Den hellige Moling Luachra av Ferns (614-697)

Hans tilnavn Lúachra betyr «fra Lúachair», et område i innlandet bak fjellene Lúachair (Sliabh Luachra) i grenseområdet mellom grevskapene Cork, Kerry og Limerick i den sørlige provinsen Munster. Opprinnelsen til dette tilnavnet er usikkert, selv om hans irske biografi, som ikke er eldre enn fra 1100-tallet, hevder som en forklaring at han var født i Lúachair. Moling var også utstyrt med en avstamming fra Ciarraighe i Munster. Når det gjelder hans avstamming på morssiden, er alle enige om en opprinnelse fra Ciarraighe Luachra, som i et tilfelle ble tatt for å referere til en familie kalt Ceinéal Séadna, muligens den samme som Clann Shéadna, som åpenbart var basert rundt Brosna i baroniet Trughanacmy i grevskapet Kerry i den sørlige provinsen Munster, et senter for Molings kult i senere tider.

Svært lite er kjent om den historiske Moling, og hans biografi kan bare utledes fra tradisjonen og stedsnavn. I irsk hagiografisk litteratur fremstilles Moling som den yngre ledsageren av den hellige Aidan av Ferns (Máedóc, Maodhóg) (ca 550-626), grunnleggeren av Ferns, Moling er også assosiert med klosteret i Glendalough, og det sies at han var munk der før han grunnla sitt eget kloster. Glendalough ligger i maktområdet til Uí Dúnlainge, som var hovedrivalene til Uí Chennselaig i Leinster. Moling skal ha blitt biskop i Glendalough, noe som reflekterer spenningene og splittelsene mellom de to store Leinster-dynastiene heller enn hans faktiske biografi.

Etter noen år som munk i Glendalough grunnla Moling et kloster i Achad Cainigh ved elven Barrow i baroniet St Mullins Lower sørvest i grevskapet Carlow sør i den østlige irske provinsen Leinster. Klosteret ble kalt Aghacainid (Tech Moling, Teghmolin) eller St Mullins [Mullin’s] etter ham. Det lå ved elven Barrow, og Moling skal ha grunnlagt ferjedriften som stadig eksisterer der. Han levde også en tid i en nærliggende eneboerhytte. Moling kom i kontakt med flere helgener i løpet av sin karriere i Geinemain Moling, inkludert Aidan av Ferns og den hellige Molaise av Devenish (Mo Laisse) (d. 563), og han skal ha blitt besøkt av Patricks engel, Victor. Det blir sagt at Moling ble biskop av Ferns etter at Aidan/Maedoc døde i 626. I likhet med sin forgjenger hadde han hele Leinster under sin jurisdiksjon.

I 697 var den hellige abbed Adomnán av Iona (Adhamhnán) (ca 627-704) på sitt tredje besøk i Irland, og han deltok da på konsilet i Birr i Offaly, hvor notabiliteter fra Irland, Dal Ríatan og Piktland deltok. Konsilet vedtok den såkalte Adomnáns Lov (Cáin Adomnáin) eller «De uskyldiges lov» (Lex innocentium), en av de fire hovedlovene i Irland. Den beskyttet kvinner ved å frita dem for å dra i strid og insisterte på at de sammen med sine barn skulle behandles som ikkestridende, og de skulle ikke drepes eller tas til fange. Det ble også iverksatt tiltak for å opprette asylsteder. Alvorlige straffer foreskrives for en rekke forbrytelser mot alle de tre kategoriene kvinner, klerikere og barn, de som kaltes «Innocentes» i lovens tittel fordi de var fritatt fra plikten til å gripe til våpen i krigstid, begått både i krigs- og fredstid, men de alvorligste og mest detaljerte straffene gjelder forbrytelser mot kvinner. Dette var første gang kvinner fikk legale rettigheter på De britiske øyer, og disse reglene skulle bli akseptert over hele Irland.

