Den salige Maria Teresa (Marie-Thérèse) de Soubiran ble født som Sophie Thérèse Augustine Marie de Soubiran La Louvière den 16. mai 1834 på slottet Castelnaudary ved Carcassonne i Sørvest-Frankrike. Hun var andre barn av Joseph de Soubiran La Louvière, overhodet for en gammel familie i slekt med flere av Europas kongefamilier. Det var en svært katolsk familie, og Sofie ble oppdratt i en from, men streng atmosfære. Hun fikk tidlig et kall til ordensliv og som 14-åring avla hun kyskhetsløfte.
Hun ønsket å bli karmelittsøster, men under veiledning av farens bror Ludvig de Soubiran, som var kannik, gikk hun med på å slutte seg til et Béguinage (begine-kloster) som han var ivrig etter å etablere. Det var egentlig ikke det hun ønsket, for begine-klostrene var en kommunitet av legkvinner som avla tidsbegrensede løfter; de levde i en viss komfort og nøt betydelig frihet. Sofie følte seg mer kalt til strengheten og det avsondrete livet hos karmelittene, men hun ble rådet til å følge onkelens ønske. Etter et opphold i Gent i Belgia for å lære beginenes levesett, vendte hun tilbake til Castelnaudary og ble utnevnt til superior for den nye kommuniteten i 1854/55. Kommuniteten fikk navnet Marias døtre og hun tok navnet Maria Teresa.
I rundt åtte år blomstret kommuniteten, men på en annen måte enn det opprinnelige begine-idealet. Søstrene oppga retten til eiendom og begynte å praktisere nattlig tilbedelse av Det hellige Sakrament. Etter farens død i 1859 kunne Maria Teresa for arven åpne et hus som hun kalte «Den gode hjelpen» og som var åpent for fattige jenter. Da hun hadde forstått hvilke farer jentene fra landet ble utsatt for i byen, brukte hun hele arven på å bygge et større hus. Imidlertid brant det ned kort etter innvielsen. Men Maria Teresa ga ikke opp.
Hun var ennå ikke sikker på om hun fulgte sitt egentlige kall. Etter å ha gjennomgått en ignatiansk retrett og rådspurt flere venner og rådgivere, bestemte hun seg for å gå videre på å grunnlegge en ny kongregasjon som skulle vies til å leve et fullt religiøst liv og å redde sjeler gjennom praktisk arbeid. Med hjelp av jesuittpresten Paulus Ginhac startet hun kongregasjonen «Søstre av Maria, de kristnes hjelp» (Société de Marie Auxiliatrice) for utdannelse av unge kvinner og for evig tilbedelse av Det hellige Sakrament.
I september 1864 forlot hun Castelnaudary sammen med noen andre søstre i kommuniteten og flyttet til Toulouse. Konstitusjonene til den nye kongregasjonen var basert på ignatiansk ånd. Det ble i 1867 godkjent av biskopen av Toulouse og året etter av den salige pave Pius IX (1846-78). Moder Maria Teresa levde et intenst indre liv, hadde mystiske gaver og skrev mye om åndelige temaer, og hun ble valgt til ordenens første generalsuperior. I 1869 ble to nye hus åpnet i Amiens og Lyon. Den fransk-preussiske krig i 1870 drev søstrene til å ta tilflukt i England for en tid. De slo seg ned i London, først i Southwark og deretter i Brompton, og senere åpnet de et kloster og et herberge i Kennington. Da krigen var slutt, reiste de tilbake til Frankrike. Den kommuniteten de etterlot i Kennington ble kongregasjonens første hus utenfor Frankrike.
Det beseirede Frankrike trengte nå søstrenes innsats mer enn noen sinne. I tillegg til omsorgen for foreldreløse og undervisningen av fattige barn hadde kommuniteten i Toulouse etablert et herberge for unge arbeiderkvinner, det første i sitt slag. Dette ble søstrenes viktigste arbeid i de store industribyene som ble etablert. Det er fra disse tidlige årene i Toulouse at Maria Teresas omfattende skrivevirksomhet begynte. Dette gir oss muligheten for å følge hennes indre utvikling i løpet av de neste 25 årene, da hun skrev omfattende om åndelige spørsmål og ga råd til sine søstre.
