Den hellige Dulce ble født som Maria Rita de Souza Brito Lópes Pontes den 26. mai 1914 i Salvador i delstaten Bahia i Brasil. Hun var andre datter av Augusto Lópes Pontes og Dulce Maria de Souza Brito. Hennes far var tannlege og professor ved tannlegeskolen. Maria Rita hadde fire søsken: Augustus, Dulce (Dulcinha), Aloisio og Geraldo. I juni 1921 døde hennes mor, bare 26 år gammel, etter fødselen av sitt sjette barn, Regina, som heller ikke overlevde.
Da Maria Rita var tretten år gammel, tok hennes tante henne med på en tur til byens fattigstrøk. Synet av elendigheten og fattigdommen gjorde et dypt inntrykk på den unge jenta, som kom fra en bakgrunn av øvre middelklasse. Hun bestemte seg da for å vie sitt liv til tjeneste for nødlidende og for Kirken. Hun begynte å ta seg av hjemløse og tiggere fra sitt nabolag i foreldrehjemmet, og hun behandlet deres sår og ga dem en gratis hårklipp. Hun hadde allerede vist interesse for ordenslivet, men faren likte ikke denne ideen og insisterte på at hun skulle bli lærer.
I 1929 begynte hun på Escola Normal da Bahia. Hun tok sin eksamen som lærer da hun var atten år gammel den 9. desember 1932, og hun ba da sin far om tillatelse til å følge sitt religiøse kall. Han ga nå sin tilslutning. Etter veiledning fra sin åndelige veileder, den tyske p. Hildebrand Kruthaup OFM, sluttet hun seg til legfransiskanerne (Tertius Ordo Franciscanus – TOF). Hun ble ikledd drakten den 25. desember 1932, og den 15. januar 1933 avla hun sine løfter som tertiar og fikk navnet Søster Lucia.
Senere i 1933 trådte hun inn hos «Misjonssøstrene av Den uplettede Unnfangelse» (Congregação das Irmãs Missionárias da Imaculada Conceição – SMIC) i klosteret Vår Frue av Karmelberget i Sergipe. I São Cristóvão i staten Sergipe gjennomgikk hun sitt novisiat. Den 15. august 1934 avla hun sine løfter og fikk ordensnavnet Dulce til ære for sin mor, som døde da hun var seks år gammel.
I september 1934 dro hun tilbake til Salvador for å delta på åpningen av Det spanske Hospital (Hospital Espanhol). Der ble hun engasjert som sykepleier, klokker, portner og ansvarlig for røntgen. I 1935 begynte hun å undervise ved Colégio Santa Bernadete, men samtidig startet hun også arbeidet for arbeiderne på halvøya Itapagipe. I 1935 startet hun velferdsarbeid i fattigstrøkene i Alagados og Itapagipe. Det var da hun i pressen begynte å bli kalt «Alagados’ engel».
I 1936 grunnla hun sammen med sin tidligere åndelige veileder, den p. Hildebrand Kruthaup fra den nordøstbrasilianske fransiskanerprovinsen, «São Francisco arbeiderunion», som var den første katolske arbeiderorganisasjon i Bahia. Den skulle arbeide for syke og underbetalte arbeidere og deres familier. I 1937 gjorde hun arbeiderunionen om til «Bahias arbeidersenter» (Círculo Operário da Bahia). For å finansiere dette bidro hun til å bygge tre kinoer ved hjelp av donasjoner, nemlig Cines Roma, Plataforma og São Caetano. Med tanke på utdanning av arbeidere og deres barn åpnet hun i 1939 Colégio Santo Antônio i distriktet Massaranduba. Der studerte 300 barn om dagen og 300 voksne på kvelden.
Sr. Dulce var fast bestemt på å huse syke mennesker som kom til henne for hjelp, så i 1939 begynte hun å gå på husbesøk til de fattige i distriktet Ilha dos Ratos («rotteøya») i Salvador. Der møtte hun en dag en liten sulten gutt som skalv av feber og solgte aviser der. Hun tok ham med til et lite plankehus som sto tomt og huset ham der, og neste dag tok hun med en gammel kreftsyk kvinne dit. Til slutt hadde hun syke i fem forlatte hus hun okkuperte. Deretter gikk hun på jakt etter mat, medisiner og medisinsk pleie. Senere, da hun og hennes pasienter ble kastet ut fra området, begynte hun å huse dem i et gammelt fiskemarked, men byens myndigheter nektet henne å bruke stedet og ba henne dra derfra.
