Den salige Maria Adeodata Pisani (1806-1855)

Den salige Maria Adeodata Pisani ble født den 29. desember 1806 i Napoli i Italia som eneste datter av baron Benedetto Pisani Mompalao Cuzkeri og Vincenza Carrano. Hun ble døpt samme dag i sognet San Marco i Pizzofalcone og fikk navnet Maria Teresa. Hennes far hadde tittel av baron av Frigenuini, et av de eldste og rikeste baroniene på Malta, mens hennes mor var italiensk.

Dessverre begynte faren å drikke, og dette førte snart til problemer i ekteskapet. Problemene ble så store at mens Maria ennå var et lite barn, forlot moren hjemmet og overlot barnet til sin manns mor, Elisabeth Mamo Mompalao, som bodde i Napoli. Bestemoren tok godt vare på Maria Teresa, men da hun døde, var sønnedatteren bare ti år gammel. Etter farmorens død ble Maria sendt til en berømt internatskole i Napoli, som var kjent som «Instituto di Madama Prota», hvor de aristokratiske kvinnene i området pleide å få sin utdannelse.

Maria Teresa gikk på denne skolen til hun var 17 år gammel, og her mottok hun sin religiøse og sosiale utdannelse. I mellomtiden fortsatte hennes far å skape problemer, og på grunn av at han var involvert i et opprør i Napoli, ble han i 1821 dømt til døden. Siden han var britisk statsborger, ble dommen omgjort, og han ble utvist fra Napoli og deportert til Malta.

I 1825 kom Maria Teresa og hennes mor for å bo på Malta. De slo seg ned i Rabat hvor faren også levde sitt utsvevende liv, men de bodde aldri sammen med ham. Selv om hennes mor hadde forsøkt å finne en passende mann å gifte bort datteren til, avviste Maria Teresa alltid slike forslag. Hun foretrakk å leve et stille liv med daglige kirkebesøk, og når anledningen bød seg, hjalp hun de fattige hun møtte på gaten. Folk som kjente henne, begynte å kommentere hennes fromme oppførsel. Hun ble aldri frastøtt av sin fars oppførsel, og alltid når hun møtte ham, ba hun om hans velsignelse.

Ved en anledning ble hun imponert av en preken hun hørte ved kirken «Ta'Giezu» i Rabat. Hun gikk for å be foran et bilde av Vår Frue av Rådvisheten (boni consilii) i augustinerkirken i Rabat, hvor hun vanligvis gikk til daglig messe og kveldsbønn. Der følte hun for første gang kallet til å bli nonne og vie sitt liv til Gud i bønn.

Hennes foreldre motsatte seg straks hennes ønske om å bli nonne, og hennes mor tvang henne til å vente et år før hun tok noen endelig avgjørelse. Maria Teresa ventet lydig i et helt år, men hennes beslutning sto fast. Den 16. juli 1828 sluttet hun seg til en kommunitet av benediktinerinner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret St. Peter i Mdina. Dermed hadde hun valgt et liv i bønn, arbeid, stillhet og lydighet.

Etter seks måneder som postulant begynte hun som novise med en spesiell innsettelsesseremoni i begynnelsen av 1829 omgitt av sine foreldre og slektninger. Hun endret ved den anledningen sitt navn til Maria Adeodata. I det året hun var novise, imponerte hun ikke bare sine mednoviser, men også nonnen som hadde ansvaret for novisene. Denne nonnen bekjente at hun aldri fant noen feil hos Adeodata, og at hun i stedet for å undervise henne, pleide å lære av henne.

Den 4. mars 1830 tok hun det siste nødvendige formelle skrittet for å bli opptatt som nonne, den såkalte «frasigelsesakten». Der frasa hun seg sine titler og delte ut den store arven etter sin farmor, og hun beholdt bare nok til seg selv til å kunne hjelpe andre mens hun levde. Hun avla de høytidelige klosterløftene den 8. mars 1830.

I de neste 25 årene levde hun som klausurert nonne i klosteret St. Peter. I denne perioden var det ikke bare nonnene i klosteret, men også mange personer utenfor som nøt godt av hennes nestekjærlighet og hennes hellige liv. Hun hadde forskjellige offisielle ansvarsområder innenfor klosteret, men dem hun satte størst pris på, var å ta seg av kapellet, noe som ga henne mer tid til å være nær Det hellige sakrament, og som portner, noe som gjorde at hun kunne være nær de fattige menneskene som hver dag kom til klosteret for å søke hjelp.