Disse 25 årene skulle bli helt spesielle. Vi er vant til å lese om ordensgrunnleggere som møtte opposisjon og til og med forfølgelse, men ingen historie kan måle seg med Maria Teresas i bisarrhet. I 1871 valgte kongregasjonen ny visegeneral, Moder Maria Fransiska, som bare hadde vært medlem i tre år. Hun var svært dyktig og klarte å overtale kapittelet til å vedta en plan for en rask utvidelse av deres arbeid. Hun kritiserte alt det Maria Teresa gjorde og med sine intriger hisset hun søstrene opp mot henne. Ute på byen spredte hun de mest hårreisende rykter om ordenslederen. Utviklingen gikk raskt, men uten nødvendige ressurser, og i 1874 annonserte Moder Maria Fransiska at kongregasjonens økonomiske stilling var desperat. Hun bebreidet Moder Maria Teresa for dette, og mange mennesker som burde visst bedre, støttet henne og overtalte grunnleggersken til å trekke seg til fordel for Moder Maria Fransiska. Maria Teresa dro til et kloster hos Barmhjertige Søstre og var der i syv måneder mens det ble bestemt hva som skulle skje med henne.
Det endte med at hun ble fullstendig ekskludert fra kongregasjonen, forbudt å ha noen kontakt med medlemmene og degradert til legkvinne. Svertet av bakvaskelser og fratatt sin eiendom måtte Maria Teresa i en alder av 40 år begynne livet helt på nytt. I 1868 søkte hun tilflukt i en annen kongregasjon, Instituttet av barmhjertige søstre av Vår Frue i Paris, hvor hun fikk avlegge løfter på nytt i 1877. De 16 siste årene av sitt liv tilbrakte hun gjemt og glemt.
I 1885 var det klart at hennes opprinnelige kongregasjon var i en kritisk tilstand. Da Maria Teresa hørte om det fra sin kusine, som også var blitt utvist, skrev hun: «Nå er jeg sikker på at dette lille selskapet, som Gud elsker så høyt (...) er moralsk dødt – det vil si at dets mål, dets form og dets metoder har opphørt å eksistere. Det er og vil alltid være en svært dyp og svært bitter sorg for meg. Jeg elsker Guds planer. Jeg er ingenting, hans vilje er alt». I et brev skrevet kort etter sin utvisning, skrev hun at hun hadde lært en stor sannhet som et resultat av det som hadde skjedd: «Den store sannhet at Gud er alt, og at resten er ingenting (...) og dette kan man stole trygt på midt i denne verdens uforståelige mysterier. Og ville jeg ha lært dette uten slik en grusom smerte? Jeg tror ikke det. Tiden går, og den går raskt: Vi vil snart få vite grunnen til så mange ting som overrasker og sjokkerer vår ynkelige og kortsynte fornuft». Aldri hørte noen at hun klaget eller rettferdiggjorde seg.
Maria Teresa fikk tuberkulose, og etter noen måneders sykdom døde hun den 7. juni 1889 i Paris, 55 år gammel. Men hennes kongregasjon opphørte ikke å eksistere. Kort etter hennes død vendte kapittelet seg til slutt mot Moder Maria Fransiska og nektet å tillate henne å gjøre flere endringer. Hun gikk av og forlot kongregasjonen i 1890. Under en ny superior begynte kongregasjonen å gjenoppbygge sitt liv og ble aktive igjen på en måte som grunnleggersken ville ha ønsket. En kirkelig utredning slo fast at alle beskyldningene mot Maria Teresa hadde vært løgn og ondsinnede bakvaskelser.
Når det gjaldt Maria Fransiska, kom det frem etter hennes død i 1921 at på den tiden hun gikk inn i kongregasjonen, hadde hun fortsatt vært gift, selv om hun hadde forlatt sin mann. Hun var derfor aldri gyldig nonne, og hennes aktiviteter som generalsuperior var like ugyldige. Antakelig betyr det, rent kirkerettslig, at Maria Teresa hadde vært medlem av sin kongregasjon helt til hun døde. Hun ble saligkåret den 20. oktober 1946 av pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 7. juni, men saligkåringsdatoen 20. oktober angis også. Hennes helligkåringsprosess ble innledet i 1955.