Den salige Mathilde Téllez Robles (1841-1902)

Den salige Mathilde Téllez Robles (sp: Matilde) ble født den 30. mai 1841 i Robledillo de la Vera i provinsen Cáceres i Spania. Hun ble døpt dagen etter i sognekirken. Hun var den andre av fire barn av Félix Téllez Gómez og hans hustru Basilea Robles Ruiz. På grunn av farens stilling som notar flyttet familien i november 1851 til Béjar i Salamanca, en by med en betydelig tekstilindustri. Der fikk Mathilde sin utdannelse på en privatskole.

Mathilde vokste opp i en kristen atmosfære, og veiledet av sin mor utviklet hun en dyp kjærlighet til Kristus, en stor hengivenhet til Maria og stor medfølelse med de trengende og syndere. Hun var enda svært ung da hun bestemte seg for å vie seg fullstendig til Kristus. Hennes mor støttet henne alltid, men faren hadde planer om et godt ekteskap for henne, så han tvang henne ut i selskapslivet og begrenset tiden hun fikk tilbringe i kirken. Lydig fulgte hun farens påbud. Men hennes kall til det religiøse liv ble så åpenbart at også faren ga seg og ga henne lov til å følge den veien hun hadde valgt.

Da Mathilde var 23 år gammel, ble hun valgt til president for foreningen «Marias døtre» (Hijas de María), som nettopp var grunnlagt i Béjar. Like etter ble hun utnevnt til «undersøkende sykepleier» (enfermera investigadora) i St. Vincent de Paul-selskapet. Hun kombinerte kontemplasjon og handling, og i mange år drev hun en intens apostolisk aktivitet med barn og unge, fattige og syke. Hun arbeidet med Marias døtre, med katekismen og med søndagsskolen, forberedte kristne ekteskap og fulgte de unge kall til et religiøst liv. Samtidig tilbrakte hun mange timer i bønn foran tabernaklet.

Siden Mathilde var ung, hadde hun følt seg kalt til ordenslivet, og allerede da fikk hun foran tabernaklet inspirasjon til å grunnlegge et religiøst institutt. Dette fortalte hun den salige pave Pius IX (1846-78) i et brev av 4. mai 1874. Men tidens antiklerikale politiske klima i Spania hindret henne i å realisere sitt kall. Mathilde led i stillhet og ba, støttet av sin åndelige veileder, Don Manuel de la Oliva, inntil faren gikk med på å gi dem godkjennelse.

Mathilde forberedte grunnleggelsen sammen med syv unge jenter fra Marias døtre. Den 19. mars 1875, høytiden for den hellige Josef, hadde Mathilde innkalt dem for etter messen i sognet Santa Maria å dra til det utpekte huset for å starte sitt ordensliv. Men av de syv jentene var det bare en som dukket opp, Maria Briz. Men Mathilde mistet ikke motet, og styrket av eukaristien flyttet hun inn sammen med sin eneste ledsager i «Det lille huset i Nasaret», som Matilde kalte det.

I dette huset prøvde de å imitere Den hellige Familie i Nasaret i bønn, ydmykhet og fattigdom og total tillit til Forsynet. De hadde ennå ikke noe tabernakel i huset, men de hadde et Mariabilde, og foran det ba de og betrodde seg fullstendig. Etter en tid samlet de en gruppe foreldreløse i huset, og de viet seg til å undervise fattige barn og pleie de syke i deres hjem. Deres evangeliske vitnesbyrd tiltrakk seg noen unge som sluttet seg til dem, til tross for kritikken fra dem som mente at grunnleggelsen var ren galskap.

Den 23. april 1876 ga biskop Pedro Casa y Souto av Plasencia en midlertidig godkjennelse av instituttet under navnet Amantes de Jesús e Hijas de María Inmaculada. Deretter ble Mathilde og Maria ikledd ordensdrakten i Plasencia. I slutten av mars 1879 flyttet kommuniteten fra Béjar til Don Benito i Badajoz, hvor de opprettet novisiatet, mottok foreldreløse barn, holdt daglig undervisning og søndagsskole mens de pleide syke i deres hjem og hjalp fattige. Samtidig tilbrakte søstrene flere timer hver dag foran sakramentet, og de hadde også en spesiell hengivenhet for Jomfru Maria.

Den 19. mars 1884 opprettet biskop Pedro Casa y Souto av Plasencia kommuniteten som et religiøst institutt av biskoppelig rett, og den 29. juni avla grunnleggersken sine ordensløfter sammen med andre medsøstre. Hun tok ordensnavnet Mathilde av Jesu hellige Hjerte (Matilde del Sagrado Corazón). Året etter ble byen rammet av en fryktelig koleraepidemi. Moder Mathilde og hennes medsøstre viet seg heroisk til en kjærlig pleie av ofrene, og de fikk stor beundring blant befolkningen. Sr. Maria Briz ble smittet og døde, og til hennes minne åpnet Moder Mathilde et hospital for de fattige.

I 1889 begynte instituttets ekspansjon med en grunnleggelse i Cáceres, og det fortsatte året etter med nye grunnleggelser i Trujillo, Béjar, Villanueva de Córdoba, Almendralejo, Los Santos de Maimona og Vilaverde de Burguillos. Det var også prøvelser og vanskeligheter, men de hadde ingen betydning. Mathilde vendte alltid tilbake til det mottoet hun hadde gitt instituttet: «Bønn, handling, offer».

Mathilda var knapt 61 år gammel da hun den 15. desember 1902 ble rammet av slag, og tidlig på morgenen den 17. desember, omgitt av sine døtre, døde hun fredelig. Hele folket, spesielt de fattige, sørget dypt. Instituttet har siden 1962 hatt navnet «Døtre av Maria, Kirkens mor» (Hijas de María Madre de la Iglesia – FMME). De arbeider nå i Spania, Portugal, Italia, Venezuela, Colombia, Peru og Mexico.

Den 23. april 2002 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 14. april 2003 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 21. mars 2004 på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 17. desember.