Den hellige Nectan ap Brychan av Hartland (~468-510)

Den hellige Nectan (Nectaran, Nighton; wal: Nudd; eng: Nathan; lat: Nectanus, Natanus) ble født rundt 468 i Wales. Han slo seg ned som eremitt i Hartland i det nordlige Devonshire i England, og der ble han drept av røvere i 510, ifølge tradisjonen den 17. juni.

Han skal ha vært sønn av den berømte, halvlegendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock) (400-t?), konge av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales. Han står på listene som gjengis av William Worcestre (ca 1415-85) og John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, men han opptrer ikke blant Brychans sønner i noen av de walisiske kildene. William Worcestre opplyser at Nectan var den viktigste av Brychans barn i Devon og Cornwall, og det kan godt være korrekt. Han er en av de mest berømte helgenene i det vestlige England, men detaljer fra hans livshistorie er temmelig sparsomme. Han er best kjent fra legender, og den mest komplette biografien står i et manuskript fra 1100-tallet som ble funnet i Gotha i Thüringen i Tyskland.

Denne biografien forteller at Nectan var den eldste og mest lysende av Brychans 24 barn. Han ble tidlig kalt til et monastisk liv og var allerede munk da han fulgt av sine mange slektninger seilte fra Sør-Wales til Hartland Point på grensen mellom Devon og Cornwall. Han fant seg en vakker dal der i Nord-Devon, i Stoke St. Nectan nær Hartland, hvor det var en kilde som aldri tørket inn. Der bygde han en liten kirke og en eneboerhytte førti skritt unna, og der bodde han i mange år. Han tok seg av de fattiges behov i hele Devon, Cornwall og til og med i Bretagne, hvor man kan finne kirker som er viet til ham. Han hjalp en gang en svinegjeter med å finne sine bortkomne griser, og til gjengjeld fikk han to kyr som sørget for hans daglige føde. De fleste av Nectans søsken fulgte ham fra Wales og bidro til å evangelisere Sørvest-England. De så på Nectan som sin leder, men han traff dem bare en gang i året, da de hver nyttårsaften samlet seg i hans eneboerhytte i Hartland for å snakke med ham.

Nectans kyr ble snart stjålet av tyver. Han sporet dem til Nova Villa (New Stoke) og tok dem tilbake, men samtidig som han protesterte mot tyveriet, benyttet han anledningen til å prøve å omvende tyvene til den kristne tro. I stedet hogg de hodet av ham. Dette skjedde den 17. juni 510 i Hartland. I følge den samme kilden tok Nectan etter sin død opp hodet og bar det en kilometer til kilden ved sin hytte. Denne legenden inkluderer dermed Nectan i den gruppen av helgener som kalles kefalofori eller cephalophori («hodebærere»), på linje med de hellige Dionysius (Denis) av Paris og Decuman. Tradisjonen sier at overalt hvor Nectans blod falt, vokste det opp revebjeller. Ifølge tradisjonen døde en av tyvene, mens den andre ble blind. Da han forsto hva han hadde gjort, hevdes det at han senere vendte tilbake for å gravlegge Nectans legeme.

I det vestlige Storbritannia var Nectans kult betydelig i middelalderen. På 1030-tallet ble hans legeme overført til et verdigere skrin. Biskop Lyfing av Crediton (1021-46), som først hadde avslått translasjonen, godtok den som et etablert faktum og utstyrte kirken i Hartland med klokker, bly til taket og et skulptert relikvar. Nectans bispestav ble dekorert med gull, sølv og edelsteiner, og kirken ble også utstyrt med herregårder for å styrke den mot røvere fra vikingbosetningene i Irland. Det sies at blant Hartlands velgjørere var kong Harthacnut (Hardeknut) (1040-42) og jarl Godwin og hans hustru, foreldre til kong Harold II Godvinsson. Tidlig på 1100-tallet bygde augustinerkorherrer et kloster i nærheten og restaurerte kirken og graven i Hartland, som ble i deres varetekt til den såkalte reformasjonen på 1500-tallet. Kirken er bevart, men skrinet ble ødelagt under reformasjonen. En rekke andre kirker i Devon er viet til Nectan, men bare to av dem er gamle: Welcombe, like sør for Hartland, og trolig opprinnelig Ashton (nå St John the Baptist). Det ligger også et middelalderkapell for Saint Nectan nær St Winnow i Cornwall.

Nectans minnedag ble feiret i Launceston, Exeter, Wells og andre steder, vanligvis den 17. juni, hans dødsdag. Historikeren Nicholas Roscarrock fra Cornwall, som i 1590 skrev The Lives of the Cornish Saints, hvor han gjorde mye bruk av informasjon fra tidligere manuskripter, angir 18. mai, mens Gotha-teksten angir 4. desember som hans translasjonsdag. Markedet til hans ære i St. Winnoc var imidlertid den 14. februar, som Wilsons martyrologium fra 1640 angir som hans fest. Nectan ble også æret i Cornwall, hvor det årlige markedet Nectan Fair fant sted i Launceston på hans festdag. I området rundt Lostwithiel og Newlyn ble kapeller viet til ham under navnet St. Nighton, og St. Nighton’s Kieve (dvs. kjele) ligger ved foten av en foss nær Tintagel. Det blir sagt at ridderne av Det runde bord møttes der for å konsultere med ham før de satte avgårde på sin jakt etter Den hellige gral. I Bretagne mener man at Lanneizant og Kerneizen bærer hans navn.

Nectan er den fremste på de korniske listene over Brychans barn, og vanligvis blir han sagt å ha vært den eldste. Men historikerne fester liten tillit til de korniske listene. Mange forskere tror at listene bare indikerer at de personene som står der, hadde sin opprinnelse i det sørlige Wales. Navnet Nectan (Nechtan) er ikke walisisk, og ikke engang opprinnelig irsk, men piktisk, og noen mener at det har blitt blandet sammen med Noethon ap Gildas, som er kjent for å ha kommet fra nord. På walisisk antar navnet formen Neithon, og det opptrer hos den hellige Beda den ærverdige som Naiton.

Professor Charles Thomas mener at Nectan i virkeligheten er en korrumpering av navnet Brychan selv, og at far og sønn dermed er en og samme person. Han identifiserer Lundy Island som Brychans mystiske begravelsessted, Ynys Brychan, og at hans legeme ble overført derfra til Stoke på 600-tallet.