Den hellige Ninnocha (Ninnoc; lat: Ninnoca) levde på 400-tallet i Wales. Hun skal ha vært en av de mange døtrene av den berømte, halvlegendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock) (400-t?), konge av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales.
Kilden for hennes biografi er et Vita i kartulariet fra Quimperlé, som ble skrevet etter en original i rustikk stil, Vita Sanctae Ninnocse. Biografien hadde da allerede vært trykt i bollandistenes Acta Sanctorum, samt brukt i krøniken fra St Brieuc og av hagiografen Albert le Grand OP (Vies des Saints de Bretagne) og av Lobineau (Vies des Saints de Bretagne). Biografien er av liten historisk verdi, ettersom den er full av anakronismer.
Det fortelles at Ninnoc var en datter av Brychan og en slektning av Gurthiern, også kjent som Gunthiern og muligens den samme som Gwynllyw. Hvis hun var datter av Brychan, var hun hans svigerinne. Biografien forteller at Brychan giftet seg med Meneduc, ex genere Scotorum, filiam Constantini regis, ex stripe Juliani Caesaris. Dette er sannelig en forbløffende påstand. Forfatteren levde så sent at han mente skotter når han skrev Scoti, og ikke irer som det tidligere betydde, for skottene hadde konger ved navn Konstantin, men ikke irene. Når det gjelder at hun nedstammet fra «Julian Caesar», må han gjøre Julian til Konstantins forgjenger, hvis han da ikke mener Julius Caesar, noe som er mest trolig. Om Brychan noen sinne hadde en hustru ved navn Meneduc, vet vi ikke noe om.
Ifølge forfatteren av Ninnocs Vita hadde Brychan fjorten sønner. Dette utsagnet viser kjennskap til de walisiske tradisjonene, selv om de der gir ham enda flere sønner, riktignok teller de da gjerne med sønnesønnene også. Forfatteren fortsetter med å fortelle at Brychans sønner dispersi sunt per regiones multas in exilium. Selvfølgelig legger han til at denne spredningen skyldtes deres lengsel etter å forkynne evangeliet overalt, og han hentyder ikke til en tvangsutvisning som skyldtes at Brychans familie som irsk ble drevet ut av Brycheiniog.
Brychan og hans hustru var sinte over å miste alle sine sønner, og han sverget å gi tiende hvis han fikk enda et barn. Brychan gikk opp på et fjell og bygde et alter der, og han fastet i førti dager og netter i fastetiden, og deretter vendte han tilbake til hustruen og avlet Ninnoc.
Da barnet ble født, var en Columcille tilfeldigvis ved hoffet i Brecknock og døpte barnet. Dette er selvsagt absurd. Columcille (den hellige Kolumba av Iona) besøkte aldri Wales, og dessuten levde han over et århundre senere (ca 521-97). Det redaktøren fant i originalteksten, var at en irsk abbed (Scottorum abbas) ved navn Colum var der og døpte barnet, og han trakk den konklusjonen at dette var den berømte Columcille. Men i irske martyrologier minnes rundt tyve helgener ved dette navn i tillegg til Columcille. Ninnoc ble holdt ved døpefonten av en slektning av Brychan kalt Gurgentelu Ilfin og av hans hustru Gwennargant, og barnet fikk som dåpsnavn Gwengustle.
Waliserne kjenner ingen Gwengustle som datter av Brychan, men det var en datter ved navn Gwen av Talgarth og en datter ved navn Tudhistil, et navn det finnes ulike korrumperte former av, blant annet Tangwystl. Men forholdet til Brychan må ikke presses for mye, ettersom alt det som menes med «barn av Brychan», er at de var av hans blod og arvet stammerettigheter i Brycheiniog.
Gwengustle ble oppfostret av Gurgentelu og hans hustru helt til hun nådde gifteferdig alder, da hennes far planla å gifte henne bort til en sønn av skottenes konge. Men på det tidspunktet hadde Germanus kommet til Brycheiniog, sendt dit av den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461). Dette har sjokkert bollandistene og andre kritikere som har antatt at det var Germanus av Auxerre (ca 378-448) som var ment, men dette var den Germanus (ca 410-ca 475) som var disippel og kanskje nevø av Patrick, og som senere ble biskop av Isle of Man.
