Den hellige Nikodemus (it: Nicodemo; gr: Nikodemos, Νικοδημος) ble født rundt år 900 i det nordlige Calabria i Sør-Italia. Det nøyaktige stedet er ukjent, men det har blitt identifisert som Ypsicron (dagens Cirò) i provinsen Crotone i Calabria. Hans foreldre het Theofanos (it: Teofane) og Pandia, og de overlot sin sønns åndelige utdannelse til en prest ved navn Galato (Galatone). Som ung mann betraktet han den utsvevende oppførselen til noen av hans samtidige som avskyelig, så han følte seg mer tiltrukket av klosterlivet. Han ønsket å slutte seg til de asketene som hadde etablert seg i det området som var kjent som Mercurion, på klippene i fjellmassivet Pollino i Calabria. Dette var på en tid da det italo-greske munkevesenet blomstret der.
Han ble først nektet adgang i kommuniteten av den asketiske hellige abbeden Fantinus av Mercurion (it: Fantino), som ikke trodde at Nikodemus kunne tåle botsøvelsene og ydmykelsene på grunn av hans skrøpelig fysikk, men til slutt ga abbeden etter. Ryet for helligheten og askesen blant disse calabriske munkene, som blant annet inkluderte den hellige Nilus av Rossano (it: Nilo), var så stort at de ble prist av patriark Orestes av Jerusalem (983-1005). Munkene var kledd i geiteskinn, gikk barbent hele året, sov på halm i en hule og spiste kastanjer og lupiner.
Da Nikodemus følte seg moden nok, trakk han seg tilbake for å slå seg ned i en ny hule på Monte Cellerano (Kellerano), i dag San Nicodemo, i det området som er kjent som Locride. Der trakk hans berømmelse til seg mange som ville bli munker, så Nikodemus ble tvunget til å etablere en lavra, det vil si en koloni av eremitter som levde adskilt i hver sin hytte og møttes en gang i uken, senere betegnet begrepet lavra et stort kloster.
Hans lavra ble også besøkt av Fantinus og andre munker fra Mercurion, men dessverre var den også utsatt for nysgjerrighet fra de troende. Det verste var at kommuniteten ble truet av sarasenske angrep (sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»), og derfor flyttet Nikodemus og hans munker til Gerace. Men på grunn av trusselen fra sarasenerne også der, ble han tvunget til å oppløse kommuniteten og vende tilbake til eneboerlivet i Mammola, hvor det senere ble etablert et kloster, hvor mange disipler sluttet seg til ham.
Nikodemus døde den 25. mars 990 i klosteret i Mammola i provinsen Reggio Calabria i regionen Calabria, omgitt av sine disipler. Han var rundt nitti år gammel, noe som var svært mye på den tiden, spesielt når han hadde levd sytti år med et svært asketisk liv. Etter hans død fikk klosteret hans navn. Det ble meldt om mirakler ved Nikodemus’ grav, og han ble betraktet som en helgen. I 1080, under normannerne, ble det lille oratoriet på stedet forvandlet til en større kirke. Klosteret i Mammola ble også restaurert, og privilegier og fordeler ble gitt til det.
Nikodemus’ relikvier ble overført til en ny kirke i Mammola i 1580. Han ble proklamert som skytshelgen for byen i 1630, og festdagen ble etablert den 12. mars. Paver i senere århundrer innrømmet spesiell avlat i anledning hans fest og andre feiringer. Kommunen Mammola fikk i 1884 kapellet dekorert kunstnerisk. En undersøkelse av Nikodemus’ levninger ble foretatt den 12. mai 1922 i anledning av åpningen av den gjenoppbygde og utsmykkede kirken.
I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2014) angis hans minnedag til dødsdagen 25. mars. Han æres som helgen i Calabria av både katolikker og ortodokse.
Kilder: MR2004, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, famigliasannicodemo.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 8. februar 2015