Den hellige Maxentius (fr: Maxence, Maixent, Maxent) ble født som Adjutor (fr: Adjuteur; lat: Adjutoris) rundt 445 (eller 548?) i Agde (Agatha) (34300) nord for Perpignan i Gallia Narbonense, nå i departementet Hérault i regionen Languedoc-Roussillon (fra 2016: Languedoc-Roussillon-Midi-Pyrénées) på Middelhavskysten i Sør-Frankrike. Han kom fra en velstående adelsfamilie, og hans fromme foreldre sendte ham til klosteret Saint-André i Agde for å bli utdannet av den hellige abbeden Severus av Agde (d. ca 500).
Severus gjorde alt han kunne for å inspirere den unge mannen til stor fromhet. Mesteren mistet aldri sin disippel av syne, og han gjentok ofte for ham at på jorden er alt fullt av fallgruver og fristelser, så alle må kontinuerlig være på vakt, for djevelen fortsetter å rette tusen angrep mot oss, og at det er umulig å unngå overraskelser hvis vi ikke alltid passer på å være vaktsomme. Adjutor dro nytte av Severus’ leksjoner, så han var i stand til å bevare sin sjel fra pletter av synd.
Senere trådte Adjutor inn som munk i dette klosteret, og abbeden satte ham svært høyt. Ryktet om hans hellighet spredte seg også snart og ga ham all den største ros fra alle kanter. Men Adjutor følte avsmak for all lovprisning, og menneskers applaus fikk ham til å frykte forfengelighetens gift. Så for å unngå farene som han følte truet, forlot han klosteret i det stille og flyktet til et ukjent sted, kanskje for å leve som eremitt. Først etter to år fant hans familie og venner ham og førte ham tilbake til hjembyen.
Da Adjutor kom tilbake, vakte han imidlertid enda større oppmerksomhet. For hans retur falt sammen med et etterlengtet regnvær etter en langvarig tørke, så han ble lovprist som en undergjører. Men siden han fryktet menneskenes aktelse så mye og helst ville forbli ukjent, forlot han Agde for godt og dro nordover til Poitou, landskapet hvor byen Poitiers ligger. Etter å ha bedt på graven til den hellige Hilarius av Poitiers, gikk han til den ærverdige presten Agapetus (Agapitus, Agapius, Agapit), som ledet noen Guds tjenere på veien til hellighet i en bred dal kjent som Vauclair, ved bredden av elven Sèvre, tyve kilometer fra Poitiers.
Abbed Agapetus mottok ham vennlig og innlemmet ham blant sine disipler. For å glemme så mye som mulig om sitt land, sin familie og seg selv, skiftet han navn fra Adjutor til Maxentius. Men selv om han kunne skjule sin identitet, kunne han ikke skjule sin hellighet. Han levde så asketisk at han spiste bare byggbrød og drakk bare vann. Han var så flittig i bønn at kroppen hans forble bøyd, og knærne ble trælet. Miraklene han utførte gjennom sitt liv og etter sin død, viser hvordan hans oppførsel behaget Gud.
Munkene i klosteret ble slått med beundring da de så hans store ydmykhet, selvfornektelse, nestekjærlighet og kunnskapene om de indre veiene til frelse. Hans hellighet ble snart tydelig for munkene, og alle hans dyder fikk dem til å bestemme seg for å velge ham til superior. Rundt år 500 valgte brødrene ham enstemmig til den andre abbed for Bonne-Vaur (Beatæ Mariæ bonæ vallis). Klosteret synes også å ha fungert som sognekirke. For en gang brakte man ham en liten gutt for dåp, og legenden forteller at på hans oppfordring avla gutten på underbart vis trosbekjennelsen uten hjelp, selv om han var bare syv måneder gammel. Abbeden tilskrives også en oppvekkelse fra de døde av en annen liten gutt.
Få år senere herjet krigen mellom frankerkongen Klodvig I (481-511) og visigoternes konge Alarik II (484-507), som styrte Spania, Languedoc og Aquitania. Under krigen var klosteret truet av en tropp med væpnede barbarer, som var i ferd med å plyndre klosteret. Maxentius beroliget sine munker og gikk ut for å møte inntrengerne. En av soldatene hevet sverdet for å slå ned abbeden, men da fant han at armen ikke kunne beveges. Det ble sagt at armen ble værende lammet inntil Maxentius leget den ved bruk av hellig olje.
