Den salige Fransiska de Paula de Jesus (pt: Francisca), som av alle ble kalt Nhá Chica, «tante Fransiska», ble født i 1810 (eller 1808) på gården Porteira dos Vilellas i Santo Antônio do Rio das Mortes Pequeno, en av dagens fem distrikter i kommunen São João del-Rei i delstaten Minas Gerais i Brasil. Hennes mor og besteforeldre hadde vært slaver, og hun hadde en bror, Theotônio Pereira do Amaral, som trolig ble født fire år før henne, i 1804, i et tidligere ekteskap. Hennes far var ukjent, sannsynligvis eieren av ranch hvor moren var i tjeneste.
Hun ble også døpt på fødestedet den 26. april 1810. Ved dåpen fikk hun navn etter den helige Frans av Paola (1416-1507), som er spesielt viet slaver i Sør-Amerika. Hun vokste opp uten etternavn, som hun ikke var berettiget til som uekte datter av en slavekvinne.
Kort tid etter hennes dåp ble moren frigjort fra slaveriet, og familien flyttet til byen Baependi i den samme sørlige delstaten, hvor de slo seg ned i et lite hus på Rua das Cavalhadas, i dag Rua da Conceição. Med seg hadde de sine få eiendeler og et bilde av Vår Frue. I dette huset bodde Nhá Chica til sin død i 1895. Dona Izabel døde da Nhá Chica var bare ti år gammel, og hun ble foreldreløs. Hennes bror Theotônio klatret imidlertid til de politiske, juridiske og militære høyder i landsbyen Baependi. Han ble byråd, fredsdommer og løytnant i den keiserlige garde. Han var også engasjert i byens religiøse liv og var blant annet medlem av styret i brorskapet «Vår Frue av en god død» (Irmandade de Nossa Senhora da Boa Morte). Han var gift med Leonora Maria de Jesus, men hadde ingen etterkommere, noe som gjorde hans søster til hans enearving.
Nhá Chica var høy, mørk og vakker, og flere unge menn ba henne i sin tid om å gifte seg med dem. Selv om hun kunne ha giftet seg, sa hun nei til alle frierne og valgte å bo i huset sitt og vie seg til Gud og de trengende. På sitt dødsleie hadde moren anbefales henne et liv i ensomhet, for bedre å kunne praktisere veldedighet og holde fast på den kristne tro, og hun fulgte denne anmodningen og viet sitt liv til praktisering av nestekjærlighet. Hun avslo også invitasjonen fra broren om å flytte inn hos ham. Hun vokste opp isolert fra verden og viet seg til veldedighet og tro. Hun følte aldri noe behov for å lære å lese. Hun ønsket bare å lese Skriften, så hvis noen leste fra Bibelen for henne, gjorde det henne glad. Hun skrev selv en Novene til Nossa Senhora da Conceição.
Hun var en ekstraordinær legkvinne som var respektert av alle som søkte henne, fra de mest ydmyke til de høyeste menn i riket. Hun var en glødende tilhenger av Nossa Senhora da Conceição (Vår Frue av den uplettede unnfangelse), og hele sitt liv søkte hun å oppnå det hun sa var en forespørsel fra Vår Frue, nemlig å bygge et kapell for henne. Dette var en kostbar oppgave, og på den tiden alt for mye for en fattig kvinne som selv var datter av en slave. Hun begynte å spørre i nabolaget om hjelpemidler for byggingen. Gradvis spredte nyheten seg, og snart begynte hun å motta alle slags almisser for dette formålet. Hun kunne også bruke den arven hun fikk etter sin bror. I tretti år samlet hun donasjoner for å bygge kapellet Nossa Senhora da Conceição, som i dag er Santuário da Conceição i gruvebyen Baependi.
Byggingen begynte i 1865 ved siden av hennes hus. Da hun hadde fått inn et visst beløp, mottok Nhá Chica et beløp fra Ordenen for Vår Frue (Ordem de Nossa Senhora) til oppstart av arbeidet. Deretter ble det reist et kapell i stein som målte 34,35 x 8,20 meter. Utstyret ble nesten i sin helhet donert: bilder, utstyr, vaser, lamper og til og med et orgel.
Hennes eneste ledsager var en frigjort slave, Félix, som tok seg av det praktiske og saker som gjaldt kapellet, mens hun mottok alle som strømmet til for å få hennes råd og bønner. Nhá Chica rettet sine bønner til Sua Sinhá, som hun kalte Vår Frue, representert av en liten terrakottastatue av Vår Frue av den uplettede unnfangelse, som i dag oppbevares i hennes hus. Gradvis vokste hennes berømmelse, fordi hun alltid ga gode råd. For alle hadde hun trøst og løfte om en bønn, eller hun kunne forutsi utfallet av et foretak eller gi materiell hjelp.