Ettersom hun allerede tok hånd om over sytti mennesker, sto hun nå overfor et stort problem. Hun vendte seg i 1949 til sitt klosters Moder superior og ba om tillatelse til å bruke klosterets hønsegård som et improvisert herberge. Moder superior gikk nølende med på det, så lenge sr. Dulce kunne ta seg av hønene. Det gjorde hun, ved å bruke dem som suppe for pasientene! Slik ble grunnsteinen lagt for et av de største sosiale institusjonene i Brasil. Der ble Santo Antônio Hospital åpnet i 1960 med 150 senger. 24 år senere åpnet det nye sykehuset, nå med 400 senger.
Den 26. mai 1959 ble «Sr. Dulces stiftelse for sosialt arbeid» grunnlagt, kjent som OSID (Obras Sociais Irmã Dulce), en av de mest kjente og respekterte filantropiske organisasjonene i Brasil med over 2300 ansatte og 600 frivillige i Brasil og i utlandet. Her tas mer enn en million mennesker hånd om hvert år. Hennes arbeid imponerte presidenten i Brasil, José Sarney, som i 1988 nominerte henne til Nobels fredspris med støtte fra dronning Silvia av Sverige. Santo Antônio Hospital er det største 100 % gratis hospitalet i Brasil. Det har over tusen senger og mottar mer enn 3 000 pasienter hver dag. Sr. Dulce grunnla den 17. januar 1984 «Marias døtre, de fattiges tjenere (Filhas de Maria Servas dos Pobres), en offentlig sammenslutning av troende av bispedømmelig rett, med vedtekter godkjent av erkebiskopen av Salvador, for å kunne fortsette sitt arbeid i OSID etter hennes død.
OSID etablerte også CESA (Santo Antônio utdanningssenter), en skole for de fattige i Simões Filho, en av de fattigste byene i staten Bahia. Der sørger OSID for gratis utdanningsprogram for rundt 800 barn og unge fra seks til nitten år. De driver også et kommersielt bakeri og et ortopedisk produksjonssenter som produserer og selger sine produkter i mange regioner av Brasil og utenlands.
Søster Dulce levde et spartansk liv hvor øyeblikkene av rekreasjon var sjeldne. Hun leste ikke aviser eller så fjernsyn. Hun spiste knapt, og hun fastet tre ganger i uken. Hennes få måltider var begrenset til en liten mengde ris og grønnsaker på en desserttallerken eller en skål med kaffe. Biff, søtsaker og brus var ikke inkludert i hennes meny. Med så mange syke og sultne som ventet på hennes veldedighet, sov søster Dulce også knapt, mindre enn fire timers søvn per natt, sittende i en trestol. Hun oppsøkte firmaer og mennesker fra middel- og overklassen for å be om donasjoner og matvarer.
I de siste tretti årene av hennes liv var sr. Dulces lunger sterkt svekket, og hun hadde bare 30 % lungekapasitet. I 1990 begynte hennes pusteproblemer å bli verre og hun ble innlagt på sykehus. Det var der hun mottok besøk fra den salige pave Johannes Paul II (1978-2005), som hun hadde møtt første gang i 1980 da han besøkte Brasil for første gang.
Etter seksten måneder på sykehuset ble sr. Dulce brakt til klosteret Santo Antônio i Salvador, hvor hun døde den 13. mars 1992, 77 år gammel. Hun ble gravlagt i basilikaen Nossa Senhora de la Concepción. Den 26. mai 2000 ble hennes legeme overført til kapellet i klosteret Santo Antônio. Den 9. juli 2010 ble hennes grav igjen åpnet i forbindelse med saligkåringsprosessen, og hun fant sitt siste hvilested i kirken Imaculada Conceição da Madre de Deus i Salvador. Det ble da oppdaget at hennes legeme var naturlig mumifisert, og selv hennes klær var bevart etter atten år i graven.
I januar 2000 ble hennes saligkåringsprosess åpnet av erkebiskopen av Salvador da Bahia og primas for Brasil, kardinal Geraldo Majella Agnelo. I juni 2001 ble saken oversendt Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 3. juli 2009 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. desember 2010 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det skjedde i 2001, da den 41-årige Claudia Cristina Santos fra Malhador ved Aracajú etter å ha født sitt andre barn fikk kraftige blødninger fra underlivet. De lot seg ikke stoppe før presten José Almir lovte å be for henne under påkallelse av sr. Dulce.
Hun ble saligkåret den 22. mai 2011 i Parque de Exposição i Salvador da Bahia i Brasil. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Geraldo Majella Agnelo. Hennes minnedag er dødsdagen 13. mars. Hun ble nylig valgt til den mest beundrede kvinne i Brasils historie av avisen Estado de São Paulo og den mest innflytelsesrike religiøse person i Brasil i det tyvende århundre av magasinet Isto É.
Hun ble helligkåret søndag den 13. oktober 2019 på Petersplassen av pave Frans sammen med fire andre.