| Den salige Nikolas Factor (1520-1583) |
Den salige Peter Nikolas Factor (sp: Pedro Nicolás) ble født den 29. juni 1520 i Valencia i Spania. Han var sønn av en siciliansk skredder som hadde emigrert til Valencia, og hans spanske hustru Ursula. Som 17-åring sluttet Nikolas seg i 1537 til fransiskanernes observantgren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs) i hjembyen Valencia. Han ble presteviet i 1544.
Han hadde raskt fremgang i ordenen, og han ble guardian (prior) for klostrene Santo Espíritu, Chelva, Val de Jesús, Murviedro (Sagunto) og for rekollektene i Bocairent. Flere ganger var han også novisemester. Hver gang kom hans lydighetsløfte i hard konflikt med hans ydmykhet. Da han ble betrodd klosteret Val de Jesús i 1568, ville han ikke akseptere før han hadde konsultert Guds vilje gjennom bønn.
Nikolas var en lidenskapelig person av stor nidkjærhet. Han pleide å piske seg før messen og tre ganger før han prekte, en gang for sine egne synder, en gang for hans nestes synder og en gang for at hans forkynnelse skulle bære frukter. Han levde stort sett på vann og brød, og en enkel tunika var nok for ham. Han gikk barbeint og sov på et hardt bord med et vedstykke eller en stein som pute. Hans botsøvelser var så ekstreme at han faktisk ble angitt til Inkvisisjonen for eiendommelighet.
Mange ganger ba han om å bli sendt ut som misjonær, men han måtte nøye seg med å arbeide for omvendelsen av maurerne, en oppgave som innebar få farer i kong Filip IIs (1556-98) Spania. Det sies at han to ganger tilbød å kaste seg i en smelteovn dersom de maurerne som han underviste, ville love å motta dåpen hvis han kom ut uskadd. Tilbudet ble avslått.
Nikolas var kjent og æret av mange i den spanske adelen fra kongen og nedover, og blant hans personlige venner var de hellige Johannes de Ribera, Paschalis Baylón og Ludvig Bertrán, de salige Andreas Hibernón og Kaper Bono. De av dem som overlevde ham, vitnet alle i hans saligkåringsprosess.
Nikolas tilbrakte livet som omvandrende predikant og mange mirakler ble knyttet til hans forbønn. Det var ikke til å unngå at mange legender og mirakelhistorier ble knyttet til denne fargerike skikkelsen. Det ble sagt at han visste om seieren til Den hellige liga over tyrkerne i Lepanto i Korint-bukten dagen etter slaget, at han forutsa valget av pave Sixtus V (1585-90) tre år før det skjedde, at han var så fylt av guddommelig kjærlighet at når han kastet seg ut i kaldt vann, ble det oppvarmet nesten til kokepunktet, at han skal ha motstått Satan, som viste seg for ham i form av en løve, en bjørn og en slange. Disse historiene vitner i alle fall om den store hellighet hans samtidige tilla ham.
I løpet av de siste årene av sitt liv forlot Nikolas klosteret i Valencia for å slutte seg til en nyetablert kommunitet av kapusinere i Barcelona. Han fortsatte som fransiskaner, men han forlot sin egen provins. Hans beveggrunner synes å ha vært komplekse. Det ble sagt i hans saligkåringsprosess at han søkte et enda mer asketisk liv, hvor mer ekstreme botsøvelser ville bli godkjent, og også at han med overlegg ville skaffe seg et ry for å være lunefull og omskiftelig som et middel for ydmykelse.
Få måneder senere ble provinsen for reformerte fransiskanere nedlagt, og Nikolas vendte tilbake til Valencia. Til en av ordenens velgjørere som ga ham husly på veien tilbake, sa Nikolas at han med glede vendte tilbake til Valencia for å ende sin vei der. Snart etter sin retur døde han den 23. desember 1583 i Valencia. Han var 63 år gammel og hadde vært ordensmann i 46 av dem. Han hadde bedt om å gravlegges i jorden, men i de ni dagene hans legeme lå utstilt, utstedte det en slik velduft at han ble gravlagt blant sine brødre. Velduften var fortsatt der da kong Filip II i 1586 beordret graven åpnet for å ære sin hellige venn.
Han ble saligkåret den 27. august 1786 (dokumentet (Breve) var datert den 18. august) av pave Pius VI (1775-99). Hans minnedag er dødsdagen 23. desember, men 14. desember nevnes også.