Den hellige Niketas ble født en gang tidlig på 400-tallet i dagens Italia, men nøyaktig tid og sted er ikke kjent. Niketas er et navn av gresk opprinnelse (Νικήτας, Nikétas) og betyr «seierrik» (lat: Nicetas). På italiensk Niceta, på fransk Nicétas, Nicet eller Nizier, på russisk Nikita (Никита) og på ukrainsk Nykyta eller Mykyta.
Han ble i 454 valgt til ny erkebiskop av Aquileia i Nord-Italia etter Secundus (it: Secondo) (451-52). Aquileia, nå i provinsen Udine i regionen Friuli-Venezia Giulia i Italia, ble den 18. juli 452 ødelagt av hunerkongen Attila (434-53), som kalte seg selv «Guds svøpe». Biskop Secundus var trolig et ganske hjelpeløst vitne til ødeleggelsen av byen, selv om Chronicon Altinate feilaktig plasserer denne katastrofen i Niketas’ episkopat.
Niketas flyttet i 452 midlertidig fra Aquileia til øya Grado mellom Venezia og Trieste, ettersom den var tryggere mot angrep. Ifølge tradisjonen hadde han i Grado påbegynt, men ikke fullført, byggingen av basilikaen Sant’Eufemia, som skulle tjene som katedral og som faktisk ble kalt Basilica Nicetiana. Bygningen ble fullført av den skismatiske patriarken Elias (it: Elia) (571-ca 586) i årene før synoden den 3. november 579. Det er ikke kjent om Niketas returnerte tidlig fra Grado til det ødelagte Aquileia, hvor han altså ble valgt til ny erkebiskop i 454.
Til tross for vanskelighetene reorganiserte Niketas kirken og samfunnet i Aquileia på en kraftfull og effektiv måte og skaffet seg ry som både en from og klok mann og en god administrator. Han mottok et brev sendt den 21. mars 458 av den hellige pave Leo I den store (440-61) (Regressus ad nos). Dette brevet viser også at i 447 var en Januarius (it: Gennaro) biskop av Aquileia (før 442 – etter 447). Pavens brev var adressert til Niketas som metropolitt i provinsen «Venetia», og det rådet blant annet biskopen av Altino til å overholde sin metropolitts bestemmelser. Biskopen av Aquileia hadde allerede i flere tiår praktisert sin autoritet over en stor kirkeprovins som ikke sammenfalt i vest med provinsen Venetia et Histria, men strakte seg langt over Alpene til Donau.
Ødeleggelsen av Aquileia i 452 ble rundt 550 beskrevet av historikeren Giordane eller Giordano (lat: Iordanes) i svært klare ord: Invadunt civitatem, spoliant, dividunt vastantque crudeliter ita ut vix eius vestigia ut appareant reliquerunt («De invaderte byen, plyndret den og delte byttet, og ødela den hardhjertet slik at bare spor av den var synlige»). Pave Leo den stores brev antyder at det allerede få år etter 452 var oppnådd en viss bedring i Aquileia, hvor skadene på bygningene hadde vært store. Det ble foretatt reparasjoner i den sørlige basilikaen, mens den nordlige basilikaen ble endelig oppgitt. Men de viktigste arkitektoniske tiltakene ble ikke fullført før rundt 550, på initiativ av general Narses.
Pave Leo den stores brev handlet ikke bare om byens ødeleggelse og deportasjoner av befolkningen som følge av Attilas angrep, men også råd om løsning av pinlige moralske situasjoner som følge av hunernes angrep og tilstedeværelsen av ikke-kristne eller arianere, sannsynligvis gotere. Paven understreket nødvendigheten av å gjenopprette den juridiske, moralske og sosiale orden i byen. Pavens skriv skulle senere tjene som en regel for alle biskopene knyttet til kirken i Aquileia.
Ødeleggelsen hadde fått alvorlige konsekvenser av ulike slag, men fremfor alt moralsk og juridisk, som paven foreslo å håndtere på passende vis. Det var hustruer som hadde giftet seg på nytt i den tro at hennes mann var død etter å ha sittet lenge som fange, men ekteskapets uoppløselighet gjorde det nødvendig at dersom mannen hadde kommet hjem, ble det andre ekteskapet erklært ugyldig og parets ekteskap konstituert på nytt. Det var også noen katolikker som hadde deltatt i avgudsdyrkende banketter og andre som var blitt døpt av kjettere. Den frykten som hadde forårsaket disse problemene, kunne rettferdiggjøres, og derfor ble det anbefalt overbærenhet så lenge det var tale om omvendelse. I alle fall var det ikke snakk om gjendåp for dem som hadde blitt døpt for ikke å havne i fengsel, men de måtte bli konfirmert.
Niketas døde rundt 485 i Aquileia og etterlot seg et ry som en klok og god hyrde. Han ble etterfulgt som erkebiskop av Marcellianus (it: Marcelliano) (485-500). Niketas av Aquileia ble senere æret som helgen og forveksles ofte med den hellige Niketas av Remesiana (335-414), og mange av dennes verker ble feilaktig tilskrevet erkebiskopen av Aquileia. Hans minnedag er 22. juni, samme dag som Niketas av Remesiana, men erkebiskopen av Aquileia står ikke i Martyrologium Romanum.
Aquileia skal ha vært bispesete fra rundt år 50, men den første biskopen (protoepiscopus), den hellige Hermagoras (Hermogenes, Hermenagoras, Hermachoras, Hermacoras, Hermacores, Hermecoras, Armigerus, Armagrus, Ermacoras; it: Ermagora; slov: Mohor), levde trolig først i andre halvdel av 200-tallet. Aquileia var erkebispedømme fra 355 og patriarkat fra 539. Deretter var det en stund to patriarker av Aquileia, en av Gamle Aquileia (606-ca 680) og en av Grado (606-98). Deretter varte patriarkatet frem til 1752, da det ble delt mellom de to erkebispedømmene Udine og Gorizia. Protoepiscopus Hermagoras er skytshelgen for begge to.
Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, zeno.org, dizionariobiograficodeifriulani.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. juli 2018