Den salige Maria Dolores Rodríguez Sopeña y Ortega (1848-1918)

Den salige Maria ble født som Dolores Rodríguez Sopeña y Ortega den 30. desember 1848 i Vélez Rubio i Almería i Spania. Hun var den fjerde av syv barn av Tomas Rodríguez Sopeña og Nicolasa Ortega Salomon, som hadde flyttet fra Madrid til Vélez Rubio for å finne arbeid. Don Tomas hadde tatt sin juridiske grad i ung alder, og på grunn av det kunne han ikke arbeide som advokat. Han klarte å få arbeid som administrator av gårdene til Marqueses de Vélez.

Dolores vokste opp i regionen Andalucía hvor hennes far begynte å arbeide som magistrat, og selv om han ble flyttet ofte, definerte hun ofte denne tiden i sitt liv som «et hav av ro». I 1866 ble hennes far utnevnt til dommer i Almería. Dolores var 17 år og ble formelt presentert i selskapslivet, selv om hun ikke likte selskapene og det sosiale livet. Hennes interesse var å gjøre godt for andre.

I Almería hadde hun sine første apostoliske erfaringer. Hun ga materiell og åndelig hjelp til to søstre som hadde tyfoidfeber, og til en spedalsk. Hun holdt dette skjult for sine foreldre fordi hun var redd for at de skulle forby henne å fortsette med sitt arbeid. Hun besøkte også de fattige i San Vicente de Paúl sammen med sin mor. Tre år senere ble hennes far sendt til Puerto Rico. Dit reiste han sammen med en av sønnene mens resten av familien flyttet til Madrid. Dolores valgte en åndelig veileder og begynte å undervise i kristen lære for kvinner i fengsel, i Prinsessehospitalet og på søndagsskoler.

I 1872 ble familien gjenforent i Puerto Rico. Dolores var 23 år gammel og skulle bli i Amerika til hun var 28. Hun begynte sin kontakt med jesuittene, og p. Goicoechea ble hennes åndelige veileder. I Puerto Rico grunnla hun foreningen Brorskapet av Jomfru Maria og skoler for de uheldig stilte, hvor hun underviste i lesing og skriving i tillegg til katekismen.

I 1873 ble hennes far utnevnt til statsadvokat i Santiago de Cuba. Dette var vanskelige tider fordi et religiøst skisma herjet på Cuba. På grunn av dette ble hennes aktiviteter begrenset til å besøke de syke i et militærsykehus. Hun søkte om å bli opptatt i kommuniteten til de Barmhjertige søstre, men hun fikk ikke adgang på grunn av sitt dårlige syn. I en alder av åtte år hadde Dolores hatt en øyeoperasjon, og hun skulle ha dette handikappet i resten av sitt liv.

Da skismaet ble avsluttet, begynte hun å arbeide i de fattige kvartalene og grunnla «undervisningssentre». Der underviste hun i katekismen, ga generell undervisning og sørget for medisinsk assistanse til dem som var i nød. I dette arbeidet fikk hun mye hjelp, og hun kunne etablere sentre i tre ulike områder.

Hennes mor døde på Cuba, og faren søkte da om å få bli pensjonert. Familien vendte tilbake til Madrid i 1877. Der organiserte hun sitt liv på tre fronter: hennes hjem og omsorgen for faren, hennes apostoliske arbeid (det samme arbeidet som hun utførte før hun dro fra Spania) og hennes åndelige liv. Hun valgte en åndelig veileder og deltok hvert år i ignatianske åndelige retretter.

I 1883 døde hennes far, og igjen begynte hun å kjempe med sitt kall. Etter råd fra sin åndelige rådgiver, p. López Soldado SJ, trådte hun inn i klosteret til salesianerinnene, selv om hun aldri hadde tenkt å vie sitt liv til kontemplasjon. Men etter ti dager forlot hun klosteret da hun forsto at dette ikke var hennes kall. Hun begynte deretter å vie all sin oppmerksomhet til sitt apostoliske arbeid.

I 1885 åpnet Dolores et senter som ligner moderne sosialkontorer. Der kunne de fattige og trengende komme med sine spørsmål som ble tatt opp og løst. Under et av sine besøk til en kvinne som nettopp var løslatt fra fengselet, lærte hun området Injurias å kjenne. Da hun så folkets moralske, materielle og åndelige tilstand, begynte hun å besøke dette området hver uke og inviterte mange av sine venner til å hjelpe til med arbeidet. Der startet hun organisasjonen Obra de las Doctrinas, senere kalt Centros Obreros («Senter for arbeidere»).

