De hellige Manuel, Sabel (Savel) og Ismael (Ishmael) (gr: Μανουήλ, Σαβήλ καί Ισμαήλ) var brødre og levde på 300-tallet i Persia. De kom fra en berømt adelsfamilie hvor deres far var hedning, mens deres mor var kristen. Hun døpte barna og oppdro dem med en fast tro på Kristus. De fikk en god utdannelse, og da de ble voksne, valgte de en militær karriere. de skal ha vært tjenestemenn ved hoffet til den persiske kong Shapur II (Sapor) (309-79). Men det er ikke klart om dette er historiske fakta eller en legende.
De skal ha blitt sendt av perserkongen på et diplomatisk oppdrag til den romerske keiser Julian den frafalne (Apostaten) (361-63), som da holdt til i Kalkedon i Bitynia, for å forhandle om fred. Keiseren mottok dem med behørig heder og viste dem sin gunst. Men Julian hadde vendt tilbake til den hedenske religionen, og han inviterte dem med på et offer til de romerske gudene. Dette nektet de tre brødrene å delta i, og fordi dette avslørte at de var kristne, ble keiseren rasende. Han annullerte fredsavtalen og arresterte ambassadørene fra et annet land og kastet dem i fengsel som simple forbrytere.
Etter to dager ble de hentet ut av fengselet for et forhør som ble utført ved hjelp av en tolk. Under forhøret fortalte keiseren dem at hvis de foraktet de gudene han tilba, ville det være umulig å komme til fred eller noen slags avtale mellom de to sidene. De tre brødrene svarte at de var sendt som utsendinger fra sin keiser i statlige affærer, og ikke for å diskutere om «guder». Da Julian så deres faste tro, ga han ordre om at brødrene skulle tortureres.
De tre hellige martyrene ble slått, og deretter ble deres hender og føtter spikret til stolper. Senere fikk de jernnagler slått inn i hodet og hvessede sivrør stukket under neglene på fingre og tær. Under hele torturen priste helgenene Gud og ba som om de ikke merket torturen. Ettersom de forble standhaftige, ble de dømt til døden og henrettet ved halshogging. Dette skjedde mandag den 17. juni 362.
Julian ga ordre om at deres levninger skulle brennes, og da brøt det plutselig ut et jordskjelv. Jorden åpnet seg og de hellige martyrenes legemer forsvant ned i avgrunnen. Etter to dager med intens bønn fra de kristne, returnerte jorden legemene til de hellige brødrene, og fra dem kom det en søt vellukt. Mange hedninger som var vitne til mirakelet, kom til tro på Kristus og ble døpt. De hellige martyrenes legemer ble ærbødig gravlagt av de kristne. Helt siden da har relikviene blitt herliggjort av mirakler.
Da den persiske kongen hørte om mordet på sine ambassadører og at keiser Julian marsjerte mot ham med en enorm hær, mønstret han sin hær og satte av sted mot sitt rikes yttergrenser. Perserne beseiret grekerne i et stort slag, og Julian ble drept den 26. juni 363. En absurd legende forteller at den hellige Basilios den store (ca 330-79) 113 år etter den hellige martyren Merkurios’ død påkalte ham for hjelp mot keiser Julian den frafalne. Ifølge de aleksandrinske synaksariene ble soldathelgenen sendt fra himmelen for å drepe keiseren. Julians siste ord skal ha vært: «Du vant, galileer!»
Slik lyder legenden, men det er vanskelig å tro at den romerske keiseren ville ha ignorert en diplomatisk legasjons ukrenkelighet på en slik måte. Legendene kaller også den persiske kongen for Baltan (Baltanus) eller Alamundar (Alamundarus), men historien kjenner ingen slike navn før på 500-tallet. I beste fall kunne det være snakk om en persisk hofftjenestemann eller feltherre ved dette navn som hadde sendt dem, men legenden forteller uttrykkelig om en konge. Av denne grunn fester bollandistene ingen tiltro til disse «aktene», og av denne historien holder de bare fast på at disse brødrene har blitt drept tilfeldig i 362 under keiser Julian.
De tre martyrene ble æret høyt i Konstantinopel, hvor deres relikvier ble oppbevart (en kilde skriver at deres levninger ble brent og at det ikke fantes noen relikvier). En kirke ble vigslet til dem av den fromme keiser Theodosios I den store (379-95). Den hellige patriark Germanos I av Konstantinopel (ca 634-732) skrev mens han ennå var en hieromunk (prestemunk), en kanon til minne om de hellige brødrene og til deres pris.
Deres minnedag i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var 17. juni:
Chalcedóne sanctórum Mártyrum Manuélis, Sabélis et Ismaélis, qui, pacis causa apud Iuliánum Apostátam pro Persárum Rege legatióne fungéntes, ab ipso Imperatóre, cum idóla venerári compelleréntur idque constánti ánimo recusarént, gládio feríri iubéntur.
I Kalkedon, de hellige martyrene Manuel, Sabel og Ismael, som ble sendt som ambassadører fra perserkongen for å tilpasse fred med Julian Apostaten, og da de ble tvunget av denne keiseren til å tilbe idolene, og resolutt nektet å gjøre det, ble de halshogd med sverd.
De nevnes ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004).
Kilder: MR1956, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, oca.org, goarch.org, glaubenszeugen.de, radiopentecostesrd.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. november 2018