Den hellige Maelruain av Tallacht (d. 792)

Den hellige Maelruain (Maelruan, Maolruain, Melruan, Melruain, Molruan, Máel Ruain, Maol Ruain) ble født en gang på 700-tallet i Irland. Han var sønn av en Colmán, og hans mor ble kalt Broicseach. Hans genealogi ga ham en avstamning fra Ulaidh i det nordøstre Ulster, som Colmán Eala og Seanán av Laraghbryan også tilhørte. Det er ikke bevart noen biografi om Maelruain, og biografiene til andre helgener unnlater å nevne ham, så til tross for de mange referansene til ham i tekster assosiert med Tallaght, er lite kjent om hans bakgrunn. Máel Ruain var ikke hans døpenavn, men hans monastiske navn, satt sammen av gammelirsk máel («en som har mottatt tonsuren») og Ruain («av Rúadán»), noe som kan bety at han var munk i klosteret til den hellige Ruadan av Lorrha (Rúadán) (d. ~584) i Lothra nord i grevskapet Tipperary.

Vi vet ikke noe om ham før han grunnla klosteret Tallaght (Tamalcht, Tamhlacht, Tallacht) i baroniet Uppercross i grevskapet Dublin i provinsen Leinster (Cúige Laighean) i det østlige Irland. I Tallaght-martyrologiet står det under 10. august: «Máel Ruain kom til Tallaght med sine relikvier av de hellige martyrer og jomfruer» (cum suis reliquiis sanctorum martirum et uirginum), åpenbart med sikte på å grunnlegge dette klosteret.

En linje i The Book of Leinster har blitt lest som å si at i 774 fikk munken landet i Tallaght fra kong Cellach mac Dúnchada (Donnchadh) av Leinster (760-76), som kom fra slekten Uí Dúnchada av grenen Uí Dúnlainge av Laighin, men det finnes ikke noe samtidig bevis fra annalene som støtter denne påstanden. Stedet ble kalt Tamlachtae Máele Ruain («Máel Ruains Tallaght») etter ham, og kirken der var viet til erkeengelen Mikael. Ordet tamlachtae betyr gravplass. Tamlaght ble kjent som et av «Irlands to øyne» (det andre var Finglas), trolig på grunn av de mange ytre innflytelsene som fløt gjennom det.

På samme tid bodde den hellige Oengus Culdeus’ (d. ca 824) som eremitt i Dysert Enos (Dysartenous) litt over en mil unna klosteret Clonenagh i grevskapet Laois i Leinster. Der praktiserte han den vanlige irske askesen, med hyppige knebøyninger (300 stk), faste og daglig resitering av alle Davidssalmene, en tredjedel i sin celle, en tredjedel under et skyggefullt tre og en tredjedel mens han lå nedsenket i kaldt vann. Men han ble så berømt at han tiltrakk seg mange besøkende, så han forlot sin eneboerhytte i hemmelighet og dro til klosteret Tallaght.

Der ba han om å få bli tjener, mens han skjulte både sin identitet og sin omfattende kunnskap. Han ble godtatt av abbed Maelruain, og i syv år fikk han det simpleste og tyngste arbeidet i klosteret. Men hans identitet ble til slutt oppdaget. En dag da han arbeidet i låven, var det en skolegutt som ikke kunne leksene sine og derfor lurte seg unna, som gjemte seg i kornkammeret og ba om å få bli. Oengus tok den lille rakkeren i sine armer og bysset ham i søvn. Da gutten våknet, hadde han lært leksene sine perfekt. Maelruain mente enten at et mirakel var utført eller så forsto han at den ydmyke tjeneren var en lærer av usedvanlig dyktighet; i alle fall løp han ut til låven og omfavnet Oengus, mens han gjettet eller brakte for dagen at han var den savnede Oengus fra Dysartenous. Han ga ham en vennlig irettesettelse for å ha skjult sin identitet, men fra den dagen ble de to helgenene nære venner, og Oengus ble fritatt for manuelt arbeid og gitt en fremtredende plass i kommuniteten.

