Den hellige Nektarios (Nectarios, Nectarius) ble født som Anastasios Kefalas den 1. oktober 1846 i Selymbria i Trakia i Hellas. Hans foreldre, Dimos og Maria Kefalas, var fromme kristne, men ikke rike på gods og gull. Helt fra tidlig barndom viste gutten stor fromhet og kjærlighet til studier. Etter grunnskolen flyttet han i en alder av fjorten år til Konstantinopel (Istanbul) for å fortsette sin utdannelse samtidig som han arbeidet i en butikk. Han ble ikke trukket inn i verdslige sysler, men fokuserte i sin helhet på å bygge opp det indre menneske i Kristi bilde ved bønn og meditasjon over kirkefedrenes skrifter.
I 1866 dro han som tyveåring til øya Khios i Egeerhavet for å begynne i en stilling som lærer. Ungdommen og landsbybeboerne hvor han underviste, ble oppmuntret til å leve et fromt liv fullt av dyder av hans ord, men fremfor alt av eksemplet av hans asketiske liv i bønn. Han hadde lenge ønsket å gå i kloster, og den 7. november 1876 ble han munk i det berømte klosteret Nea Moni i en alder av tretti år. Han søkte bare de himmelske ting, og han var elsket av alle brødrene og et mønster på mildhet og lydighet.
Et år senere ble han diakonviet, og han tok da navnet Nektarios. Takket være sjenerøsiteten til en from innbygger på Khios og til beskyttelsen fra den gresk-ortodokse patriarken Sofronios av Alexandria, kunne han fullføre sine studier i Aten. Han tok i 1885 diplom ved det teologiske fakultetet ved universitetet i Aten. I løpet av sine år som student skrev han mange bøker, pamfletter og bibelkommentarer.
Etter sin eksamen dro han i 1885 til Alexandria i Egypt, hvor han snart ble presteviet og tjente Kirken med stor utmerkelse i Kairo. Bare fem måneder etter prestevielsen ga metropolitten av Nubia ham tittelen arkimandritt, og to måneder senere ble han utnevnt til den høye stillingen som patriarkal forvalter.
I januar 1889 døde metropolitt Nilos plutselig. Ettersom setet lå under patriarkatet i Alexandria, utnevnte patriark Sofronios Nektarios til det ledige embetet som en anerkjennelse av hans fromhet og dyktighet som predikant, men også av hans administrative evner. Derfor ble han den 15. januar 1889 konsekrert til biskop (metropolitt) av Pentapolis av den gresk-ortodokse patriarken. Pentapolis var et gammelt bispedømme i Kyrenaika (Cyrenaica) i det som nå er Libya. Deretter begynte han å tjene sin flokk med ydmykhet og en ed om aldri å gi etter for denne verdens fristelser.
Han ble utnevnt til predikant og sekretær for patriarken og ble hans representant i Kairo, hvor han hadde ansvaret for kirken St. Nikolas. Han mistet ingenting av sin ydmykhet gjennom denne forfremmelsen, men var i stand til å inspirere sin flokk med nidkjærhet for de evangeliske dyder. Men folkets kjærlighet og beundring skulle bli hans bane. Misunnelige klerikere i patriarkatet ble sjalu på hans suksess, og de satte ut løgnaktige rykter om at han gjorde seg populær blant folket med det mål å komme på patriarktronen i Alexandria. Etter å ha tjent som biskop i Kairo i bare ett år, ble han fratatt sin autoritet og sine plikter som biskop. Sofronios nektet å høre på Nektarios, som ble sendt bort fra Egypt uten rettssak eller forklaring og fikk aldri mulighet til å forsvare seg. Nektarios prøvde heller aldri å rettferdiggjøre seg og bar ydmykt den uretten som var gjort mot ham.
