Den hellige Niketas ble født en gang på begynnelsen av 300-tallet i regjeringstiden til den salige keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324). Det skjedde på den østlige siden av elven Donau i Dacia, som omtrent tilsvarer dagens Romania. Hans foreldre var hedenske gotere som tilhørte den goterstammen som ble kalt tervingene, som senere visigoterne («vestgoterne») utgikk fra. Niketas er et navn av gresk opprinnelse (Νικήτας, Nikétas) og betyr «seierrik» (lat: Nicetas). På italiensk Niceta, på fransk Nicétas, Nicet eller Nizier, på russisk Nikita (Никита) og på ukrainsk Nykyta eller Mykyta.
Da keiser Valens (364-78) kom på tronen i 364, ble goterne delt i to kongeriker. Atanarik (364-76; d. 381) ble konge for de østlige goterne nord for Donau, det romerske imperiets gamle grense, som grenset til det romerske imperiet mot Trakia. Den hellige Hieronymus (331-420) forteller at kong Atanarik i 369 sluttet fred med romerne etter to års krig. En av konsekvensene freden fikk var at han samme år startet en forfølgelse av de kristne, som skulle vare til 372. Atanarik var konservativ og var redd for at kristendommen skulle ødelegge de gamle gotiske tradisjonene, så han hatet de kristne. Men den nye religionen hadde alt fått godt grep og kunne ikke utryddes. Den greske Kirken ærer 51 martyrer fra denne perioden, og de best kjente er Niketas og den hellige Sabas goteren.
Informasjonen om Niketas stammer fra to lidelseshistorier, hvorav den eldste er fra slutten av 400-tallet eller 500-tallet og skrevet i Mopsuestia i Kilikia. Den hellige Simeon Metafrastes brukte detaljer fra disse to til å sette sammen en egen passio, men denne er mindre verdifull. I følge disse kildene ble Niketas født nær Donaus bredder i Dacia og ble først soldat. De fleste av goterne i området var fortsatt hedenske, men det fantes også to kristne grupper, den ene katolsk og den andre kjettersk ariansk. Niketas ble katolikk mens han ennå var ung, og han skal ha blitt døpt av den gotiske biskopen Teofil, som var biskop for skytere og gotere under keiser Konstantin og som deltok på det første økumeniske konsil i Nikea i 325. Trolig mottok han sitt greske navn Niketas i anledning sin dåp, men vi kjenner ikke hans gotiske navn før dåpen. Noen kilder nevner navnet Woin. Senere ble han presteviet av Teofils etterfølger, den store arianske misjonæren Wulfila (latinisert til Ulfilas, Ulphilas og Orphila) (ca 311-83), som blant annet skapte et gotisk alfabet og oversatte Bibelen til det lokale språket.
Niketas var en begavet predikant og arbeidet intenst med å spre kristendommen blant sine gotiske landsmenn. Gjennom hans personlige eksempel og inspirerte ord brakte han mange hedninger til den kristne tro. Han utførte sin prestetjeneste i 369 da den visigotiske kong Atanarik satte i gang en forfølgelse av de kristne som varte til 372. Atanarik var rasende over de romerske myndighetenes dårlige behandling av en rekke visigotere som hadde rømt fra hunerne og tatt tilflukt i Moldova, så han bestemte at en vogn med bildet av en av de lokale gudene skulle kjøres gjennom alle landsbyer hvor man visste eller mistenkte at det bodde kristne. Alle kristne som nektet å tilbe gudebildet, skulle drepes. Den vanlige metoden var å brenne dem i sine hjem eller sine kirker, mens andre ganger ble de stukket ned ved foten av alteret.
Niketas ble brent til døde i 372, trolig i sin kirke nær utløpet av Donau. Ifølge hans Passio lokket djevelen i en engels skikkelse ham til å ofre til de hedenske gudene for å redde sitt liv, men Niketas jagde ham på flukt ved hjelp av bønn og assistert av erkeengelen Mikael. Niketas skal ha gjennomgått mye tortur før han til slutt ble kastet på bålet. Han fortsatte å si sine bønner og synge salmer til han oppga ånden. Hans legeme skal ha forblitt uskadet av ilden og opplyst av et mirakuløst lys. Om natten ble hans legeme berget av en kristen venn ved navn Marianus. Niketas’ levninger ble den 15. september 375 brakt til Mopsuestia i Kilikia i Lilleasia, nå Tyrkia (i dag ruiner ved Suluca), hvor det ble bygd en basilika for dem, og derfor fikk han en kult i øst.
Forfølgelsen av de kristne splittet visigoterne, og de kristne samlet seg under sin egen leder, Fritigern (lat: Fritigernus; got: Frithugairns) (konge 369-80). Denne splittelsen svekket folkets enhet og førte til store vanskeligheter, noe som spesielt viste seg da hunerne kom i 376. Goterne ble slått flere ganger og ble tvunget til å rømme landet. Atanarik flyktet sammen med noen tilhengere opp i Karpatene til Transilvania (ung: Erdély; ty: Siebenbürgen), som nå er rumensk. Flertallet fulgte imidlertid Fritigern til romersk område. Atanariks flokk ble med tiden sultet ut, og han måtte til slutt søke ly i Konstantinopel i 381, men der døde han to uker senere.