Klosteret i Tallaght ble moderhus for reformbevegelsen The Culdees (Celi-Dé, Célidhé Dé = «Guds klienter»), som Maelruain grunnla sammen med Oengus. Culdee-bevegelsen oppsto fordi de irske klostrene hadde glemt sin tradisjonelle asketiske praksis, og bevegelsens regler er kodifisert i flere av Maelruains skrifter: «Mael-ruains lære», «Celi-Dés regel» og «Klosteret i Tallaght». Reglene fremmet både det asketiske og det intellektuelle liv, og Culdee-bevegelsen gjenskapte hovedvekten på felles bønn, med dens gjentatte resitasjoner av Salmenes bok og knebøyninger. De insisterte også på den fortsatte praktisering av stedbundethet (stabilitas) og innelukking (klausur), noe som dermed utelukket pilegrimsreisene og de medførende vandringene utenlands og noen ganger grunnleggelser i andre land. De insisterte også på sølibat, både for munker og andre geistlige. En kopi av «Celi-Dés regel» er bevart i biblioteket til The Royal Irish Academy.

Culdee-bevegelsens program var likt de karolingiske og engelske reformatorenes på 800-900-tallet, men deres presentasjon av sitt program var preget av den typiske irske ekstremismen. Kvinner ble omtalt som «menns vernedjevler», den asketiske praksisen inkluderte total avholdenhet fra alkohol, søndagen ble helligholdt som en jødisk sabbat og pisking ble anbefalt, det samme ble våkenetter i kaldt vann eller med armene utstrakt i form av et kors. Man kan ikke alltid kan feste tillit til deres voldsomme kritikk mot sine samtidiges dekadanse, men de hadde ingen skrupler med å samle inn tiender som de mente seg berettiget til fra de samme samtidige. Culdee-bevegelsen fikk gjeninnført den tradisjonelle asketiske observansen i Irland. The Culdees eller Céli Dé var på 1100-tallet vidt utbredt både i Irland og i Skottland, men deres reform mislyktes fordi de manglet alle konstitusjonelle midler til å gjøre den permanent.

Som andre irske reformatorer la Maelruain stor vekt på åndelig veiledning og bekjennelse av synder ved å lage regler for begge deler. Hans klosters fromhetsliv utmerket seg gjennom en spesiell andakt for begge dets skytshelgener, de hellige Jomfru Maria og erkeengelen Mikael. Intellektuelt og manuelt arbeid ble integrerte deler av livet i klosteret. Abbeden skrev: «Dagen inneholder tre nyttige ting: bønn, arbeid og studier, eller det kan være undervisning eller å skrive eller å sy klær eller ethvert nyttig arbeid en munk kan gjøre, slik at ingen skal være ubeskjeftiget». Han skrev også: «Arbeid i fromhet er det ypperste av alt arbeid. Himlenes rike skal gis til ham som leder studier, ham som studerer og ham som støtter studentene».

Under Maelruains ledelse samlet han og Oengus et av de eldste irske martyrologiene, som kalles Tallaght-martyrologiet, og Oengus skrev sitt martyrologium Félire eller Festilogium (Félire Óengusso eller Félire Óengusso Céli Dé), en metrisk hymne til helgenene. Oengus ble værende i klosteret til Maelruain døde i 792, men da vendte han tilbake til Clonenagh, hvor han hadde tilbrakt ungdommen.

Maelruain nevnes både i Tallaght-martyrologiet og i Oengus’ metriske martyrologium Félire, i sistnevnte berømmes han som «den strålende solen av Gaeils øy». Der nevnes han også i både prologen og epilogen. I prologen kalles han «solen av Midhes sørlige slette» (grían már desmaig Midi), og hans grav presenteres som et valfartssted hvor det skjedde helbredelser. I epilogen refererer Oengus til Maelruain som sin lærer (aite), det samme gjør forordet som ble føyd til martyrologiet sent på 1100-tallet.

Et annet manuskript som kan ha blitt skrevet i Tallaght, er det såkalte Stowe-missalet. Det inneholder det gæliske missalet på latin og er lite nok til å bli båret rundt for å brukes av en prest på hans reiser. Det kan ha blitt skrevet i Tallaght, ettersom abbed Maelruain minnes i messen. Ifølge den første inskripsjonen på det ornamenterte omslaget (cumdach), var missalet rundt 1050 i den hellige Ruadans kloster i Lorrha i grevskapet Tipperary, og nyere forskning indikerer at det trolig ble transkribert i klosteret i Lorrha på 800-tallet. Det har navnet «Stowe Missal» fordi det på 1800-tallet var en del av manuskriptsamlingen i biblioteket til hertugen av Buckingham i Stowe House i Buckinghamshire i England. Missalet ble i 1883 kjøpt av den britiske regjeringen og sendt til The Royal Irish Academy i Dublin. Det er også kjent som «The Lorrha Missal».