I fire år hadde hun ansvaret for novisene, og fra 1851 til 1853 var hun valgt som abbedisse. I sin toårige embetsperiode møtte hun motstand fra noen få medlemmer av kommuniteten, siden hun prøvde å gjennomføre noen endringer i felleslivet for at kommuniteten skulle leve mer i samsvar med den hellige Benedikts regel og den benediktinske klosterlivet. Noen nonner var også misunnelige på henne siden så mange mennesker æret henne for hennes hellige liv.

Maria Adeodata var berømt for sin selvoppofrende og selvfornektende ånd. Det beste hun hadde, enten det gjaldt mat eller klær, ble alltid gitt til de som var i nød, mens hun selv var lykkelig over å nøye seg med restemat og utslitte klær. I klosteret skrev hun også flere bøker. Den mest berømte er «Den mystiske hagen til den sjel som elsker Jesus og Maria», som er personlige åndelige refleksjoner skrevet i form av en dagbok mellom 15. august 1835 og 3. mai 1843. Hun skrev også ned sine refleksjoner om åndelig veiledning og et stort antall bønner; noen av dem var ment å brukes i kommuniteten.

Selv om hennes morsmål var italiensk, gjorde hun sitt beste for å lære å snakke og skrive maltesisk, og hun skrev noen bønner på maltesisk for bruk i klosteret. Gjennom hele livet som nonne var hun et lysende eksempel for alle i sin observans av Benedikts regel, lydighet mot sine overordnede, sine nestekjærlige gjerninger, sin hengivenhet til Det hellige sakrament og til Jomfru Maria, og hennes totale overgivelse til å elske Gud.

I de siste to årene av hennes liv gjorde hjerteproblemer at hennes helse, som aldri hadde vært god, langsomt ble brutt med. Likevel fortsatte hun å tvinge seg selv til å leve et normalt liv innen sin kommunitet, søkte alltid perfeksjon og å lede andre gjennom sitt eksempel.

Den 25. februar 1855 følte hun at slutten var nær. Mot sykepleierens råd slepte hun seg til kapellet til den tidlige morgenmessen, men etter å ha mottatt kommunionen, måtte hun bæres tilbake til sin seng. Der døde hun kort etter, bare 48 år gammel, omgitt av sin kommunitet som resiterte bønner.

Straks nyheten om hennes død nådde folk utenfor klosteret, ble den samme setningen gjentatt over hele Malta: «Helgenen er død». Hun fikk en enkel begravelse i klosterets krypt dagen etter.

Mange mennesker hevdet å ha opplevd mirakuløse helbredelser og annen nåde fra Gud gjennom Adeodatas forbønn. I 1892 ble den kanoniske prosessen for hennes saligkåring innledet. I 1893 ble hennes jordiske rester fjernet fra krypten. Hennes ben ble pakket inn i hennes slør og plassert i sakristiet. Hennes jordiske rester er tre ganger vitenskapelig undersøkt.

I 1897 skjedde det miraklet som senere skulle bli innberettet til Helligkåringskongregasjonen for offisiell undersøkelse. Dette miraklet skjedde i Subiaco i Italia med den 44-årige benediktinske abbedissen Giuseppina Damiani fra klosteret St. Johannes Døperen der. Etter et langt og smertefullt sykeleie på grunn av en svulst i magen var hun så syk at hun fikk de siste sakramentene, men plutselig ble hun helbredet den 24. november 1897. Legene kunne ikke forklare fenomenet, for svulsten hadde vært så stor at den truet med å kvele henne, og hun var forberedt på en sikker død. Den eneste mulige forklaringen på miraklet var at to dager før hadde nonnene bedt hardt for henne og appellert om Adeodatas forbønn. Klosterets skriftefar hadde tatt en tråd fra sr. Adeodatas slør og tvunget abbedissen til å svelge den. Etter helbredelsen sto hun opp av sengen, kledde på seg og sluttet seg til de andre nonnene.

Av økonomiske grunner og av fiendskap mot Italia ble den kanoniske prosessen for hennes saligkåring stoppet i 1913. Men i 1989 anmodet klosteret St. Peter om at prosessen ble gjenopptatt. Inntil saligkåringsprosessen var avsluttet, kunne offentligheten ikke ære hennes levninger, som var skjult bak et forheng i klosterets kapell viet til St. Peter. Overfor graven til Santa Felicissima hvilte sr. Maria Adeodatas hodeskalle, kjeveben og venstre hånd i et glasskrin i påvente av dagen for hennes saligkåring.

Den 24. april 2001 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. november 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente den mirakuløse helbredelsen som et mirakel på hennes forbønn. Paven saligkåret henne den 9. mai 2001 under sitt besøk i Floriana på Malta.