Den hellige Niels av Århus (~1150-1180)

Den hellige Niels (Niels Knudsen, Hellig Niels, Sct. Nicolaus eller Sanctus Nicolaus Arusiensis) ble født rundt 1150 i Danmark. Historisk vet vi egentlig ikke annet om ham enn at han var sønn av kong Knut VI Magnussøn (konge i Jylland 1146-50), som ble drept i Roskilde 1157, og bror til den voldsomme biskop Valdemar. Hans far var den ene av danmarkshistoriens så berømte trekløver «Svend, Knud og Valdemar», som kjempet om makten inntil Valdemar (den Store) ble konge over hele Danmark (1157-82). Niels' mor døde umiddelbart etter guttens fødsel, og han ble oppdratt hos mormoren.

Som syvåring fikk han vite at mormoren ikke var hans mor. Fra da av endret han sitt liv. Han lo kun sjelden, følte seg trang om hjertet og elsket alt det som hørte til Guds tjeneste. Som kongesønn oppholdt han seg en del ved hoffet, men han kunne ikke avfinne seg med det verdslige livet der, så han levde mest på sine eiendommer i Viby ved Århus og på sin gård Skiby i Harlev sogn. I Skiby bygde han en kirke og førte et asketisk liv i bønn og bod; han var streng mot seg selv, men mild mot andre. Vi vet også at han var til stede hos kong Valdemar I den Store i Skanderborg da kongen den 6. juli 1176 ga Esrom kloster et stykke land i Halland og rett til å felle skogene der.

Vi vet også at Niels døde i 1180, og at hans bror Valdemar, som på den tiden var blitt biskop i Slesvig, noe senere (den 1. april 1182) ga Væ kloster i Skåne noen bol for hans sjels salighets skyld. Noen voldsom død har Niels neppe lidd, ifølge legenden døde han av sykdom.

På sitt dødsleie anmodet han om å bli gravlagt «i det lille kapellet av tre ved havet». Han ble gravlagt i Århus' første domkirke, trekirken Skt. Nicolai Kirke. Kirken var oppkalt etter en av de utallige katolske helgener ved navn Nikolas (Nicolaus). Den lå nærmere havet enn den nåværende.

Etter prins Niels' død oppsto det snart en veritabel Niels-kult. Omkring prinsens angivelig «velluktende» levninger oppsto mirakler, og de ble knyttet til domkirken som bar hans navn, som om de var relikviene av en helgen. Århusianerne så simpelthen Niels som domkirkens reelle helgen og bærer av dens guddommelige kraft. Det skjedde også underfulle hendelser ved Niels' trekapell i Skiby og en lokal helbredende kilde. Den døde Hellig-Niels' ry blev til og med understøttet av den lokale biskop Sven, som profitterte av kulten.

Men Danmarks konge Knut VI (1182-1202), hans sterke bror, hertug Valdemar Seier av Slesvig, og rikets kanskje mektigste mann, den hellige erkebiskop Absalon, brydde seg overhodet ikke om Hellig Niels' voksende popularitet. En ting var at kongens og hertugens farfar, den hellige hertug Knut Lavard, var blitt myrdet av Hellig Niels' farfar, Magnus den Sterke, som hadde gjort Århus til base for seg selv og sin slekt. En annen ting var at Hellig Niels' lillebror, biskop Valdemar, var kongens farligste rival til tronen og dessuten var hertugens dødsfiende. Biskop Valdemar ble nok sparket som mektig biskop av Slesvig, men han fortsatte med å være en stein i skoen for de danske makthaverne ved i 1193 å bli en intrigant erkebiskop av Bremen og i den egenskap ganske tydelig konspirere med kongeslektens og dermed Danmarks fiender. Det siste kongen kunne ønske, var at den konspiratoriske biskop Valdemar fikk styrket sin posisjon og helliggjort sin slekt ved å være bror til en populær dansk helgen.

Derfor fikk Absalon som avløser for Århus-biskopen Sven innsatt Peder Vognsen (d. 1204), som i likhet med Absalon var medlem av Danmarks ubetinget sterkeste adelshus, Hvide-slekten, som var Valdemar-kongenes nærmeste allierte. Biskop Peder var en handlekraftig håndlanger for kongen og Absalon og forsto at han vanskelig kunne klare sin viktigste oppgave - å bekjempe Niels-kulten - så lenge Hellig Niels og domkirken var forbundet. Peder Vognsen fjernet Niels' trekapell, men det er vanskeligere å eliminere en domkirke. Men biskopen fikk pavelig tillatelse til å bygge en helt ny domkirke i Århus, men uten å fortelle paven at byen allerede hadde en domkirke!

Rundt år 1200 kunne biskop Peder innlede byggingen av Skt. Clemens' Kirke, som snart kneiste mektig ved Storetorv midt i det befestede Århus. Derimot forfalt Skt. Nicolai Kirke utenfor vollene, og i løpet av 1200-tallet ble Vor Frue Kloster og Kirke i Vestergade bygd oppå den gamle domkirken. Denne kirken ble imidlertid skyllet på havet i 1791. Det ble deretter i 1797 reist et monument på Skt. Oluf kirkegård med påskriften «Til Minde om den paa Sct. Olufs Kirkegaard begravede Prinds Niels». Dette monumentet ble i 1847 avløst av det granittkorset som står der i dag. Dette har gitt anledning til den (feilaktige) oppfattelsen at Hellig Niels opprinnelig ble gravlagt på Skt. Oluf kirkegård.

Hellig Niels bevarte ganske visst sitt lokale helgenry i enda noen århundrer, men da var hans navn helt opphørt med å utgjøre en politisk trussel mot det herskende dynastiet.

En senere biskop var imidlertid mer formildet og forsøkte med kong Kristoffers støtte i 1250-årene å få Niels kanonisert, det vil si gjort til helgen, ved henvendelse til paven. To pavebrev fra 1254 og 1256 pålegger en samling av jyske geistlige å undersøke innberetningene om de jærtegnene (overnaturlig, ofte guddommelig varsel om kommende dramatiske hendelser) som var oppstått omkring Hellig Niels. Det lyktes dog aldri å få ham kanonisert. Men av folket var han kåret som hellig, og nøt stor anseelse som lokal helgen for Århus i de første århundrene etter sin død. Til og med lenge etter reformasjonen søkte folk til en hellig kilde som bærer hans navn.

Hans legende ble skrevet omkring 1250 ved Sct. Clemenskirken (den nye domkirken) i Århus i et iherdig forsøk på å få Niels kanonisert. Legenden ble skrevet i endret form rundt hundre år senere.

Følgende sitater er fra legenden: «Under sin siste sykdom ville han ikke ha noen hos seg bortsett fra presten Hugo. (…) Den følgende dag sammenkalte han sine folk, og etter at han på sitt vante vis hadde gitt dem lykkebringende formaninger og utdelt almisser til de fattige, valgte han sitt gravsted i trekapellet ved havet, det kapellet som biskop hr. Peder senere med hr. pave Innocent IIIs tillatelse gjorde til domkirke og innviet til den hellige Klemens' ære. (…) Som han hadde forutsagt, vandret han den følgende natt til Herren.» Der berettes om forskjellige jærtegn ved hans grav: vokslys som tenner seg selv, Niels' amme som var blind, fik sitt syn igjen. «En kone hadde en ku som plutselig var styrtet død om; hun gråt fordi hun nå ikke hadde noe å fø sine barn med. Da hennes naboer hadde medfølelse med henne og sammen med henne påkalte helgenen, reiste kua seg opp og var frisk».

Hans minnedag er 1. november.