Moling var en av garantistene for Adomnáns lov, og som sådan var han en av de viktigste geistlige på den tiden. Hans kirke, St Mullins, var en større klostergrunnleggelse som dro nytte av sin beliggenhet ved elven Barrow mellom Osraige og Leinster, og det var der Moling døde den 17. juni 697 i sitt 82. år. Han ble gravlagt i sitt eget kloster i Tech Moling, et sted som nå dekkes av byen Saint Mullins i grevskapet Carlow.

Molings solide kristne karakter og store mildhet tilskrives av hans biografer det faktum at han ble født «den dagen da Den Hellige Ånd steg ned på apostlene». Hvor omtenksom han var, vises av historien om den spedalske. En dag da han forberedte seg for det hellige messeofferet, kom en mann som var fryktelig vansiret av lepra bort til ham og ba om å få kommunisere ved å drikke av kalken. Han nølte et øyeblikk før han husket bibelverset: «For jeg vil ha kjærlighet, ikke slaktoffer, gudskjennskap framfor brennoffer» (Hos 6,6), og han tillot den spedalske å drikke av kalken. Historien legger til at Herren forsynte helgenen med en ny kalk.

The Book of Mulling, en samling av de fire evangeliene som var influert av Vetus Latina, stammer fra klosteret tidlige år på 800-tallet, trolig kopiert fra Molings egenhendige manuskript, noe dens kolofon antyder. Diverse annet materiale, inkludert liturgiske notiser, ble bundet inn i originalen på et senere tidspunkt. Den ble beskrevet rundt 1200 av Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis) (d. ca 1220) og ble senere oppbevart av familien Kavanagh fra Borris Idrone, som han var skytshelgen for. Den oppbevares nå i et praktfullt juvelbesatt skrin i biblioteket i Trinity College i Dublin. Den er spesielt berømt for sin plan av Molings kloster i Tech Moling, noen kors på dem indikerer trolig hellige steder. En annen bok som nå har gått tapt, kalt Leabhar Buidhe Moling, har blitt sitert som en kilde. Gerald av Wales beskriver Moling sammen med de hellige Patrick av Irland (Pádraig) (385-461), Kolumba av Iona (ca 521-597) og Berchan av Aughrim (Braccanus) (d. 650) som en av Irlands fire profeter.

Som et valfartssenter tiltrakk St Mullins seg senere oppmerksomheten til de augustinske kannikene, og deres priorat i Ferns fikk kirken som en gave fra kong Diarmait Mac Murchada av Leinster (1110-71) en gang før rundt 1160. Dette var trolig anledningen til at det ble skrevet en latinsk biografi om Moling. Den ble skrevet i Ferns av en biograf som var ivrig etter skriftlig å konsolidere unionen mellom de to kirkene Ferns og St Mullins. Biografien er bevart i to redaksjoner, hvorav den andre var en mye kortere og svært konsentrert versjon av den første. Den eldste av de latinske biografiene finnes i Dublin-samlingen og daterer seg trolig fra 1100-tallet. Den yngre biografien er bevart i Codex Salmanticensis. De to biografiene hevder at helgenen etter å ha blitt invitert til å akseptere å etterfølge Aidan/Maedoc etter hans død i 626, ble valgt til erkebiskop, utførte flere mirakler i Ferns og dro igjen kort før sin død og begravelse i St Mullins. Men om Moling ble født i 614, var han bare tolv år gammel da Aidan døde. Han skal ha gått av som biskop lenge før sin død. Påstanden om at Moling ble utnevnt til «erkebiskop av Leinster» av kong Bran i 632 og satt på Aidan av Ferns’ sete, har gitt hagiografene mange vanskeligheter, men historien er åpenbart en sen oppfinnelse, ettersom kongen døde i 601.