Beveget av hans formaninger bestemte Gwengustle seg for å leve et jomfruelig liv, og ettersom hun hardnakket holdt fast ved sin beslutning, gikk Brychan med på å la henne reise til Llydaw. Hun dro avgårde i syv fartøyer og tok med seg sine fosterforeldre og to biskoper, Morhedrus og Gurgallonus, samt to andre som ikke navngis, sammen med Magna turba tarn presbyterorum quam diaconorum, necnon et sanctimonialium virginum atque utriusque sexus hominum.
Denne flyttingen til Bretagne, og ikke til Cornwall, hvor de fleste av Brychans familie hadde dratt, er betydningsfull. Germanus kom fra det vestre Bretagne, og hvis han beveget Gwengustle til å utvandre, er det ikke usannsynlig at han anbefalte henne å dra til hans hjemland. Båtene kom til Poull Ilfin i Broweroc. På denne tiden var Weroc britenes greve på disse kantene, det nåværende departementet Morbihan (500-50). Gwengustle sendte straks en deputasjon for å be om hans tillatelse til å slå seg ned, og han ga dem Ploemeur nær Lorient, hvor de dannet en plebs og Gwengustle grunnla et kloster for sine kvinner og også for mennene som var klerikere.
Tre år senere var grev Weroc på jakt i dette distriktet, da en kronhjort han jaget, søkte tilflukt i kirken, hvor den utmattet sank sammen ved Gwengustle. Da Weroc ankom, sang alle de fire biskopene og klerikerne og nonnene psalteret, og i midten lå den utslitte og skremte hjorten. Weroc sparte dyret og ga en betydelig donasjon til den hellige.
Deretter følger en episode som er en bedragersk oppdiktning. Redaktøren lar Weroc innkalle et konsil under den hellige erkebiskop Turiaf av Dol, og på dette konsilet signerer, besegler og leverer han et gavebrev på landområder til St Ninnoc. Men det fantes ikke noe erkebispedømme Dol før på 800-tallet, og Turiaf levde på 700-tallet. I tillegg skal Weroc ha tilkalt grev Judual av Rennes til å bevitne det, med Judual ble ikke restaurert på tronen før etter at Weroc var død, mens redaktøren sier at gavebrevet ble skrevet i år 458! Judual ble ikke restaurert før i 555.
Biografien slutter brått med denne forfalskede donasjonen. Det finnes ingen beretninger om noen videre hendelser i helgenens liv, og ikke et ord om hennes død. Dette er et temmelig klart bevis på at redaktøren hadde et ufullstendig manuskript av biografien foran seg, som han manipulerte på sin egen måte. Men han satte seg ikke fore å komplettere historien om hennes liv.
Navnet som hun vanligvis er kjent under, Ninnoc eller Ninnocha, er ikke et kristent navn, det betyr «lille nonne». Suffikset -oc ble på irsk brukt om menn, mens -ait eller -at ble brukt om kvinner. Hennes navn var egentlig Gwengustle, men bln ble trolig kalt Ninnat, ukorrekt endret da navnet ble latinisert til Ninnoca. Åpenbart var hun kjent i Scaer som St Candida eller St Gwen, men det finnes ingen opptegnelser om en donasjon av land ble gjort til henne der. I sognet Tourch nær Scaer er det et kapell til St Candida i landsbyen Locundu, tidligere Locunguff. I 1619 angis dedikasjonen som til Sainte Vengu. Vengu er en mellomstadiumform av Guenguff, «hvit og mild». Gwengustle ble Guengu, deretter Vengu, og dette navnet ble erstattet av et senere delvist motstykke, Candida, etter 1619. I Scaer finnes hennes kilde hvor det strømmer frem en mengde vann som forsyner byen.
Kirken i Scaer inneholder en statue av Ninnocha fremstilt som abbedisse med en bok i venstre hånd. I kapellet i prioratet St Ninnoc i Ploemeur finnes en statue av henne som abbedisse i lange, flagrende klær og med en hjort ved føttene. Hun påkalles av mødre ved barnesykdommer.
Både Albert le Grand og Lobineau angir 4. juni som hennes minnedag. I Scaer feires patronatsfesten på første søndag i august. The Pardon i Ploemeur er på andre søndag i mai. I Irland har jomfruhelgenen Ninne en kult den 3. juni, dagen før Ninnoc. Om henne finnes ingen opplysninger. En Ninoch påkalles i litaniet fra Dunkeld blant jomfruene og enkene.
Kilder: Baring-Gould (7) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 22. mars 2013