Maelruain døde i 792 i Tallaght. I Tallaght-martyrologiet og notisene om hans død i de irske annalene kalles han en biskop. Han kalles «biskop og Kristi soldat» (episcopus et miles Christi) i Ulster-annalene, hvor hans fredelige død er registrert under året 791. I «De fire mestrenes annaler», en kompilasjon av annaler fra 1600-tallet basert på tidligere arbeider, kalles han også biskop, men der er hans død, trolig ukorrekt, lagt til året 787. Han ble etterfulgt som abbed av Tallaght av Airerán.

Maelruains ry som lærer og hans innflytelse på den monastiske verden strakk seg langt ut over klostermurene i Tallaght, noe som understrekes i den senere traktaten Lucht Óentad Máele Ruain («Folk av Maelruains enhet»), som regner opp de tolv mest prominente samtidige disiplene som fulgte hans lære. Disse var for det meste helgener fra Munster. Blant dem var Oengus, de to Flann av Derrynaflan, Flannán av Killaloe, Máel Díthruib av Terryglass, Maol Anfaidh av klosteret Molana, Diarmait ua hÁedo Róin av Castledermot i grevskapet Kildare, Dímmán av Araid og Feidhlimidh sønn av Criomhthann (Fedelmid mac Crimthainn), konge av Cashel.

Maelruain er assosiert med Sliabh Mairge, som ga navn til baroniet Slievemargy i grevskapet Laois, i et kort utdrag fra The Book of Leinster, og han er blant dem som påkalles i et dikt som tilskrives Moling om å komme mennene i Leinster til hjelp.

Kildene for Maelruains liv kan deles opp i 800-tallstekster skrevet av hans disipler og deres allierte, og andre tekster av en langt senere dato som The Unity of Máel Ruain, en liste over hans monastiske medhjelpere bevart i et manuskript fra 1100-tallet. Den viktigste teksten fra 800-tallet er den teksten som moderne forskere kaller «Klosteret i Tallaght». Dette er en samling utsagn og praksiser fra Maelruain og andre, som eneboeren Máel Díthruib fra Terryglass, som døde i 841. Noe av det samme materialet opptrer også i en annen samling av slike utsagn som kalles «Celi-Dés regel». Forbindelsen mellom disse samlingene har ennå ikke blitt fullstendig belyst, men det er klart at de skylder mye til samlingene av læren til munkene i den egyptiske ørkenen, spesielt en tekst som var velkjent i Irland, nemlig den hellige Johannes Kassians «Konferanser».

Hans minnedag er 7. juli. Den ble feiret helt til sent på 1800-tallet. Da ble helgenen kalt Mollroone (Mollroony) og var gått over til å bli betraktet som en kvinnelig helgen. Det ble sagt at fuglene sluttet å synge i området rundt Tallaght på hans festdag, som er en av en håndfull av fester hovedsakelig fra Leinster som nevnes i den metriske kalenderen fra Hampson fra 900-tallet. Hans kult spredte seg sørover til sognet Artramon i Wexford, hvor et bilde som ble funnet nær den kilden som hadde navn etter ham i townland (liten geografisk enhet i Irland) Ballynaleck, ble æret hvert år den 7. juli inntil det ble stjålet i 1980. Litt lenger nordøst, i sognet Skreen (Scrín Mhaoil Ruain) ble en kirke viet til ham i Ballymore.

En gammel skikk med å holde en prosesjon fra hus til hus på Maelruains festdag, som inkluderte å danse jigg på dagen og å drikke om natten, ble avskaffet av dominikanerne i 1856. Over de middelalderske restene av Maelruains kloster i Tallaght ble det bygd en kirke i 1829, og den tilhører den anglikanske Church of Ireland. Maelruain må ikke blandes sammen med sin senere navnebror Máel Ruain, biskop av Lusca i grevskapet Dublin.