Den hellige Nektarios (lat: Nectarius) ble født en gang på 300-tallet i Tarsus (gr: Tarsos; Ταρσός) i Kilikia i Lilleasia (nå Tarsus i provinsen Mersin i regionen Çukurova i Tyrkia). Han kom fra en adelig familie og var sønn av en senator i Konstantinopel. Selv ble han pretor av Konstantinopel. Han kan ha vært gift og var etter hvert en eldre mann, viden kjent for sin beundringsverdige karakter. Da den hellige Gregor av Nazianz (329-ca 390) gikk av som erkebiskop av Konstantinopel under Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel (I) i 381, krevde folket at Nektarios skulle etterfølge ham, og deres valg ble ratifisert av konsilet før august 381, sier kirkehistorikeren Sokrates Scholasticus (380-439) i sin Ekklesiastike historia.
Den greske historikeren Sozomen (Salminius Hermias Sozomenus) (ca 400-ca 450) legger til i sin Ecclesiastica Historia (VII.8) at Nektarios var i ferd med å vende tilbake til Tarsus da han spurte biskop Diodoros av Tarsus (gr: Διόδωρος), som deltok på konsilet, om han kunne ta med seg noen brev for ham. Diodorus, som plutselig innså at hans besøkende var den best egnete person til å bli ny erkebiskop av Konstantinopel, overtalte den hellige patriark Meletius av Antiokia (d. 381), som presiderte ved konsilet, til å føye til hans navn på listen over kandidater som konsilet presenterte for keiseren, som hadde forbeholdt seg selv utnevnelsesretten. Til alles overraskelse valgte keiser Theodosios Nektarios, som ennå ikke var døpt. På den tiden var det vanlig at kristne ventet med å la seg døpe til de begynte å dra på årene eller ble syke, ettersom det ennå ikke fantes noe skriftemål som kunne tilgi syndene man hadde begått etter dåpen. Av forståelige grunner ønsket de å dø mest mulig syndfrie, og i dåpen blir alle synder visket bort. Keiserens valg ble ratifisert av konsilet, og Nektarios ble straks døpt. I drakten til en neofytt (nydøpt) ble han bispeviet. Den franske historikeren og presten Louis-Sébastien Le Nain de Tillemont (1637-98) betviler denne historien (Mémoires, IX, 486).
Ved sin høytidelige innsettelse fremsa Nektarios under sin dåp den «Symbolum» (trosbekjennelse) som senere konsilet i Kalkedon i 451 overtok som obligatorisk for hele Kirken. Snart etter Nektarios’ valg vedtok konsilet sin berømte tredje kanon som ga Konstantinopel rett til å hevde presedens over alle andre kirker unntatt Roma, og Nektarios blir ofte med urette kalt den første patriark av Konstantinopel. Selv om konsilet vedtok setets verdighet som nummer to etter Roma, ble dette aldri anerkjent av pavene, og opphøyelsen til patriarkat kom ikke før på konsilet i Kalkedon i 451. Faktisk var det ikke før på konsilet i Firenze i 1439 at Den katolske kirke anerkjente at patriarkatet Konstantinopel hadde denne verdigheten.
Nektarios presiderte over resten av konsilet og hans navn står først blant de 150 som signerte dets kanoner. Men hans valg fikk et etterspill. En viss Maximos kynikeren hadde prøvd å bli erkebiskop av Konstantinopel mens Gregor av Nazianz var syk, men han ble jaget bort, og på konsilet ble hans krav på bispestolen i Konstantinopel enstemmig avvist. Den siste av konsilets fire kanoner erklærte:
«Hva angår Maximos ‘Kynikeren’ og den forvirring som takket være ham har oppstått i Konstantinopel, [erklærer vi] at Maximos aldri har vært, og heller ikke er, biskop, og at de han har ordinert til en hvilken som helst klerikal grad, ei heller er gyldig viet; alt som har vært foretatt i tilknytning til ham, eller som han selv har foretatt, er uten gyldighet».
(Oversatt av biskop John Willem Gran (1920-2008) i Kirkens Tro, St. Olav forlag 2011).
