for den hellige Cecilia, og mirakler fortsatte å skje der.

To år senere, i 1758, ble det sett at det kom en slags blodaktig væske fra legemet, til stor forbløffelse for mange vitner og for legene som ble tilkalt. Gjennom årene ble det mirakuløse fenomenet sett og bevitnet av utallige leger og kirkelige autoriteter. Det har opptrådt til ulike tider, spesielt like før en i kommuniteten døde eller like før utbruddet av kriger, pest eller hendelser av storslåtte dimensjoner. I 1920 ble linstykkene under den saliges hender og hode byttet, og i dag, etter åtti år, kan man fortsatt se at de er mettet av denne mirakuløse væsken.

Klosteret og kirken ble omdøpt til Matthias ære i 1758 og hun ble saligkåret ved at hennes kult ble stadfestet den 27. juli 1765 av pave Klemens XIII (1758-69). Hennes minnedag er dødsdagen 28. desember, men 30. desember og 7. november nevnes også.

Hennes legeme, som aldri har vært balsamert, er fortsatt ikke gått i forråtnelse. Huden er ganske mørk, men den skal være myk og «svampaktig». Legemet blir høytidelig fremvist tre ganger i året: 1. mars, hennes fødselsdag, 28. desember, hennes dødsdag, og 1. januar, som er den dagen hennes legeme kom tilbake fra Macerata, hvor det ble brakt i trygghet under den napoleonske revolusjonen i 1810-11. De siste årene har man merket en begynnende forråtnelse, og etter en nylig offisiell identifikasjon og undersøkelse, ble relikvien innhyllet i plast.