Det finnes noen spor i den latinske biografien av innflytelsen fra irskspråklige tekster fra 1100-tallet, inkludert Baile Moling («Molings visjon»), som forutsier de fremtidige kongene av Leinster. En annen tekst er pamfletten bóramha (bóroma), som i detalj forteller om helgenens arbeid for å få fjernet en skatt som angivelig ble pålagt Leinster av Uí Néill. Agallamh na Seanórach («de gamles konferanse»), som ved siden av å erklære at en navnebror av Fianna, Moling Luath («rask»), tidligere bodde i St Mullins, viet mye plass til stedet og dets topografiske kjennetegn. Det er merkelig få andre helgener som nevnes i den latinske teksten, og den vir pius («from mann») som kalles Aoibhléan (Oiblan), som sies å ha tilskyndet det miraklet som viste Kristus på Molings fang, er ellers ukjent.

Molings middelirske biografi Geinemain Moling ocus a Bhetha («Molings fødsel og liv») synes å være senere enn Dublin-biografien. Som det er påpekt av flere kommentatorer, synes den irskspråklige biografien å ha liten sammenheng med den latinske teksten. Den er kompilatorisk av natur og innlemmer materiale fra andre kilder. Denne biografien er svært annerledes enn dens tidligere latinske motpart. Mens de begge er enige om at Moling kom fra Uí Dego, nevner den latinske biografien ikke hans mor, men slår ganske enkelt fast at Gud viste seg i form av en mann og velsignet den fremtidige helgenen mens han lå i sin mors armer. Den irske biografien i Det kongelige bibliotek i Brussel forteller at Molings far Fáelán skal ha vært en brugaidh (bonde) i Lúachair, nå Slieve Lougher, et vilt innlandsdistrikt nær Castle Island i grevskapet Kerry i den sørlige irske provinsen Munster. Etter å ha opparbeidet en betydelig formue, vendte han tilbake til sitt hjemterritorium Hy Degha, som lå ved elven Barrow. Hans hustru kalles Eamnat av Ciarraighe i Kerry, og hun hadde en vakker søster som Fáelán ble forelsket i. Denne søsteren kalles Emnait av Cenél Sédna (Eamhnaid) fra Bréifne.

Fáelán hadde en utenomekteskapelig affære med svigerinnen Emnait, og etter en tid skjønte hun at hun var med barn. Da flyktet hun om natten fra sin søsters hus til sitt hjemsted. Der i det forblåste innlandet i Lougher ble hun overrasket av en snøstorm, og fullstendig utslitt fødte hun et barn. Hun var fristet til å kvele babyen, da en due sendt fra himmelen dasket sine vinger i morens ansikt og hindret henne fra å gjøre alvor av denne planen. Imens hørte den hellige Brendan sjøfareren av Clonfert (Bréanainn) (ca 486-577) i sin kirke som ikke lå så langt unna, om det som hadde skjedd, så han fikk moren og barnet brakt til ham. Han plasserte barnet i sin prest Collanachs varetekt, og denne presten døpte ham og ga ham navnet Daircell («samling»), en hentydning til den måten duen «samlet ham inn» til seg med sine vinger. Den irske biografien forteller videre om hvordan han ble oppdratt under formynderskap av Collanach, utnevnt av Brendan som hadde forutsagt helgenens fødsel tretti år tidligere, og som ifølge et dikt lagt i munnen på Fionn sønn av Cumhall, hadde levd i Ros Broic (senere St Mullins) før Moling.

Den irske biografien dveler inngående ved en rekke episoder, for eksempel en beretning om hvordan helgenens navn ble endret fra Daircell til det uvanlige hypokoristiske navnet (kjælenavn) Moling. Det skjedde mens han var svært ung og etter noen år hos Collanach. Gutten ba om og fikk tillatelse til å gå rundt og samle almisser for studentenes livsopphold og for liturgien. En dag da han kom tilbake fra et besøk i Lougher for dette formålet, ble han stanset av en merkelig røverbande, som beskrives i historien som «mennesker forkledd som spøkelser». De truet med å rane og drepe ham. Han ba om tillatelse til å prøve å unnslippe ved hjelp av sin raskhet. «La hans anmodning bli innvilget», sa heksen, «for raske som ville hjorter er vi, og rask som vinden er vår hund».