Maximos appellerte da til vestkirken. Høsten 381 ble det holdt en synode enten i Aquileia eller i Milano hvor den hellige Ambrosius av Milano presiderte, og den behandlet Maximos’ krav. De hadde bare hans egen fremstilling å holde seg til, og det var ingen spørsmål om at Gregors overføring til setet i Konstantinopel var ukanonisk, mens valget av Nektarios var åpent for alvorlig kritikk ettersom han var en udøpt legmann. Maximos viste også frem brev fra avdøde patriark Peter for å stadfeste sin påståtte kommunion med kirken i Alexandria, så de italienske biskopene ga støtte til Maximos og nektet å anerkjenne hverken Gregor eller Nektarios. I et brev til keiser Theodosios protesterte Ambrosius og hans bispebrødre mot Nektarios’ handlinger fordi han ikke var rettmessig biskop, ettersom bispestolen i Konstantinopel tilhørte Maximos, som de krevde gjeninnsatt.
Som svar innkalte keiser Theodosios kort etter avslutningen av det økumeniske konsilet de keiserlige biskopene til en ny synode i Konstantinopel. Nesten alle de samme biskopene som hadde vært på konsilet, samlet seg igjen tidlig på sommeren 382. Da de ankom, mottok de et brev fra synoden i Milano som inviterte dem til et allment konsil av østlige og vestlige biskoper for å avgjøre de omstridte episkopatene i Konstantinopel og Antiokia, som skulle avholdes i Roma.
Men de svarte at de måtte bli værende der hvor de var fordi de ikke hadde gjort noen forberedelser til en så lang reise. Imidlertid sendte de tre utsendinger, Syriakos, Eusebios og Priskianos, med et synodalt brev til den hellige pave Damasus I (366-84), erkebiskop Ambrosius og de andre biskopene som i 382 var samlet til en provinsialsynode i Roma. Denne synoden var den femte under pave Damasus. Det er ikke bevart noen formell protokoll fra synoden, og vi vet heller ikke hvordan synodefedrene behandlet spørsmålet om Maximos. Men Theodosios sendte kommissærer til Roma til støtte for erklæringene fra sin synode, noe vi vet fra den hellige pave Bonifatius Is (418-22) brev. I hans femtende brev (til biskopene i Illyria) viser han at Kirken i Roma til slutt hadde gått med på å anerkjenne både erkebiskop Nektarios i Konstantinopel og patriark Flavian I (381-404) i Antiokia. Dermed må synoden i Roma ha avvist Maximos’ krav etter å ha mottatt mer nøyaktig informasjon.
Nektarios var biskop i seksten år, men vi vet svært lite om hans episkopat. Han ble mistenkt for innrømmelser til novatianerne, tilhengerne av den romerske motpave Novatian (251-58) (Sokrates, V.10; Sozomen, VII.12), og han motsatte seg det konstant arianske kjetteri. Arianerne brente hans hus i 388 (Sokrates, V.13). I 383 ble det holdt en tredje synode i Konstantinopel. Men til tross for dekretene fra biskoper og keiser fortsatte arianerne og pneumatomakerne (som avviste Den Hellige Ånds guddom) å spre sin lære. Keiser Theodosios innkalte alle partier til keiserbyen for en stor debatt i juni 383 i håp om å få løst alle stridsspørsmål. Før dette hadde han sendt bud på erkebiskopen og fortalt ham at alle spørsmål skulle bli debattert fullt ut.
Etter dette vendte Nektarios hjem, full av engstelse, og konsulterte den novatianske biskop Agelius, som følte seg selv uskikket til å megle i en slik kontrovers. Imidlertid hadde han en lektor, Sisinnius, en filosof og teolog, som han refererte diskusjonene med arianerne til. Sisinnius foreslo at de skulle fremskaffe vitnesbyrdene om doktrinen om Sønnen fra de gamle Kirkefedrene, og først spørre lederne for de ulike partiene om de aksepterte disse autoritetene eller ønsket å fordømme dem.