Det fortelles også om andre mirakler han skal ha bevirket. En gang arbeidet munkene på markene i stekende sol og led av fryktelig tørste. Da stakk han sin stav i jorden, og straks sprang det frem en frisk kilde, og over den ble det senere bygd en kirke ved navn Saint-Martin. Han helbredet sinnssyke ved å tegne dem med korsets tegn og gi dem vigslet brød å spise. Ifølge den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) brukte han vigslet olje til disse helbredelsene. En bonde som i innhøstingen arbeidet på en søndag, ble straffet av Gud med lammelse, og først tre dager senere ble han frisk igjen på den hellige abbedens forbønn. Gregor sier at naturen føyelig lystret Maxentius’ stemme ved flere anledninger.
Maxentius fulgte sin forgjenger Agapetus’ eksempel og la ned sitt embete da han ble gammel, og han dro for å leve i en celle nær klosteret. Etter å ha forutsagt dagen og timen for sin død, døde han der en 26. juni rundt år 515, ifølge Gallia Christiana Nova og Jean Mabillon (1632-1707), forfatteren av Acta Sanctorum, O.S.B. Han var sytti år gammel (andre kilder sier at han var 67 eller 77 år gammel). Han ble gravlagt i kirken Saint-Saturnin.
Munkene overførte i 866 hans levninger til Bretagne da vikingene nærmet seg, og der skal det ha blitt bygd et kloster med hans navn. Men i Bretagne finnes det ikke noe kloster ved dette navn. Relikviene ble returnert til klosteret tidlig på 900-tallet. På 1000-tallet ble klosteret vigslet til Maxentius, og rundt dets murer vokste byen Saint-Maixent-l’École (79400) i departementet Deux-Sèvres frem. Ifølge bollandistene skal hertugene av Aquitania i gammel tid ha hatt en begravelsesplass der. Bollandistene snakker også om andre translasjoner, for eksempel til Ligerim in Antissiodorum pagum, Condatenam ecclesiam og til Pictavium. Sistnevnte translasjon skal ha skjedd i 924, og sannsynligvis handler det ikke om byen Poitiers, men på landskapet Poitou, hvor Saint-Maixent ligger. I 1059 fant en ny skrinleggelse sted.
En kirke ved navn Saint-Adjutor lå i forstaden Gras til middelalderens Clermont, ved dagens Rue Saint-Adjudor i Clermont-Ferrand. Kirken ble bygd på 500-tallet og vigslet til Saint-Maxence. Sistnevnte navngis i den latinske tittelen på 900- og 1000-tallet som Sanctus Adjutoris Maxentis. Kirken het lokalt Adjudoux og Adjuteur i de franskspråklige aktene. Kirken var i bruk til 1791 og ble i 1793 solgt til en murer fra Clermont ved navn Martin Bonnet, som forvandlet den til en låve.
I 1562 spredte protestanter Maxentius’ dyrebare relikvier, og de delene som munkene klarte å berge etter at protestantene var reist videre, unnslapp ikke de revolusjonære i 1793. Helgenens grav som forble under høyalteret i kirken som nå var blitt den lokale sognekirken, inneholder ikke lenger mer en svært liten del av hans relikvier.
Minnedager som nevnes, er 26. juni, 25. juni og 27. mai. Kirken i Poitiers feirer ham den 15. juni, mens den 26. juni er viet til å feire overføringen av relikviene til Saint-Hilaire. Hans minnedag er 26. juni i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
In pago Pictaviénsi in Aquitánia, sancti Maxéntii, abbátis, virtútibus insígnis.
På territoriet til Poitiers i Aquitania [nå Poitou i Frankrike], den hellige Maxentius, abbed, berømt for sine dyder.
I kunsten avbildes han med fugler på skulderen, eller han klapper en fugl som han holder i den ene hånden. Fuglene var hans ledsagere i skogen. Han fremstilles også med en due over hodet, noe som kan bety en guddommelig inngripen gjennom helgenens ord. Han kalles Maxentius av Poitou eller av Agde eller Adjutoris Maxentis. I det tidligere bispedømmet Poitiers ble et abbedi, tre priorater, ett kapell og tre kirker vigslet til Saint-Maixent.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, eglise-niort.net, nova.evangelisation.free.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. januar 2000 – Oppdatert: 10. november 2016