Da foretok Moling tre veldige hopp over hele Lougher og landet etter det tredje hoppet innenfor kirkens murer. Da sa hans lærer til ham: «Heretter skal du kalles Moling av Lougher etter de hoppene (lingidh) du gjorde. Navnet kan også ha kommet fra gudenavnet Lugh. Kommentaren (scholia) til Félire Óengusso forklarer navnet med en referanse til et stort hopp som Moling gjorde over vannet i Lúachair.

Han fikk nå vite noe om sin herkomst fra sin mor, og deretter klippet hans lærer hans hår og ga ham tonsur som en munk og ville at han skulle dra til Aidan av Ferns. På denne tiden ble Moling beskrevet som en fager ungdom «hvitere enn snø var hans kropp, mer rødlett enn en flamme var skjæret i hans kinn». Han besøkte først den hellige Modimoc (Modhiomog, Modhíomhóg) i Glenkeen (Gleann Caoin) i baroniet Kilnamanagh Upper i grevskapet Tipperary, hvor han inngikk en pakt med kommuniteten der. Deretter fortsatte han til Cashel, hvor han søkte en plass for en kirke fra en konge ved navn Fínghin. Kongen lovte ham en tomt for en klosterkirke, men om natten ble han klandret av en engel for å ha bedt om dette, når et sted allerede sto klart for ham ved elven Barrow hvor Brendan tretti år tidligere hadde laget en arne (ildsted), og flammen der brant fortsatt. Derfra fortsatte han til Sruthair Guaire (Shrule i grevskapet Laois), og derfra dro han sørover til han fikk se en englevakt over stedet Ross Broc ved elven Barrow. Da han nådde dette stedet, fant han Brendans arne, og der grunnla han sitt hus og kirke, og stedet var deretter kjent som Tech Moling, eller St Mullins. Dette ble hans permanente bosted. Når det i en av hans biografier heter at han tilbrakte deler av sin tid i Glendalough, men dette synes å være en feil som oppsto på grunn av det faktum at det var en annen samtidig Daircell som var biskop av Glendalough.

En tid senere falt det store barlindtreet i Lethgle som var kjent som Eo Rossa, og den hellige Laserian av Leighlin (Molaise) (ca 566-639) delte det mellom helgenene i Irland, og da Moling hadde gjort krav på sin del, sendte han bud på den berømte Goban for å bygge et oratorium (kapell) for ham av treet. Da det var ferdig, var prisen som ble krevd, så mye rug som oratoriet kunne inneholde. Moling sa: «Snu det opp ned med munnen opp». Goban tok tak i både stolpe og møne og snudde det opp ned, og ikke en eneste planke beveget seg, og ingen sammenføyninger løsnet. Deretter sendte Moling budbringere over hele sitt territorium og fortalte dem om kravet, men svaret var at hele deres land ikke kunne skaffe så mye, så han måtte utføre et mirakel for å betale det han skyldte.

Formålet med Geinemain Moling er mindre klart enn formålet med Dublin-biografien, og i motsetning til denne synes den ikke å ha en utilslørt politisk agenda. Den er heller en samling av ulike anekdoter som lovpriste helgenen. Den eldste av disse anekdotene stammer fra 800-tallet. Av spesiell interesse er hendelsen som involverer Molings «dårlige nabo» Grác og hans hustru Crón, som er bevart i The Book of Leinster. Grác ansporet sin hustru til å forsøke å forføre helgenen. Hun mislyktes, men Moling forbanner henne og profeterer at hun vil bli voldtatt av banditter. Dette hendte da også, og Crón ble gravid. Grác foreslo at Crón skulle identifisere Moling som barnets far. Men planen mislyktes og Grác ble drept av Molings hevnende slektninger fra Uí Dego, mens Crón ble etterlatt med barnet. Det skal ha vært Moling som sendte Grác i en alt for tidlig trefoldig død.

