Den salige Maria Teresa Scherer (1825-1888)

Den salige Maria Teresa ble født som Anna Maria Katharina Scherer den 31. oktober 1825 i Meggen ved Vierwaldstättersee i kantonen Luzern/Lucerne i Sveits. Hun ble til daglig kalt Katarina. Hun var den fjerde av syv barn av Karl Scherer og Maria Sigrist, som drev en liten bondegård. Da Katarina var seks år gammel, døde hennes far plutselig den 15. februar 1833. Bare tre av barna kunne bli værende hos moren, så Katarina ble overtatt av slektninger som sørget for at hun fikk en god kristen oppdragelse. Hun ble hos dem til hun var seksten år gammel og gikk på grunnskolen i Meggen.

Deretter arbeidet hun som tjenestejente og hjelpepleier på Bürgerspital i Luzern. Under en valfart til Einsiedeln oppdaget hun sitt kall til ordenslivet, og avgjørende var møtet med kapusinerpateren Theodosius Florentini OFMCap den 5. oktober 1844. Den 1. mars 1845 trådte hun inn som en av de første fem søstrene i det nye instituttet for Skolesøstre som var grunnlagt av p. Theodosius Florentini. Hun regnes derfor med blant medgrunnleggerne. Planen var at instituttet skulle starte med Menzingen som moderhus (Menziger Lehrschwestern). Den 27. oktober 1845 avla Katarina sine første løfter i Wurmsbach og fikk navnet sr. Maria Teresa, som hun deretter var kjent som.

Hun tok eksamen som selvlært lærerinne, og etter et år med praktisk arbeid i Galgenen ble hun sendt for å undervise i Baar og senere til Oberägeri, hvor hun også var superior for den lille kommuniteten. Høsten 1850 gjorde p. Theodosius henne ansvarlig for et hjem for fattige og foreldreløse i Näfels, hvor hun var kjent som «de fattiges mor». Samme år åpnet p. Theodosius det lille hospitalet Kreuzspital i Chur. Han henvendte seg til søstrene i Menzingen og ba om at sr. Maria Teresa overtok administrasjonen av hospitalet. Det var ikke lett for henne, men hun dro i lydighet i 1852, og i prosessen forsto hun at grunnleggerens visjon ikke var begrenset til undervisning, men også omfattet det sosiale arbeidet.

I 1856 hadde søstrenes apostolat utviklet seg slik at en ny orden ble opprettet. Skolesøstrene skilte seg fra sin grunnlegger for å bli et selvstendig institutt viet til undervisning. Sr. Maria Teresa led mye under disse omstendighetene. Hun ba, lyttet til pålitelige råd og kom til en endelig avgjørelse når det gjaldt hennes egen misjon: Hun ville tjene i åndelig og fysisk barmhjertig arbeid. Sammen med fire andre søstre grunnla hun «Søstrene for skoler og fattigomsorg» som ble til instituttet Barmherzige Schwestern vom heiligen Kreuz eller «Barmhjertige søstre av Det hellige Kors» (Congregatio Sororum Caritatis Sanctae Crucis – SCSC).

Sr. Maria Teresa ble i 1857 valgt til generalsuperior for instituttet, og hun ledet det sammen med p. Theodosius. Instituttet fikk hovedkvarter i Ingenbohl og søstrene ble kalt Ingenbohler Schwestern. Instituttet spredte seg raskt, siden søstrene arbeidet der hvor tidens nød var størst. Anmodninger om søstrenes tjenester kom regelmessig fra Ingenbohl. Søstre var ønsket til fattighus, barnehjem, forbedringsanstalter og militærsykehus.

Søstrene betraktet Moder Maria Teresa som «en levende hellig regel». Men til tross for sin trofasthet ble hun ikke spart for bakvaskelser og beskyldinger om at hun brøt fattigdomsløftet. Hun bar motgangen med styrke og med full tillit til Gud. Også p. Theodosius Florentinis plutselige død i 1865 skapte enorme vanskeligheter, ikke minst av økonomisk art. Men hun overvant dem alle med stor ydmykhet og urokkelig tillit til Gud, og hun klarte å betale ned gjelden og reddet dermed ordensgrunnleggerens ære. I mange år led hun av store fysiske smerter, men det holdt henne ikke borte fra arbeidet. Etter en lang periode med store smerter døde hun den 16. juni 1888 i Ingenbohl. Hun hadde vært en god mor og klok leder for søstrene, og hun døde i hellighets ry.

Ved hennes død var det allerede 1689 søstre i 422 hus. I dag teller kongregasjonen rundt 5.300 søstre i 500 hus i Sveits, Østerrike, Tyskland, Italia, Tsjekkia, Slovakia, Kroatia, Ungarn og USA. Den 16. juni 1938, på femtiårsdagen for hennes død, ble hennes relikvier skrinlagt og bisatt i et nytt gravkapell ved siden av koret i klosterkirken i Ingenbohl. Den 2. april 1993 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. desember 1993 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 29. oktober 1995 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 16. juni.