Den hellige Niketas ble født rundt 1716 i Mandraki på den lille øya Nisyros i øygruppen Dodekanesene (gr: Δωδεκάνησα, Dodekánēsa), like ved Rhodos i Hellas og den tyrkiske kysten. Vi vet ikke nøyaktig når han ble født, bare at han fortsatt var tenåring da han døde. Niketas er et navn av gresk opprinnelse (Νικήτας, Nikétas) og betyr «seierrik» (lat: Nicetas). På italiensk Niceta, på fransk Nicétas, Nicet eller Nizier, på russisk Nikita (Никита) og på ukrainsk Nykyta eller Mykyta.
Niketas’ far var velstående og en av demogerontes (samfunnets ledere, «eldste») i byen Mandraki på Nisyros. Han begikk en eller annen forbrytelse, og han ble arrestert og brakt for den osmanske domstolen. For å unngå dødsstraff og heller leve et trygt liv sammen med sine barn, avsverget han Kristus og ble muslim. Som en konsekvens konverterte muslimene også hans barn til islam, blant dem Niketas, som vokste opp med navnet Mehmed. Hans mor aksepterte også islam. Fordi det kristne samfunnet på Nisyros så nedpå et slikt svik, flyttet hele familien til øya Rhodos.
Niketas var svært ung da dette skjedde, og derfor hadde han ikke mottatt noen opplæring i den ortodokse tro. Hans eneste bevisste kunnskap om religion var den om islam, og under oppveksten viste han en stor glød for islam. Men en dag havnet han i slåsskamp med en muslimsk gutt som han var venn med. Guttens mor fant ut om slåsskampen og ble svært sint, og hun begynte å skjelle ut Niketas, som hun kjente familiehistorien til, og hun kalte ham en giaiouri (vantro) og en murtates. Niketas ble helt perpleks av denne utskjellingen, og da han kom hjem, spurte han hva ordene betydde. Men hun svarte at de ikke betydde noen ting og at han skulle glemme hele episoden.
Men Niketas var ikke overbevist av dette svaret, og han fortsatte å spørre for å finne sannheten. Til slutt fortalte moren ham familiens historie og om hvordan de ble muslimer. Han ville da vite hva som var hans kristne navn som han hadde mottatt i dåpen. Da han fikk vite at hans navn var Niketas, ble han fast bestemt på å vende tilbake til sine forfedres tro. Deretter ventet han på en anledning til å forlate øya. En dag da han var femten år gammel, fikk han sjansen og tok en båt til øya Khios, hvor han gikk i land i havnebyen Lithi. Derfra begynte han å gå uten å hvite hvor. Han endte opp utenfor det berømte bysantinske klosteret Nea Moni (gr: Νέα Μονή, «det nye klosteret»), som i dag står på Unescos verdensarvliste.
Niketas gikk inn i klosteret og gikk for å treffe hegumenen (abbeden), som han fortalte sin historie og ba om råd. Abbeden ba ham ham å oppsøke den hellige metropolitt Makarios av Korint, som levde som asket på øya [det kan ikke ha vært Makarios av Korint, som levde fra 1731 til 1805]. Biskop Makarios hørte Niketas’ skriftemål, lærte ham det vesentlige i den ortodokse kristne tro og konfirmerte ham, noe som innlemmet ham i den ortodokse kirke på nytt. Deretter sluttet Niketas seg til brødrene i klosteret og begynte et asketisk liv. Men han uttrykte sin fromhet på en så merkelig og barnslig måte at de andre munkene mente at han var åndelig forstyrret. Men i sitt hjerte var Niketas motivert av sin kjærlighet til Jesus Kristus.
For å kunne leve i en enda strengere askese og botsøvelser bestemte Niketas seg for å bo i hulen for de hellige patre nær klosteret, nær asketen Anthimos. Til ham bekjente Niketas at han lengtet etter å bekjenne offentlig sin tro på Jesus Kristus, avvise islam og dø som martyr for å reparere for sitt frafall. Han ble overlykkelig da han hørte det ble sagt at det var nødvendig for enhver som hadde fornektet den ortodokse tro, å vende tilbake til stedet for frafallet, avvise islam og bekjenne Jesus Kristus. Niketas vendte tilbake til klosteret, hvor han etter en tid ba de høyest respekterte patrene i klosteret om tillatelse til å søke martyrdøden. Han var fortsatt bare femten eller seksten år gammel, og derfor var patrene spesielt opptatt av hvordan det gikk med ham. De var redde for at Niketas ikke var klar for å holde ut all den torturen som martyriet vanligvis innebar. Men etter en del diskusjoner og bønn om Guds Mors forbønn, ble tillatelsen gitt sammen med deres velsignelse.