En versjon av denne historien fant sin vei inn i det historiekomplekset som omga skikkelsen Suibne Geilt sønn av Colmán, en prins som angivelig ble gal i slaget ved Mag Roth i 637. Suibnes forbindelse med Moling kan dateres tilbake til 800-tallet, og den er videreutviklet i en serie dikt fra 1000-tallet som tilskrives Moling. Der blir Grác forvandlet fra en dårlig nabo til Suibnes morder, Crón nevnes ikke og barnets rolle synes forsvunnet. I Buile Shuibhne fra 1100-tallet er forholdet mellom helgenen og helten utvidet videre. Suibne, som er en skotte i diktene, ble en irsk prins fra Dál nAraidi. Hans galskap, som ble påskyndet av slaget, var en straff for å ha fornærmet den hellige Rónán. Etter å ha vandret gjennom hele Irland og ut over det, fant Suibne en form for redning hos Moling. Imidlertid ble han drept av kugjeteren Mongán, som feilaktig trodde at Suibne hadde ligget med hans hustru Muirghil. Mongán er opplagt basert på den tidligere skikkelsen Grác. Forbindelsen mellom Moling og Suibne er interessant. Det har blitt hevdet at den hellige villmannen Suibne, som kan hoppe fra tre til tre, minner mye om den helgenen som bar et navn som man mente reflekterte hans evne til å foreta veldige hopp. I tillegg ble både helgen og villmann sett på som inspirerte poeter.

Moling er en sentral skikkelse i pamfletten Bóroma Laigen og i Suibne-tradisjonene som kulminerte i Buile Shuibhne på 1100-tallet, hvor Moling og hans kirke har en fremtredende plass. Den eldste av de latinske biografiene innlemmer materiale fra Bóroma og refererer til Baile Moling, en profeti som Moling sies å ha kommet med (men som stammer fra midten av 1100-tallet), forutsier ulike katastrofer som skulle tilstøte Leinster. Hele tendensen i biografien hadde som mål å forherlige helgenen og hans kloster. Mye av Molings karriere og hans død finner sted i St Mullins. Den gjennomgående politiske tendensen peker på miljøet til de ambisiøse Uí Chennselaig, og St Mullins var i høy grad en del av deres makt.

Diktene og fablene som utgjør Bóroma, varierer i datering og materialet er heterogent. Flere av diktene priser St Mullins. Pamfletten slik den er bevart, synes å være et produkt av 1000-tallet. I Bóroma hjalp Moling mennene fra Leinster mot Uí Néill. Moling ble holdt høyt i ære over hele Leinster. På denne tiden var det en disputt mellom folket i Leinster og de to felles kongene av Irland, Diarmait og Blathmac (657-64), når det gjaldt grensene til deres territorier, og Moling ble bedt om å bidra til en løsning. Det ble til slutt avtalt at han og kongene skulle starte fra sine respektive hjem på samme tid, og at det stedet hvor de møttes, skulle være grensen. Men kongene plasserte svikefullt styrker i bakhold hele veien fra Slieve Bloom til Áth Cliath (Dublin) for å avskjære helgenen på hans reise nordover. Men Moling var klar over deres planer, så han og hans tjener forkledde seg og kom seg trygt frem, med det resultat at grenselinjen ble trukket i Leinsters favør.

