Den hellige Montanus av Kartago og syv ledsagere (d. ~259)

Den hellige Montanus og hans syv ledsagere var en gruppe på åtte afrikanere som var disipler av den hellige Kyprian av Kartago, de fleste av dem var hans klerikere. To av dem var katekumener, det vil si at de gikk til undervisning i påvente av å bli døpt, og de ble først døpt i fengselet. Deres fullstendig autentiske acta er bevart i form av et brev til Kirken i Kartago, skrevet av minst to forfattere i retorisk afrikansk stil. Den første delen, historien om deres fangenskap, er fortalt av dem selv, mens historien om deres martyrium er fortalt av øyenvitner.

Kyprian av Kartago ble henrettet i 258 under keiser Valerian (253-60). Året etter, i 259, brøt det ut et opprør i Kartago mot stattholderen Solon, men i stedet for å finne de skyldige, arresterte han de åtte kristne på en falsk anklage om deltakelse i opprøret. Straks etter arrestasjonen fortalte guvernørens tjenere dem at de ville bli brent levende. De fremtidige martyrene ba innstendig om å bli spart for en slik skjebne, og de ble bønnhørt. I stedet ble de kastet i fengsel. En av dem, presten Victorius (Viktor), ble plukket ut for øyeblikkelig henrettelse.

I aktene fortelles det om flere drømmer eller visjoner i fengselet. Renus hadde en visjon om flere fanger som gikk ut, alle etter en tent lampe. Disse var de fremtidige martyrene som fulgte lampen, som representerte Kristus. Dagen etter sendte guvernøren bud på dem for å forhøres. De ble ført over markedsplassen og gatene med klirrende lenker. Guvernøren forhørte dem, og deres svar var beskjedne og faste. De ble sendt tilbake til fengselet, hvor de satt i flere dager uten mat og drikke, og de led sterkt av sult og tørst. Presten Lucian sørget for de ble brakt mat av en subdiakon og en kateket, og denne «ufeilbarlige maten» kan godt ha vært eukaristien.

Montanus «kranglet med Julian om en kvinne som hadde sneket seg inn i vår kommunion, men som ikke delte måltid med oss». Montanus bevarte en viss kjølighet på grunn av denne krangelen, og splid truet blant fangene. Da hadde Montanus en visjon (eller drøm), hvor han så centurioner som førte dem til en stor slette hvor de fikk selskap av Kyprian og andre. Deres klær begynte å gløde og deres legemer ble enda mer strålende. «Da jeg så inn i mitt bryst, så jeg noen flekker, og da våknet jeg fra min visjon. Jeg fortalte Julian om min visjon og sa: ‘Disse flekkene er der fordi jeg ikke straks gjorde opp med Julian.’»

Denne historien om menneskelig svakhet blant fremtidige martyrer kompletteres av historien om deres lidelser. Etter flere måneder i fengsel tilsto de alle at de var kristne, og deretter ble klerikerne blant fangene dømt til døden. Lucius gikk til henrettelsesstedet før de andre, for han var så avkreftet at han fryktet at han ikke kunne holde følge med de andre. Montanus var derimot fortsatt full av energi. Han ropte ut gjentatte ganger: «Den som ofrer til andre guder og ikke til Herren alene, skal bannlyses» (2.Mos 22,20).

Han angrep også heretikerne kraftig for deres stolthet og gjenstridighet og sa at de skulle lære Kirkens sannheter å kjenne ut fra de utallige martyrene og at de måtte vende tilbake til henne. Deretter angrep han apostatene (de frafalne) for deres skyndsomme desertering, men han oppfordret de troende til å holde ut med mot og trofasthet. Hans sa: «Dere har gode modeller. La ikke apostatenes forræderi føre dere til ødeleggelse, men la heller vår utholdenhet styrke dere for kronen».

Like før Montanus ble halshogd, ba han så høyt at både hedninger og kristne hørte ham. Syv av de åtte ble halshogd. Den siste, Flavian, ble benådet fordi han var så godt likt av folket. Montanus ba om at Flavian måtte følge dem tre dager senere. Han anmodet om at hans bind for øynene skulle deles i to og at den andre delen skulle gis til Flavian, som fortsatt var i fengsel. Han ba også om at det måtte holdes av en plass for ham på kirkegården.

Den formelle benådningsgrunnen var at Flavian ikke var diakon, og derfor ikke kunne dømmes til døden. Flavian selv insisterte på at dette ikke var sant, og han ble da også halshogd tre dager etter de andre etter først å ha blitt torturert på strekkbenken. Han fortalte sine medkristne at Kyprian hadde fortalt ham i en visjon at «kroppen føler ingen smerte når sjelen gir seg fullstendig hen til Gud». På henrettelsesstedet ba han for fred og enhet i Kirken og enhet mellom brødrene. Han fikk Montanus’ halve bind for øynene og knelte i bønn, og deretter ble han halshogd.

Dette var i Kartago i 259. Deres minnedag er 23. mai, som er deres fast i kalenderen i Kartago, men i Martyrologium Romanum ble de tidligere feilaktig minnet den 24. februar. Aktene minner noe om de hellige Felicitas’ og Perpetuas, som muligens var deres modell, og det har også vært foreslått at de er skrevet av Kyprians biograf Pontius.