Niketas gikk til havnen på Khios hvor han på et sted som het Molos, ble arrestert av en muslimsk skatteoppkrever fra Krim fordi han ikke hadde noen bevis på at han hadde betalt sin haratsi (haraç; gr: χαράτσι, kharatsi), en koppskatt pålagt ikke-muslimer i det osmanske riket. Han ble tatt med for å settes i fengsel, men på veien stanset de på et sted som het Vounaki, hvor han ble holdt mens muslimen fra Krim lette etter andre skatteunndragere. Da kom en prest ved navn Daniel forbi, og han kjente Niketas. Han ropte til ham og brukte hans muslimske navn Mehmed. Han spurte gutten hvorfor han var arrestert. Da han hørte at det var på grunn av koppskatten og ikke kjente til Niketas’ intensjon, ropte han: «Dette er noe nytt! Må muslimer nå også betale koppskatt?» Niketas svarte: «Hva er det du sier, mann? Du tar feil, jeg er en ortodoks kristen og mitt navn er Niketas».
Denne ordvekslingen ble overhørt av muslimen fra Krim, som kom for å undersøke hva som skjedde. Fordi Niketas hevdet at han var en ortodoks kristen og at presten tok feil, ble han brakt til agaen (tyrk: ağa, «høvding, herre»), en tittel for høye militære og funksjonærer ved hoffet i Det osmanske riket. Der ble han grundig forhørt og undersøkt. De oppdaget at Niketas var omskåret og derfor var en muslim som nå ga seg ut for å være en ortodoks kristen. Frafall fra islam innebærer dødsstraff.
Muslimene begynte straks å mishandle ham og prøvde å skremme ham til å falle fra sin ortodokse kristne tro og vende tilbake til islam. Men Niketas var uberørt av truslene og sto trofast ved sin tro på Jesus Kristus. I stedet for å falle fra, fordømte han og fornektet islam for sine torturister. Muslimene innså at Niketas ikke ble skremt, så de endret taktikk og forbannet han og slo ham nådeløst. De forsøkte å tvinge i ham mat slik at han holdt seg sterk og dermed kunne mishandles lenger. Men Niketas foretrakk å faste og be. Til muslimene sa han: «Jeg blir næret med mat som dere ikke har, og jeg fryder meg med en glade som dere ikke kan erfare».
Muslimene bandt da Niketas og kastet ham for føttene til noen hester, i håp om at han ville bli trampet i hjel. De tenkte at dette var en måte å gjøre ham taus, fordi de svarene han ga muslimene, ble overhørt av kristne som samlet mye mot og håp av dem. Hestene skadet ikke Niketas, så deres svar var å kaste ham i et mørkt fangehull, hvor han i ti dager ble systematisk utsatt for all tenkelig tortur. Men Niketas forble sterk i sin tro på Jesus Kristus, så han ble dømt til døden som en frafallen fra islam. Han ble ført til henrettelsesstedet, og han sa til sine voktere:
«Av hvilken grunn ønsker dere å myrde meg, dere lovløse mennesker? Fordi jeg forkynte Kristus som sann Gud? Fordi jeg kritiserte og blottstilte falskheten og feilene i deres religion? Dere kan drepe meg, men jeg aksepterer døden med stor glede, og den tiden skal komme når dere vil se meg skinnende og herliggjort i glansen av min Kristus, som jeg dør for».
De førte Niketas til byens utkant, til et metokhion (gr: μετόχιον), det vil si en eiendom som tilhørte et kloster, i dette tilfellet klosteret Iviron på Athosfjellet. Der forsøkte de en siste gang å overtale ham til å vende tilbake til den muslimske tro og unnslippe døden. Til dette svarte Niketas: «Mitt navn er Niketas og jeg vil dø som Niketas». Da tvang bøddelen ham til å knele flere ganger i et forsøk på å skremme ham. Kristne tilskuere fryktet for at han ville svikte i siste øyeblikk og ikke fullføre sitt martyrium. De begynte derfor å be innstendig om at Gud ville gi ham styrke til å holde ut.
Men ikke bare var Niketas uredd foran sin nært forestående død, han lengtet faktisk etter den. Så han sa til muslimene rundt seg: «Hvorfor somler dere slik og ikke dreper meg så jeg kan gå inn i det evige liv og nyte saligheten i Paradis?» Da bøddelen, som var en muslim fra Kreta, hørte dette, ble han rasende og stormet frem til Niketas og ga ham en rekke lette hogg i nakken for å gi ham mest mulig smerte før han halshogde ham.
Mange mirakuløse helbredelser fulgte gjennom martyren Niketas’ forbønn og hans oppsamlede blod, til stor forskrekkelse for muslimene som var til stede ved henrettelsen. For å hindre flere demonstrasjoner av hans hellighet, kastet muslimene hans lik i havet. Hans hodeskalle ble imidlertid berget og oppbevares i dag i klosteret Iviron på Athosfjellet. Hans martyrium skjedde den 21. juni 1732 (noen kilder sier 1792) og hans minnedag i den ortodokse kirke er dødsdagen 21. juni. Der feires han som en neomartyr, det vil si at han mistet livet i hendene på muslimer.
Kilder: Vaporis, Infocatho, nominis.cef.fr, oca.org, christopherklitou.com, johnsanidopoulos.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. august 2018