Noen år senere (674) overtok Fínsnechta Fledach mac Dúnchada (Finnachta, Finacta) (674-93) som High King av Irland. Han tilhørte søndre Uí Néill og var konge av Braga i dagens grevskap Meath. I hans område lå åsen Tara, stedet hvor High Kings av Irland ble proklamert. Hans tilnavn Fledach betyr «den rundhåndete». To ganger hadde han innkrevd en skatt fra Leinster som er kjent som bóruma (bóramha), den såkalte kvegskatten. Det var en tung skatt på mange okser til den lokale kongen som var pålagt av kong Tuathal Techmar i 134 og som hadde forårsaket mange kriger. Da han ville pålegge den for tredje gang, motsatte Laighin (mennene fra Leinster) seg dette. Derfor forberedte han seg på å kreve den inn med makt, da Bran, sønn av kong Conall av Leinster (d. 687), kalte sammen legfolk og presteskap i Meath, og det ble bestemt å sende bud på Moling. Han samlet en synode av sine eldste, og etter en høytidelig påkallelse av Den Hellige Treenighet satte han av sted til kongens hoff.

Biografien forteller om hvordan Moling klarte å unnslippe komplotter og mordforsøk og bega seg til markedet i Tailtiu, Uí Néill-kongen av Taras politiske forsamling. Da han ankom, anbefalte han fred, og han ble da bedt om å stå for forhandlingene. Kongen tiltalte ham i svært smigrende vendinger som «den seierrike stjerne av Broc», «gælernes Daniel» og lignende og lovte ham en «silkehette» og mer substansielle belønninger. Han påtok seg den risikable oppgaven og henvendte seg til kong Finnachta og ba om en henstand i innsamlingen av bóruma. «For hvor lenge?» spurte kongen. «I ett år», svarte han. «Det kan vi ikke innvilge», sa mennene fra Ulster. «Et halvt år, da». «Nei», svarte de. «Vel, til luan da» (mandag). «Det vil bli innvilget», sa kongen. Moling tok sikkerhet for avtalen ved «å binde seg til Treenigheten og Herrens fire evangelier».

Men ordet «luan» var tvetydig, for det betydde ikke bare «mandag», men også «dommedag». Slik overlistet Moling kongen og informerte ham om at den avtalen han hadde inngått, betydde et permanent bortfall av bóruma. Kongen innrømmet denne tolkningen og la til: «Jeg vil ikke bryte mitt løfte». Det må nevnes at en annen versjon sier at bortfallet av skatten skyldtes at Moling skremte vettet av innsamlerne gjennom trusler om hevn. Sannheten er vel mer pragmatisk, og i 693 ble kongen overtalt til å gi avkall på den tunge skatten for fredens skyld. Som en konsekvens av bortfallet av bóruma, blir Finnachta regnet som en helgen i martyrologiet fra Donegal under 14. november, hvor den «rundhåndete» eller «feststemte» kongen nok ikke passer inn.

Lappverket av en irskspråklig biografi lykkes i å sette søkelyset på den viktige rollen Moling spilte i den videre litteraturen, som ikke bare inneholder fabler om bóramha-skatten og Suibnes galskap, men også en samling på 24 dikt som tilskrives Moling. De dekker emner som også blir behandlet i helgenens biografier, slik som hans forhold til Suibhne og Grác, hans kjærlighet til vann, hans favoritt-tilholdssted kjent som An Taoidhean («kanal»), angivelig bygd av ham selv og senere et pilegrimsmål, og hans profetiske gaver. Biografien gir også en metrisk erklæring om hans avstamming og hans velsignelse av slektninger på morssiden, Ciarraighe.

Omfattende fotnoter om helgenen ble også lagt til notisen om hans fest (og andre oppføringer) i Óengus’ martyrologium, en av dem gjenspeiler hans kjærlighet til Taoidhean og lokale bekker rundt St Mullins, en annen hans rolle i bóramha-fabelen, en tredje hans forhold til Maodhóg, en fjerde om et besøk hos ham av djevelen, en femte understreker hans tilpasningsevne i andres nærvær, noe som gjorde at han ble beskrevet både som a man for all seasons, et idiom som betegner en mann som har stor suksess i mange ulike typer aktiviteter, og all things to all men, det vil si å gjøre alle til lags, og en sjette som forutsier voldsomme angrep av pesten som var kjent som Scuab («sopelime») fra Fanad på festen for Johannes Døperens fødsel.