Etter forslag fra biskop D. Ciríaco Sancha av Madrid grunnla hun i 1892 «Foreningen for apostoliske legmenn», som i dag er kjent som «Sopeñas legbevegelse». Året etter fikk hun godkjennelse fra regjeringen, som gjorde at hun kunne utvide sitt arbeid til åtte distrikter i Madrid. I 1896 begynte hun sine aktiviteter utenfor Madrid, og på fire år foretok hun 1999 reiser over hele Spania for å etablere og konsolidere Obra de las Doctrinas. Samtidig fulgte hun p. Tarin til Andalucía for å hjelpe til i misjonen.

I 1900 deltok Dolores i en valfart til Roma i anledningen Det hellige år. Der deltok hun i en rett ved den hellige apostelen Peters grav og fikk godkjennelse til å etablere et religiøst institutt som kunne sikre kontinuiteten i hennes Obra de las Doctrinas og hjelpe til med å gi åndelig støtte til legbevegelsen. Kardinal Sancha, som da var blitt erkebiskop av Toledo, foreslo å grunnlegge instituttet der.

«Kvinnene av det kateketiske institutt», senere «Søstre av det kateketiske institutt Dolores Sopeña» (Instituto Catequista Dolores Sopeña – ICDS) ble grunnlagt den 24. september 1901. Sammen med åtte ledsagere hadde Dolores nettopp deltatt i åndelige øvelser i Loyola, hvor den hellige Ignatius av Loyola ble født, og i Toledo, og den 31. oktober startet de å leve sammen som en religiøs kommunitet. En av de største inspirasjonene som Dolores hadde, var å samtidig etablere den sivile foreningen som i dag er kjent som OSCUS eller «Sopeñas sosiale og kulturelle verk» (Obra Social y Cultural Sopeña). I 1902 ble foreningen offisielt anerkjent av den spanske regjeringen.

I 1905 fikk instituttet Decretem laudis fra Den hellige Stol, og den 21. november 1907 mottok Dolores approbasjonen direkte fra den hellige pave Pius X (1903-14).

I disse årene ble Obra de las Doctrinas og gradvis endret til sentre for utdannelse av arbeidere. Dette skjedde fordi mange av de arbeiderne som hadde deltatt på sentrene, ble influert av de antiklerikale følelsene, og instruksjonen kunne ikke kalles direkte religiøs. De antiklerikale følelsene var en viktig faktor da den medlemmene av instituttet bestemte seg for ikke å bære drakt, og de bar ikke nå ytre tegn på sin religion.

Disse endringene ble gjort med ett mål for øye: Å komme nær de arbeiderne som var «fremmedgjort fra Kirken» og ikke hadde fått anledning til å motta noen kulturell, moralsk eller religiøs opplæring og å forene dem som sto langt fra hverandre sosialt. Et av hovedformålene med sentrene var å bringe mennesker sammen for å gi dem en mulighet til å lære av hverandre. Disse møtene ville føre til gjensidig respekt og et ønske om å hjelpe hverandre.

Mot slutten av 1800-tallet var det utenkelig å finne en kvinne som ville gå ut og arbeide i fattigkvarterene. Hemmeligheten med Dolores' fryktløshet var hennes dype tro og hennes grenseløse tillit. Hun anerkjente dette som sin største skatt, og det fikk henne til å føle at hun var blitt et instrument for Guds arbeid, instrumentet for kjærlighet, håp, verdighet og rettferdighet.

I løpet av få år var Dolores i stand til å etablere kommuniteter og sentre i industribyer. I 1910 feiret kommuniteten det første generalkapitlet, og Dolores ble gjenvalgt til generalsuperior. I 1914 grunnla hun en kommunitet i Roma, og i 1917 åpnet deres første hus i Amerika.

Dolores døde den 10. januar 1918 i Madrid, 69 år gammel. I dag består Sopeña-familien av de tre instituttene som Dolores grunnla: «Det kateketiske institutt Dolores Sopeña», «Sopeñas legbevegelse» og «Sopeñas sosiale og kulturelle verk». De finnes i Spania, Italia, Argentina, Colombia, Cuba, Chile, Ecuador, Mexico og Den dominikanske republikk.

Allerede ved hennes død hadde man begynt å snakke om at hun var en helgen. Hennes saligkåringssak ble offisielt åpnet den 19. juni 1980. Den 2. juli 1992 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. april 2002 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 23. mars 2003 på Petersplassen i Roma sammen med fire andre. Hennes minnedag er dødsdagen 10. januar.