Hele livet ble Nhá Chica kalt «de fattiges mor» (a mãe dos pobres). Hun hadde den fromme skikk på en bestemt dag i uken å invitere de fattige og andre innbyggere i nærheten for å be sammen til Guds Mor. Etter bønnene fordelte hun mat til de fattige, mottok almisser og ga almisser. Ingen banket på hennes dør uten å motta noen form for hjelp eller forbønner. Nhá Chica bodde alltid i sitt hus i nærheten av kirken Nossa Senhora da Conceição i bønn, ydmykhet, botsøvelser, og fysiske lidelser. På fredager tokk hun ikke imot noen. Det var den dagen hun vasket sine egne klær og ellers var viet til bønn og bot. Det var fordi fredag er den dagen vi husker Vår Herres Jesu Kristi lidelse og død for å frelse oss alle.
Den 8. juli 1888 ble Nhá Chica syk og sengeliggende, og den 14. juni 1895 døde hun, mer enn åttifem år gammel. Hun ble ikke gravlagt dagen etter, slik skikken var, men lå utstilt i tre dager før hun ble gravlagt den 18. juni. I denne tiden var det ingen tegn til nedbryting på hennes legeme. Et stort antall mennesker kom fra alle kanter for å vise henne den siste ære, og i kapellet Nossa Senhora da Conceição var det en konstant strøm av mennesker som kom og gikk.
Ifølge hennes eget ønske, som var uttrykt i hennes testamente, ble hun gravlagt i kapellet han hadde bygd: «Jeg erklærer at min begravelse skal skje i kirken Nossa Senhora da Conceição, med begravelse og musikk». Hennes grav har blitt besøkt og æret av hundrevis av troende fra hele Brasil og andre land. Hun lå i sin grav i 103 år (1895-1998), før den ble åpnet den 18. juni 1998 i forbindelse med saligkåringssaken. Fra 2. august 1998 har hennes levninger vært oppbevart i en kiste av akryl plassert inne i en sarkofag av granitt ved siden av den opprinnelige graven.
I 1954 ble Nhá Chicas kirke overlatt til kongregasjonen «Fransiskanske søstre av Herren» (Congregação das Irmãs Franciscanas do Senhor). De åpnet rett ved siden av kirken et senter for sosialhjelp til barn i nød, som har blitt vedlikeholdt av velgjørere som har vært hengivne tilhengere av Nhá Chica. I dag er Associação Beneficente Nhá Chica (ABNC) vert for mer enn 160 barn, både jenter og gutter.
Nhá Chica, som ble hyllet for sin tro allerede mens hun levde, kalles nå av folket «den hellige av Baependi». En kampanje for hennes helligkåring startet i 1952. En kommisjon ble opprettet i 1989, og i 1991 fikk hun offisielt tittelen «Guds tjener» av Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Bispedømmets informasjonsprosess med tanke på hennes saligkåring startet den 16. juli 1993 og ble avsluttet i 1995, da den ble oversendt til Roma. Publiseringen av Positio, et dokument som samler alle data og bevis samlet i bispedømmet, fant sted den 30. oktober 2001. Dokumentet ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Den 30. april 2004 undertegnet de brasilianske biskopene (CNBB), samlet til sin 42. generalforsamling, et dokument som ber om en saligkåring av Nhá Chica. Dokumentet samlet 204 underskrifter fra 25 brasilianske stater.
Den 18. juni 1998 ble Nhá Chicas jordiske rester identifisert i nærvær av kirkelige myndigheter, medlemmer av det kirkelige tribunalet for hennes saligkåringssak, den historiske kommisjonen og rettsmedisinere. I 1998 startet det kirkelige tribunalet for saligkåringssaken også undersøkelsene på bispedømmenivå av et angivelig mirakel som skal ha skjedd på hennes forbønn. Disse undersøkelsene skulle senere oversendes til Vatikanet og analyseres der.
Miraklet skal ha skjedd i 1995 og gjaldt læreren Ana Lúcia Meirelles Leite fra Caxambu i Minas Gerais. Hun ble kurert for et svært alvorlig medfødt problem i hjertet uten å måtte gjennomgå operasjonen, bare gjennom Nhá Chicas bønner. I 2007 godkjente Vatikanet bispedømmets granskning av denne helbredelsen.
Den 14. januar 2011 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 28. juni 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av Ana Lúcia Meirelles Leite som et mirakel på hennes forbønn.
Hun ble saligkåret den 4. mai 2013 i Baependi av pave Frans, den fjerde saligkåringen i hans pontifikat. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 14. juni. Alle kjente henne som Nhá Chica, mens hun levde, og det gjør de fortsatt, nesten 120 år etter hennes død, så de kommer sikkert til å fortsette med det etter at hun er blitt saligkåret.
Kilder: santiebeati.it, pt.wikipedia.org, santosdobrasil.org, nhachica.org.br - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. mai 2013