Både erkebiskopen og keiseren gikk med på dette forslaget, og da biskopene møttes, spurte keiseren om de respekterte «...de lærerne som levde før den arianske splittelsen?» De bekreftet at de gjorde det. Deretter spurte han om de anerkjente «...dem som kloke og troverdige vitner for den sanne kristne lære?» Dette spørsmålet skapte imidlertid splittelse, så keiseren ga hvert parti ordre om å produsere en skriftlig bekjennelse av deres lære. Dette ble gjort, og de ledende biskopene ble innkalt til keiserpalasset, Nektarios og Agelius for de ortodokse, Demofilos (tidligere biskop av Konstantinopel) (370-80) for arianerne, Eleusius av Kyzikos for pneumatomakerne og Eunomius for anomoeanerne (som trodde at Jesus var av et annet vesen enn Gud).
Keiseren mottok dem med vennlighet og trakk seg tilbake til sitt arbeidsrom for å studere deres skriftlige trosbekjennelser. Etter å ha bedt til Gud om å bli opplyst, avviste Theodosios og ødela alle bortsett fra de ortodokse, fordi han følte at de andre introduserte en deling av Den Hellige Treenighet. Etter dette forbød han alle sekter, bortsett fra novatianerne, å holde gudstjenester, å publisere sine doktriner og å ordinere prester, under trussel om alvorlige sivile straffer.
I 385 døde keiserens hustru Aelia Flaccilla (eller Placilla) og deres datter Pulcheria. Erkebiskopen ba den hellige Gregor av Nyssa om å holde begravelsesprekenen for dem begge. En av hans prekener om en ukjent hellig martyr ved navn Theodor er bevart (PG XXXIX, 1821-40, Nilles «Kalendarium manuale», II, 96-100). Seks takknemlige brev fra Nektarios er bevart i korrespondansen til hans berømte forgjenger Gregor. I det første uttrykker han sine hjertelige gode ønsker for hans episkopat. Det siste er av stor betydning, hvor han maner ham til ikke å være altfor liberal i å tolerere apollinarianerne. Den patriarken som overtok da Johannes Krysostomos ble avsatt, Arsakios I (lat: Arsacius) (404-05), var også fra Tarsus og var en bror av Nektarios.
Den greske kanonikeren Theodor Balsamon (d. ca 1195), fra 1193 gresk patriark av Antiokia, sier at Nektarios i 394 holdt en synode i Konstantinopel som erklærte at en biskop aldri kunne avsettes av en verdslig øvrighet, men utelukkende med samtykke fra flere andre biskoper i den samme provinsen. (Jean Hardouin (1646-1729), Conciliorum collectio regia maxima (1715), I, 955).
Hans viktigste handling var imidlertid ifølge Sokrates (V.19) og Sozomen (VII.16) da han i 391 var ansvarlig for å fjerne embetet som preste-pønitentiar og praksisen med offentlig bot i byen på grunn av en offentlig skandale som hadde skjedd i den forbindelse. Denne hendelsen er viktig for botens historie, og hans eksempel ble fulgt av nesten alle andre biskoper. Embetet som preste-pønitentiar hadde da bestått siden 313. Disse prestenes plikt synes å være å høre skriftemål før kommunion. Embetet hadde sin opprinnelse i det novatianske skisma i 251, da dette partiet nektet å ha kommunion med dem som hadde falt fra i forfølgelsene under keiser Decius (249-51). Gradvis ble det færre frafalne å gjenforsone med Kirken, og pliktene til disse prestene ble nærmere tilknyttet forberedelsene for kommunion. Etter Nektarios’ avskaffelse av dette embetet var deltakelsen i Den hellige kommunion overlatt til den enkeltes individuelle samvittighet.
Nektarios døde den 27. september 397 i Konstantinopel og ble etterfulgt som erkebiskop av den hellige Johannes Krysostomos (ca 347-407), som satt på bispesetet fra 398 til 404. Nektarios’ minnedag i det ortodokse Menaion er 11. oktober (Nilles, I, 300; Acta Sanctorum, mai, II, 421), som han deler med sin bror Arsakios (lat: Arsacius) (404-05) og andre samtidige erkebiskoper av Konstantinopel, de hellige Attikos (lat: Atticus) (406-25) og Sisinnios I (426-27). Dødsdagen 27. september nevnes også som en ortodoks minnedag. De syrisk-ortodokse minnes ham den 22. desember. Hans navn står ikke i Martyrologium Romanum.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, zeno.org, ec-patr.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. januar 1998 – Oppdatert: 21. august 2018