Etter sin avsettelse vendte Nektarios i 1891 tilbake til Aten i Hellas, hvor han fant seg selv alene, ignorert og foraktet. Han manglet til og med det daglige brød, for han ville ikke beholde noe for seg selv, men ga bort det lille han hadde til de fattige. Han tenkte først på å trekke seg tilbake til Athosfjellet, men han ga opp den tanken, for han satte sin nestes frelse foran sin egen kjærlighet til monastisk tilbaketrukkethet. I stedet tilbrakte han flere år som predikant. Han ble først utnevnt til å preke i jurisdiksjonen Euboia, en stor gresk øy nord for Aten, hvor han forkynte i 2 ½ år. I 1893 ble han overført til det greske fastlandet, vest for Aten. Der forkynte han med den samme store effektiviteten som hadde preget ham i Euboia.
I 1894 ble han utnevnt til direktør for Rizarios kirkelige skole for utdannelse av prester i Aten, hvor hans tjeneste var eksemplarisk i femten år. Skolens åndelige og intellektuelle ry steg betraktelig under hans ledelse. Studentene fant i ham en lærer med en dyp kjennskap til Skriften og kirkefedrene og til og med verdslig lærdom, og en direktør som utøvde sin autoritet med stor vennlighet og omtanke. Han underviste i pastoralteologi, men hans plikter innen undervisning og administrasjon hindret ham ikke å leve et liv som munk i askese, meditasjon og bønn, heller ikke å oppfylle sitt høye kall om å preke og regelmessig feire de hellige mysterier, både på skolen og over hele Aten. Han utviklet også mange studiekurs og skrev utallige bøker.
Men i dypet av hans hjerte glødet en brennende kjærlighet til freden og roen ved et liv i klostrene, og dette fikk ham til å respondere varmt på anmodningen fra flere av hans åndelige døtre om å grunnlegge et nonnekloster for dem. I 1904 etablerte han et kloster for dem på øya Egina, og klosteret fikk navnet Den Hellige Treenighet. Det var ferdig i 1907.
Den 24. mars 1908 gikk den 62-årige Nektarios av som skoledirektør, og så snart en ny direktør var funnet, trakk han seg i desember 1908 tilbake til Treenighetsklosteret på Aegina, hvor han levde resten av livet som munk. Han skrev og publiserte, forkynte og hørte skriftemål fra ortodokse munker, prester og troende som kom fra fjern og nær for å søke hans åndelige veiledning. Han grunnla også flere kirker og kapeller på øya. Mens han var i klosteret, stelte han også hagen, bar steiner og hjalp til med byggingen av klosterbygningene som ble reist for hans midler. Han var også metropolitt for øya Aegina. I de vanskelige årene som fulgte etter Første Verdenskrig lærte han sine nonner å stole fra dag til dag på Guds nåde. Han forbød dem på det strengeste å ha noen mat i reserve for eget bruk, og instruerte dem om å gi bort alt som ble til overs til de fattige.
Nok en gang ble han baksnakket av visse medlemmer av hierarkiet som kom med ondsinnede anklager mot klosteret. Han bar disse siste prøvelsene med stor tålmodighet, ydmykt og uten å klage. På samme måte bar han smertene ved den prostatakreften han ble rammet av, og det gikk atten måneder før han snakket om dem. Han takket Gud for ¨prøve ham på denne måten, og han prøvde å holde smertene hemmelige inntil de siste dagene av sitt liv. Etter en siste valfart til et ikon av Guds Mor som ble æret ikke langt fra klosteret, fortalte han sine disipler om sin kommende avreise til Himmelen.
Han ble brakt til et sykehus i Aten, hvor han gjennomgikk femti dager med lidelser som oppbygde alle som besøkte ham. De siste dagene av sitt liv tilbrakte han på rommet for uhelbredelige pasienter på sykehuset, blant mange fattige pasienter som var døende. I sengen ved siden av Nektarios lå en pasient som hadde vært lam i mange år. Nektarios døde om kvelden den 9. november 1920, 74 år gammel. Da den hellige biskopen var død, begynte en sykepleier å stelle hans legeme sammen med en nonne som hadde fulgt ham på dødsleiet, for hans transport til Aegina for begravelse. De tok av biskopen en gammel genser og la den fra seg på sengen til den lamme mens de fortsatte å stelle den dødes legeme. Plutselig ble den lamme pasienten frisk og reiste seg fra sengen mens han priste Herren. Dette var det første miraklet etter Nektarios' død.