På 1000- og 1100-tallet ga oppblomstringen av Uí Chennselaig kirken St Mullins et ytterlig oppsving, for den lå på deres territorium. En stor del av materialet om Moling stammer fra denne perioden. Vi hørte at Moling er antatt å ha etterfulgt Aidan som biskop av Ferns. Denne detaljen kan imidlertid mer skyldes ambisjonene til kongene av Uí Chennselaig på 1000-tallet enn noe faktagrunnlag. Ferns var en av hovedkirkene innen Uí Chennselaigs innflytelsessfære. Frembringelsen av en pseudo-historisk sammenheng mellom de to var et naturlig politisk trekk. En lignende årsak kan ligge bak både Molings og Aidans forbindelse med den legendariske kirkebyggeren som var kjent som Gobbán Sáer (Gobban Saor) (600-t). Sáer betyr «arbeideren» eller «smeden», og han var en skikkelse med magiske forbindelser som fortsatt opptrer i moderne folketradisjoner. Han opptrer i selskap med Moling i helgenens irske biografi.

Moling skal i likhet med den hellige Frans av Assisi ha elsket dyr, og mange av dem, både ville og tamme, samlet han rundt seg til deres Skapers pris, og de pleide å spise av hans hånd. Blant dem var en rev, som en dag stjal en høne som tilhørte munkene, og spiste den. Munkene klagde til Moling, som skjente på reven. Da reven så sin herres raseri, dro han av gårde til det nærliggende nonneklosteret, og derfra brakte han tilbake en høne og plasserte den, levende og uskadd, ved Molings føtter. Den smilende Moling sa til reven: «Du tilbyr tyvegods for å sone for tyveri. Bring denne hønen uskadd tilbake til søstrene. Og fra nå av må du leve uten å stjele». Reven tok hønen tilbake til nonnene. Både munker og nonner gledet seg og priste Gud.

En annen gang stjal en rev en bok fra kommuniteten og gjemte den, med den hensikt å komme snart tilbake og tygge den opp. Men da den kom tilbake til klosteret, fant munkene den stjele og spise en vokskake. De brakte reven til Moling og anklaget den for å ha stjålet boken. Moling bød dem å la reven gå fri, men han sa til reven: «Gå din vei, du listige skapning! Bring boken tilbake til meg, uskadd og raskt». Reven gikk bort, brakte boken tilbake og la den ned ved helgenens føtter, som om den ba om tilgivelse. Moling sa: «Kom deg opp, dit krek, og rør aldri en bok igjen». Alltid senere når noen på spøk viste reven en bok, la den øyeblikkelig på flukt.

Den naturelskende helgenen fra Suibne-tradisjonene er svært forskjellig fra helgenhelten i Bóroma. Dermed blir vi presentert for to bilder av Moling. Det ene er av den asketiske helgenen som ble venn med en hellig mann fra villmarken. Det andre er av Leinster-patrioten som får med seg konger og medhelgener for å beskytte sitt folk. Begge har svært lite å gjøre med den mannen som var en garantist for Lex innocentium i 697.

Å vasse i kvernbekken mot strømmen ble en del av seremonien ved en valfart til hans skrin. I månedene september og oktober 1348 samlet mange tusen seg i St Mullins for å «vasse i vannet» i frykt for Svartedauden som hadde begynt å ramme Irland. Hans popularitet kan ses i mange stedsnavn i det sørøstre Irland: St Mullins i grevskapet Carlow, Monamolin i grevskapet Wexford, Timolin i grevskapet Kildare og Mullinakill i grevskapet Kilkenny. Det finnes også en rekke St Molings kilder, fremst i Brosna i grevskapet Kerry, hvor han ble født, og i St Mullins i Carlow hvor han arbeidet.