Visigoterne var opprinnelig fra Skandinavia, men på 300-tallet dro de sørover til Donau og nordkysten av Svartehavet. Der ble de omvendt til kristendommen i dens kjetterske arianske form av biskop Wulfila. Han var født i Tyskland, barnebarn av kristne fanger tatt i Kappadokia, og han var i over førti år deres misjonsbiskop og drev katekese for dem med den gotiske oversettelsen av Bibelen. Fra Wulfilas gotere ble arianismen overført som en nasjonal arv til alle de germanske folkene i øst som på 400-tallet bodde innenfor imperiets grenser.
Da goterne i 376 ble jaget bort av hunerne, ble de henvist til Trakia som forbundsfeller av imperiet, som nå var blitt fullstendig ariansk. På denne tiden prøvde keiserne Konstans I (337-50) og Valens (364-78) å tvinge gjennom arianismen som statsreligion. Men på Balkan kom visigoterne snart i konflikt med sine bysantinske beskyttere, og dårlig behandling fra noen av de keiserlige sivile tjenestemennene provoserte frem et opprør.
I 378 vant visigoterne under Fritigern sin store seier ved Hadrianopel (Adrianopolis) i Paflagonia i Lilleasia (i dag Edirne i Tyrkia), som skulle bety begynnelsen til slutten for det romerske verdensherredømmet. Romerne ble tilført et sviende nederlag, og av deres hær på 60 000 mann skal bare en tredjedel ha sluppet unna. Keiser Valens (364-78) ble selv drept, og katastrofen gjorde et dypt inntrykk på samtiden. Fritigern forsvinner ut av historien året etter.
Under keiser Theodosios I den Store (379-95) ble den ortodokse katolske tro gjort til offisiell statsreligion i Romerriket, men den germanske arianske kirken fortsatte uforstyrrelig å tro og lære at Guds Sønn bare lignet Faderen, og ikke var den samme fra evighet. De avviste det de kalte «trinitariske spekulasjoner og kristologien i den greske teologien», brukte det germanske språket i liturgien og anerkjente monarkens rett til å utnevne biskoper og innkalle synoder.
De forsøkene som ble gjort fra keiser Theodosios’ etterfølgere og det siste som ble gjort fra den hellige erkebiskop Johannes Krysostomos av Konstantinopel (ca 347-407) på å få visigoterne til å akseptere læren fra konsilet i Nikea i 325, viste seg dessverre utilstrekkelige. De holdt derfor fortsatt fast ved arianismen i lang tid, etter at folket hadde lagt Italia og Hellas øde og erobret et nytt hjemland i det sørlige Gallia og i Spania i 419. Der oppsto det første uavhengige germanske riket innenfor det romerske imperiet.
Fra Mopsuestia skal Niketas’ relikvier på 400-tallet ha blitt forsøkt overført til Anazarbus i Kilikia (i dag ruiner ved Çukurköprü), men det mislyktes. I middelalderen kom relikvier til Konstantinopel og på 1300-tallet til kirken San Raffaele i Venezia. Deler av relikviene ble senere overført til klosteret Visoki Dečani (serb: Високи Дечани, alb: Manastiri i Deçanit) i Kosovo, hvor hans intakte hånd fortsatt oppbevares. Klosteret Dečani er kjent for mange hellige og mirakuløse helgenrelikvier. De viktigste relikviene er det intakte levningene av den hellige kong Stefan Uroš III Dečanski av Serbia (ca 1285-1331), mens andre er Niketas goterens bevarte hånd og den hellige Gregor av Nyssas (ca 335-ca 395) kjeveben.
Niketas’ minnedag er 15. september hos både katolikker, ortodokse, armenske og syrisk-ortodokse. Denne dagen ble han også minnet i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum:
Eodem die sancti Nicétæ Gothi, qui ab Athanaríco Rege, ob cathólicam fidem, iussus est igne combúri.
På samme dag, den hellige Niketas goteren, som av kong Atanarik ble beordret brent for den katolske tro.
Han minnes denne dagen også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004), men med en litt annen ordlyd:
Ad ripas Danúbii, sancti Nicétæ, mártyris, qui ab Athanaríco rege ariáno ob cathólicam fidem iussus est igne necári.
Ved Donaus bredder, den hellige Niketas, martyr, som av den arianske kong Atanarik ble brent på bålet for sin katolske tro.
Vi ser at kongen i denne nye versjonen kalles arianer, mens de fleste kildene kaller ham hedning. Dagen for Niketas’ død er ikke kjent, så minnedagen er på dagen for translasjonen av hans relikvier. Han æres som martyr i de greske og syriske kirkene, som plasserer ham i kategorien Megalomartyr (stormartyr). Det er et spørsmål om han ikke var heretisk arianer da han led martyrdøden.
Niketas æres spesielt i Den russisk ortodokse kirke. I Russland, Ukraina og Serbia finnes flere kirker og klostre som har navn etter Niketas. Han påkalles for å hindre at barn får defekter ved fødselen. Han er soldatenes beskytter og bekjemper av demoner.
Han er også skytshelgen for byen Melendugno i provinsen Lecce i regionen Puglia i Sør-Italia, hvor klosteret San Niceta fra 1100-tallet har en relikvie av hans venstre arm. Melendugno er den eneste byen i hele verden som har Niketas goteren som skytshelgen.
Niketas fremstilles ofte stående i flammene mens han ber. Han avbildes oftest på russiske ikoner som soldat i rustning i sin aktive bekjempelse av det onde i en demons skikkelse. På noen bilder sitter han triumferende på demonen. Denne fremstillingsmåten er en sjelden ikonografisk variant.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen.net, oca.org, orthodoxwiki.org, kosovo.net, brenskegallery.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. oktober 1998 – Oppdatert: 9. august 2018