Hans legeme ble brakt til Treenighetsklosteret, hvor han ble gravlagt av den hellige prestemunken Sabas av Kalymnos (1862-1948), som han året før hadde bedt komme til Treenighetsklosteret i Aegina og tjene som prest for nonnene der. Der kunne han også lære dem ikonmalingens hellige kunst og bysantinsk musikk. Dette året fra 1919 til 1920 var et av de betydeligste i Sabas' liv på grunn av hans forbindelse med Nektarios, som da var på høyden av sin åndelige utvikling. Sabas hadde anledning til å skrifte for Nektarios og motta åndelige råd fra ham. De to hadde den høyeste aktelse for hverandre, og begge betraktet den andre som en helgen.
Det var Sabas som senere malte det første ikonet av Nektarios: En dag ba Sabas abbedissen om ikke å la noen forstyrre ham på førti dager, og i denne tiden holdt han seg på sin celle, hvor nonnene kunne høre konstant konversasjon mellom den døde helgenen og den levende helgenen. Etter førti dager kom han ut av cellen og holdt et ikon av Nektarios. Han ga det til abbedissen og ba henne plassere det i kirken for venerasjon. Abbedissen var overrasket siden Nektarios ennå ikke hadde blitt herliggjort («kanonisert») som helgen, og hun var redd for at klosteret kunne komme opp i vanskeligheter. Selv om Sabas alltid var mild og ydmyk, insisterte han, og han sa i en kommanderende tone: «Du må vise lydighet: ta ikonet og plasser det på ikonostasen, og ikke saumfar Guds vilje». Han kjente Nektarios' hellighet og renhet.
I Nektarios' begravelse var det en mengde mennesker fra alle deler av Hellas og fra Egypt. Mange hadde betraktet som en helgen allerede mens han levde på grunn av hans dype bønneliv, hans ydmykhet, hans renhet og andre dyder, samt hans skrifter så vel som de miraklene han utførte. Nektarios hadde også profetiske gaver. Etter hans død kom flere og flere pilegrimer til klosteret på grunn av Nektarios' voksende ry som undergjører. Dette forstyrret det stille livet som Sabas elsket, og derfor forlot han klosteret i 1925, igjen for et stillere liv.
Nektarios' legeme forble intakt i mer enn tyve år mens det utstedte en himmelsk lukt før det ble til jord på vanlig måte. Nektarios' relikvier ble tatt opp av graven den 2. september 1953, og de utstedte da en vidunderlig lukt. Han ble offisielt anerkjent som helgen av det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel den 20. april 1961. Hans minnedag er dødsdagen 9. november. Han kalles enten Nektarios av Pentapolis eller Nektarios av Aegina. Tusenvis av mirakler har blitt tilskrevet hans forbønn, spesielt tilfeller av kreft eller andre alvorlige sykdommer som har blitt helbredet. Det ser ut som om den hellige oljen i den lampen som brenner konstant ved hans grav i Aegina, er spesielt virksom. Det er også bevitnet at den samme hellige oljen som brenner foran hans ikon i lokale sogn, også er virksom for helbredelser. Hans skrin i Aegina har blitt det mest populære valfartsmålet i Hellas.
Den 15. september 1998 vedtok synoden i det gresk-ortodokse patriarkatet i Alexandria under ledelse av patriark Petros VII (1997-2004) av Alexandria og Hele Afrika å restaurere Nektarios' kirkelige rang og gi ham all kreditt og ære. De ba helgenen om å tilgi dem og deres forgjengere på tronen i Alexandria for den motstand de ga ham og for alt han måtte lide på grunn av menneskelige svakheter eller feil.